Jeg har tenkt på det flere ganger: Hvor ofte må man pakke tursekken for at man skal kunne pakke den fort og ikke glemme noe? Da jeg var speider overnattet jeg ute oftere enn jeg nå ville gått med på at var mulig, men det tok fortsatt tid å få pakket sakene og kommet seg ut døren. Nå, tyve år senere, tar det fortsatt tid, selv om det ikke er mye som skal oppi en sekk når man skal bo under åpen, upålitelig trønderhimmel og kun trenger en svartkjele til matlaging. Fyrstikker, ja, godt jeg kom på det; dopapir er vel en god idé denne gangen også; pusseklut til objektivene har jeg glemt for mange ganger. Det har allerede begynt å skumre når jeg skrur av tenningen og løfter sekken ut av bagasjerommet. Ikke noe stort problem, egentlig, middagen skal inntas på Grønlia, og med lykt og reservebatterier i topplokket blir det nok en råd med å finne en gressflekk stor nok til liggeunderlagene. Det er to sekker i bagasjerommet denne kvelden, Venninnen er den eneste som hadde tid til en impulstur på kort varsel en mandag, Fruen må jobbe.

Vi krysser Fjellseterveien og tar fatt på stien mot Grønlia. Det snakkes om religion, og før vi får områdd oss er vi i gang med betydningen av å ha en god dialog med religiøse ledere i samfunnene der man skal yte bistand, etter å ha startet med homofili i den norske kirke. Denne kvelden er det vindstille i skogen, og når vi nærmer oss Grønlia, er hytten i ferd med å bli kun en skygge øverst i et hogstfelt. Skjelbreia ligger speilblank og klar nedenfor, gråblå i skumringen.

Vel inne får vi vite at dagens middag, viltgryte, var utsolgt for en time siden, og at de stenger syv, ikke åtte slik det stod på nett. Klokken er ett minutt over syv. Nå har jeg aldri blitt avvist på en markastue, ei heller denne gang: Jeg får meg en stor porsjon kjøttkaker, Venninnen overrasker med å gå for vaffel og kaffe – jeg antar det er en av fordelene med å bli såkalt voksen, at man kan spise vafler til middag om man har lyst til det. Vi setter oss innerst i den gamle delen, omgitt av grovt laftetømmer på et gulv som heller den ene veien under et tak som heller den andre. I vinduet skifter bildet gradvis fra utsikt til stille skog over til innsikt i rommet vi sitter i, telys på bordene. Siden det allerede er stengt her er vi raskt ferdig med spisingen, takker pent for oss og for at vi fikk mat etter stengetid og får tips om nærmeste fine overnattingsplass i retur.

Idet vi tar av til venstre fra veien må vi frem med lyktene, skogen pakker stien inn i mørke. “Oi!” sier jeg idet en fjellstøvel såvidt unngår å få myrvann over kanten, “oi” sier hun idet hennes sitter fast litt senere, men begge kommer tørrskodd frem til viken der en liten gresslette innbyr til overnatting og en ring med steiner nede ved vannet ligger klar til å ramme inn et kveldsbål. Vi går i hver vår retning med ved i blikket og samler sammen stort og smått som best vi kan i mørket. Saging gjør en varm, og snart ryker det nede i en vik ved Skjelbreia (hvor det strengt tatt ikke er lov å campe, dette er Trondheims reservedrikkevannskilde), veden kunne sikkert vært tørrere om vi hadde kunne lete i dagslys.

Kvelden forløper slik som kvelder på tur skal, med en samtale som gradvis åpner opp for stillhet idet blikkene flyter ut av verden og inn i glørne. Stille vann og bål, de to mest beroligende tingene å sitte og se på i hele verden. Muligens kan en katt som sover komme som nummer tre, tar jeg meg i å tenke, i sekken har jeg The Guest Cat av Takashi Hiraide. Venninnen hadde ikke tenkt å bare spise vafler likevel, nå fisker hun pinnebrøddeig opp av sekken, og snart koker vannet i svartkjelen.

Før vi finner roen sender jeg melding til min kjære med bilde av et bål, og så går jeg i gang med å kviste to tørrgraner jeg tok ned tidligere. Den ene deler jeg i to med sagen, og med et tau jeg har i posen med presenning overrasker hendene mine meg med at de husker hvordan man surrer en solid fot, selv om jeg ikke har gjort det siden jeg var speider. Så trekker vi presenningen over reisverket og plugger ned sidene, på midten en enslig bardun. Her er god plass til to og bagasje, og før jeg sovner, ligger jeg og kikker på trekronene skrått opp gjennom åpningen.

Det første morgenlyset varmer skyene over Skjelbreia

Jeg våkner idet lyset begynner å komme. Åler meg så stille jeg kan ut av posen og blir stående andektig å se på den stille naturen foran meg. Lyset er blått på en annen måte om morgenen. Kameraet fikk jeg med meg ut da jeg kravlet ut av åpningen, stativet må jeg strekke meg inn etter, så går jeg ned på stranden og leter etter bilder som kan bli fine når solen farger himmelen rød. Litt om litt endres landskapet fra silhuetten av en skog gjennom varmrøde høstfarger i de første solstrålene til en fin oktobermorgen ved et sprakende frokostbål, Venninnen står opp og finner tørr ved mens jeg fotograferer. Pinnebrød med gräddost, pølse i lompe og brød, kokekaffe.

Den nye dagen melder sin ankomst uten vind

Lang frokost ved bålet

Slik blir vi sittende og se utover vannet og tenke på ingenting inntil vi kommer i skade for å kaste et blikk på klokken: Den er tolv. Med ett får vi det travelt, vi skal møte noen venner, som ikke hadde tid til overnattingstur, ved Haukvatnet klokken ett, vi burde ha gått for en halvtime siden. Soveposene kommer ned fra trærne, duken pakkes og bålet får brenne ut. Vi småspringer gjennom skogen, det er ikke snakk om å rekke til Haukvatnet på en halvtime. Først klokken to kan vi vinke til kjente skikkelser på bryggen i enden av vannet. Det blir et hyggelig gjensyn.

Etter mye hygge kjører en av vennene oss ned til nærmeste butikk, hvor vi handler polarbrød, ost og vaffelmix, før hun svipper oss opp til Våddan. Tusen takk! Målet for dagen er Bjørkhylla, en gapahuk ved Bjørktjernet hvor det i følge ryktene skal være et vaffeljern. På veien tar vi en stopp for å få i oss den første maten siden frokost: En yoghurt, jeg glemmer å spise nå til dags, så det er bra å bli minnet på det. Jeg snakker med Fruen på telefon. Mens vi sitter i skogkanten med hver vår plastskje kommer en bil kjørende opp langs den lille kjerreveien vi har gått litt innover for å slippe trafikk. Vi ser usikkert på hverandre: Hvem er dette? Ut av bilen stiger en herremann i grønt, med jaktradio og caps med oransje felter. I samtalen som følger kan det nesten virke som han føler at han må unnskylde det at han jakter, selv om jakt er både bra og naturlig: Vi har tross alt kommet fra et samfunn av jegere, og når vi har vedtatt å utrydde rovdyrene må vi i alle fall passe på å holde bestanden av byttedyr nede for at de ikke skal måtte lide gjennom sykdom og sult, som fort kan bli tilfellet om det blir for mye elg. På veien videre lærer jeg nok et stykke trivia, dette kommer sikkert til nytte en dag:

Om du ser en høne inn i øynene, besvimer den.

Anniken, 27 år

Ved storfurua treffer vi på en jogger, og vi stopper for å slå av en prat. Før vi vet ordet av det er vi på vei inn i en eksistensiell diskusjon med bakteppe i Peter Wessel Zappfes doktoravhandling om det tragiske. Selv har jeg bare lest samlingen av essay gitt ut under tittelen Barske Glæder, og i løpet av samtalen sniker nå altså Om Det Tragiske seg inn på leselisten. Etterpå noterer jeg meg følgende i boken min:

Mennesket kommer fra intet,
skal til intet,
og i mellom er der intet.

Peter Wessel Zappfe: Om det tragiske (via jogger i rød jakke påtruffet ved Storfurua 13. oktober 2015)

Vi traver i vei ned til plassen Marka, begynner å merke at kun en yoghurt ikke er erstatning for et fullverdig kosthold når man er i fysisk aktivitet. Derfra tar vi stien ned til venstre og får øye på et vann ganske fort. Joda, sier jeg, det skal nå ikke være mer enn femhundre meter omtrent fra Marka til vannet, så det kan nok fint være Bjørkvatnet, dette. Altså er navigasjonstabben et faktum, men slik er det nå en gang: Er man på loffetur uten planer, er det kanskje like greit at tilfeldighetene får litt spillerom. Vi krysser en bekk på stien og legger i vei innover til vannet. Gapahuken skal ligge på nordsiden, og vi speider langs bredden. Ingen gapahuk, og mellom oss og nordsiden: En bred og dyp myrbekk. Tilbake til stien, tilbake over broen og nytt forsøk på andre siden. Her kommer vi over flere beverdammer før vi til slutt når vannet og stopper under en berghammer, nå er begge tomme for energi. Nøtter og sjokolade, myrvann og en liten hvil på hver sin stein. Skulle ikke gapahuken være her et sted? Vi går videre, men vi når enden av vannet uten spor av vaffeljern. Jeg tar opp kartet og konstaterer tabben med det samme. Noen hundre meter tilbake, og vi slipper sekkene til bakken og begynner å samle ved, det var altså hit vi skulle i dag, tydeligvis.

Leirplassen

Under vedletingen finner Venninnen en enda finere plass, og vi får samlet godt med tørr ved før mørket kommer. Som i går sparer jeg noen tørrgraner til gapahuk, og så slår vi oss ned ved varmen og fisker frem fiskekaker og pølser til middag, etterhvert også svartkjele og kaffe, sjokolade og pinnebrød. Nok en fin kveld, bedre bål i dag. På ett tidspunkt tar jeg meg i å spørre:

Hvilken følelse er det egentlig å sitte ved et bål slik som nå? Emneknagg-denfølelsen?

Stein Jakob, 33 år

Spørsmålet kommer opp i forbindelse med noe den rødkledde joggeren sa tidligere, han hadde fundert mye på hva følelser kunne være. Konklusjonen hans var noe i retning av at følelsene er en nedarvet biologisk mekanisme for å kunne handle raskt, som på instinkt, når det skjer noe viktig rundt oss, for eksempel om vi plutselig står ansikt til ansikt med en tiger og må stikke av (trigger ikke det tigerens jaktinstinkt?). Jeg er ikke helt sikker på at jeg kan slutte meg til den konklusjonen. Hva er poenget med å føle så sterkt når jeg leser bøker, hører musikk eller går på teater? Er ikke følelsene med på å gjøre det litt mer levelig å være menneske (i alle fall i blant)?

Noen få regndråper finner veien ned mellom barnålene idet vi rydder sammen og surrer en ny trefot til nattens ly, gårsdagens konstruksjon hadde vært så vellykket at vi gikk for en gjentagelse. Venninnen varmer vann til en flaske i soveposen, jeg innser at jeg ikke kan vente til jeg kommer hjem dagen etter og tar med dorullen på en tur litt lenger inn i skogen, til et sted jeg ikke lenger kan se bålet, men være helt alene med stillheten, regndråpene og de få insektene som fortsatt ikke har kommet til veis ende denne sesongen.

Nattens tilholdssted

Denne natten sover jeg urolig, og fotolyset er forlengst borte når jeg etter mye indre motstand klarer å trekke meg opp og ut av posen, Venninnen er allerede i gang med å klargjøre frokostbål. Vi spiser, drikker kaffe og pakker sammen. Det blir klart at hun må på et møte i dag, så vi vedtar at Bjørkhylla får vente. Kanskje får vi med Fruen og flere på vaffelfest en formiddag? Turen tilbake til bilen blir som så mange andre hjemturer, nettopp en hjemtur, som om turen allerede var slutt da vi slokket bålet. Lukten av tur er imidlertid med hjem når sovepose, ulltøy og presenning skal tørkes.

Frokostbålet tar seg opp