Så blir de stående, disse tre: Gatelykten, søppelkassen og den istykkerbombede kirken. Tre representanter for tre grunnleggende sider av tilværelsen.

Lykten symboliserer trygghet og frihet, muligheten til å bevege seg ute hele døgnet, muligheten til å ha oversikt over omgivelsene trass i mørket, muligheten til å samle seg for å markere motstand. Det er ingen selvfølgelighet: I motsetning til hva man skulle tro, er ordet portforbud ikke en relikvie fra svunne tider, men et dagsaktuelt politisk instrument. På Island og noen steder i Storbritannia blir for eksempel barn og unge opp til 16 år fraktet hjem av politiet dersom de skulle finne på å bevege seg utendørs uten følge av en voksen etter et gitt tidspunkt, eller til et hospits om foreldrene ikke er å oppdrive. Flere land (som Egypt), samt enkelte byer i USA, har brukt portforbud de siste årene i forbindelse med opptøyer eller naturkatastrofer, og byen jeg bor i nå hadde for lenge siden portforbud for jøder, slik USA hadde det for fargede under raselovgivningen i sørstatene helt frem til 1965. For ikke å snakke om de deler av verden der kjønn bestemmer om man kan bevege seg fritt utendørs eller ei.

Søppelkassen er et ikke uvesentlig element i å gjøre det mulig for oss å bo sammen i byer, og dermed for hele den moderne samfunnsorden og økonomi. Det oppdager de som opplever problemer med søppelhentingen temmelig raskt, slik innbyggerne i Napoli har gjort det – med oppsamlet søppel følger lukt, skadedyr og sykdommer. Den enkelte søppelkasse er ikke avgjørende i seg selv, men vi har bare råd til å miste et visst antall av dem før det blir kritisk; systemet den er en del av er vitalt, slik så mange andre systemer vi har gjort oss avhengige av, slik som strøm, vann, kloakk, offentlig transport, telefoni og internett.

Den istykkerbombede kirken kan få stå som et symbol på flere ting, for eksempel alle de religionsdrevne konfliktene rundt oss nå, eller på den synkende graden av åndelighet i vår del av verden. Hva skjer med oss når vi ikke lenger holder noe hellig? Hvor er vi på vei om vi ikke kan tro på noe som er større enn oss selv? Hva kan vi gjøre om vi oppdager at Zappfe hadde rett: «Vi kommer fra intet, skal til intet, og imellom er der intet»? Stikke hodet ned i feeden med støy fra sosiale medier? Hvordan skal vi behandle medmennesker om det kun handler om å få mest ut av sitt eget liv? Dette kan man sikkert skrive en hel stil om, det er mest bekvemt for alle parter om jeg gir meg her.

Dagens tekst i Berlinerdagbøkene får slutte med en mer positiv oppsummering, et bilde av treet – representanten for naturen og den norrøne religionens symbol på livet – med den istykkerbombede kirken som bakgrunn. Det kan se ut som det er en kunstig sammenstilling av to bilder, men det er ikke det – bakteppet for tilværelsen er grunnen til at så mange løfter mobilkameraene akkurat her: Behovet for det å huske, behovet for forklaring og selvinnsikt, behovet for kunst.

Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche