Det er hverdag, onsdag, det har vært en fin høstdag i Trøndelag med sol og sommertemperaturer, altså rundt ti grader. Denne uken er det høstferie, og det kan virke som noen unner oss en fin høst som plaster på såret etter årets tapte sommer, dog med en del vind, som for å minne oss på at det tross alt er oktober. Jeg har rukket å ta en tur til byen på formiddagen, svidd av altfor mye penger i boder på Torvet, og jeg bærer oster, grønnsaker, kaker og tørket frukt i hvite bæreposer opp bakkene fra Ila. Fruen kommer syklende hjem fra jobb i sin lilla vindjakke like etter, nå må vi skynde oss: Sovepose, fyrstikker, kniv, tannbørste, kamera og kaffelars. For å være på den sikre siden fyller vi en svart og gul bærepose med tørr ved fra kjelleren. Som vanlig med en mistanke om at vi kan ha glemt noe vesentlig, som vanlig i håp om at det skal ordne seg likevel.

På vei for å hente Venninnen og hennes venninne hopper Fruen av ved butikksenteret for å ordne med bålvennlig mat, og snart står alle fire på parkeringen ved Tømmerdalstorget og løfter sekkene opp på ryggen. Vi har også flere bæreposer(!) med oss, skulle tro vi skulle på en ukes ekspedisjon. Dagens mål ligger bare fem hundre meter fra parkeringen, og på vei ut dit møter vi blide og forblåste turgåere på vei hjem, for snart er det mørkt. Ute på odden er vinden frisk, men jeg setter opp en levegg av presenning mellom to trær mens den kvinnelige majoriteten er på vedsankingsekspedisjon. Med tennstålets gnister regnende over avispapiret er dagens leirplass ferdig, man trenger ikke så mye i oppholdsvær under tregrensen.

Mens mørket faller på havner en kjele med fiskesuppe på glørne, og Fruen og jeg tilbereder pølser som er varme utenpå. Vi spiser tørket frukt, lufter en og annen tanke, griller, prater, nyter å ha fått en frikveld i opprommet mellom to hverdager; faktisk fikk Fruen gledelig beskjed om at hun ikke behøves på torsdagens generalprøve, så vi kan se frem til en rolig morgen med bålkaffe og soloppgang.

På den stadig mørkere nattehimmelen er det ingen som savner månen: Skinnende girlandere brer seg fra skogen på den ene siden av vannet, tvers over odden vi sitter på og over de høyeste trærne på den andre siden. De tvinner seg rundt seg selv og inn i hverandre, hvite, grønne, røde. Plutselig løser de seg opp i ingenting og gjenoppstår på et annet sted, på ett tidspunkt kan det virke som hele himmelen er svøpt i et tynt, florlett slør av hvitt. Vi blir sittende å betrakte himmelen i stillhet, ingen husker på at vi skulle se etter stjernetegn.

Bålkaffen er ferdig rundt ti, jeg fisker frem pistasjkakene jeg lot meg lure til å kjøpe på markedet på formiddagen. Venninnen fisker en bok opp fra sekken, og i onsdagens siste timer får vi lest eventyr under en stadig skiftende nordlyshimmel. En tilfeldig valgt hverdag i Trondheim, noen få kilometer unna huset, hvor naboene ligger bak mørke gardiner og venter på en ny omdreining av hverdagslivet. Jeg ligger med øynene åpne og ser på skiftningene over furugrenene, som flyktige blekgrønne skygger mellom meg og stjernene, inntil søvnen tar meg over til torsdag morgen.

Det er godt å våkne ute, strekke seg ut inne i soveposen og fiske den venstre armen ut for å konstatere at klokken er syv eller halv åtte eller noe der omkring. Så følger den lille ubehageligheten av å sette seg opp med overkroppen utenfor posens varme før ullgenseren kommer på og den nye dagen tar til for alvor: Bål, morgenkaffe, brødskiver, pinnebrød. Vi konstaterer nok en gang hvor heldige vi har vært med været, med det spektakulære nordlyset, med turfølget, og så pakker vi sammen, slokker restene av bålet og rusler tilbake til bilen.