En dør er ingen metafor. En dør er en dør, en markering av hvor ett rom slutter og det neste begynner, en markering av hva som hører til hvem, en markering av hvor man er velkommen, som når en dør ut mot gaten står åpen og det lukter fersk gjærbakst. Dører er som oftest lukket, det vil si: De fleste dører man er i nærheten av i løpet av en dag, en måned, et år, et liv, er dører som holdes lukket for å holde noen inne og andre ute, å holde det varme adskilt fra det kalde. Mange av dørene vi selv rår over for en tid, før vi selger det vi akkurat da kaller hjem og flytter, holder vi lukket, og det uroer oss når de står åpne uten at vi holder dem under oppsikt, i frykt for at noe forferdelig – eller forundelig, eller kanskje fantastisk – skal skje. Hoveddelen av en dør kalles dørens blad, og det oppfører seg både som det metaforiske fikenblad i at dørbladet skjuler noe de andre ikke skal se, og som et knivblad, i kraft av at det deler det sammenhengende rommet opp i to skarpt adskilte deler.

Dagens dører: Døren ut fra soverommet, holdes lukket, og døren inn til badet, låses ved dobesøk og dusjing, men ikke ved tannpuss, håndvask eller betjening av vaskemaskinen. Dørene på kjøkkenskapene og kjøleskapet, så godt som alltid lukket. Døren fra leiligheten og ut i gangen, alltid låst, og dørene inn og ut av trappegangen, lete etter tidsbryteren for lyset innenfor. Døren inn til øvingshotellet hvor jeg har leid et rom for en måned, låses opp når man ringer på, smekker i lås igjen. Døren inn til øvingsrommet, ikke spesielt lydtett, men med et kjærkomment vindu som minner om at verden er større enn de to kvadratmeterne man har leid. Døren inn til trengselen på kjøpesenteret hvor de har svinaktig gode kaker, svingdør, lettelsen over å slippe ut igjen. Døren inn til restauranten, bussdørene, hovedinngangsdørene i Berliner Philharmonie. Døren inn til herredo, døren inn til båsen. Døren inn til salen, felt B, rechts. Så følger en rekke dører som allerede er nevnt, men i omvendt rekkefølge og med enkelte unntak.