To scener
Hun skynder seg etter ham inn på fjerde råd, varm i kinnene, fulgt av et mildt pust av parfyme i den tette luften som fyller salen der vi har samlet oss for å bli fortalt en historie, slik mennesker alltid har samlet seg for å fortelle hverandre historier. De har pyntet seg, gleder seg, stopper samtalen allerede før lyset dimmes og teppet går opp. En ridder i blendende blank rustning kommer den uskyldige jomfru i nød til unnsetning akkurat i tide, i en båt trukket av en magisk svane; han erklærer, uten å ha sett henne før, at han elsker henne og at han vil gifte seg med henne neste dag; folket elsker ham, hun elsker ham, lykken er innen rekkevidde så lenge hun lover å aldri spørre hvem han er. Hun lover. Teppefall, forventningen om pausen sammen.
De har funnet plassene sine, venter på andre akt, venter på andre pause, venter på møtende blikk og berøring. En heks planter tvilens frø i heltinnens hjerte: Hva har han å skjule, hvem flykter han fra, kan hun leve i uvisshet? Hun ser bort på ham, i mørket; hun ser ikke blåfargen nå, men hun vet at de er blå, øynene hans, de følger handlingen, alle omveiene, forsikringene og gjentakelsene formen legger opp til. Heltinnen motstår heksens forsøk på å så splid, de onde forvises fra slottet, de gode forbereder bryllup. Teppet faller for andre gang.
I rommene vi inntar i pausen er ordene mindre, men flere – dramatikken den samme, men langsommere, mer som høstrøden og de korte dagene sniker seg innpå de som er opptatt med å nyte sommeren. Vi kommer og går, flytter oss og bytter plass i køer, ganger, trapper og vrimlerom; ingen kjenner meg, og ingen kjenner de to kjærestene som er her for første gang; de kjenner heller ikke hverandre, slik ingen av oss kan kjenne noe menneske fullt ut, slik ingen av oss kan kjenne seg selv fullt ut.
Hun tviler. For mye. Og gjennom tvilen ødelegger hun ham, gjennom ødeleggelsen av ham alt de kunne fått sammen, og gjennom det, seg selv. Han må røpe hvem han er, og da må han også forlate henne, slik vi ikke kan være lykkelige med noen vi ikke lenger er nysgjerrige på. Hun synker livløs sammen og teppet går ned for tredje gang.
De to går fra forestillingen like glade som da de kom, men for første gang har de fått øye på tvilen. En dag skal de bli klar over nødvendigheten av den.
Comments are Disabled