I wonder what there is about the traveling public that seems so to set it apart, to make of it at least a sub-species of mankind?

— Stewart Edward White: The Mountains

Den første av dem var en ung mor med et lite barn (tre-fire år?). Inntil barnet sa «Mamma» trodde jeg hun var søsteren, de snakket svensk med hverandre og satt i en fireseter til venstre for toseteren hvor jeg hadde valgt vindusplassen. Hva jeg la merke til: Hvordan moren forsøkte å få det trassige barnet til å la være å legge føttene i vinduskarmen. Selv satt hun med føttene i stolen overfor seg, og trumfkortet – sjokolademelk og vingummi – var spilt ut for lengst. Øretelefonene hun hadde rundt halsen fikk hun ikke brukt.

Den andre var en av oss, en av oss som reiser ofte, han hadde flyttet inn i de kassene han trengte allerede før jeg hadde fått plukket opp mine to. Heldigvis for alle involverte hadde jeg oppdaget tilstanden av lavt blodsukker som hadde sneket seg innpå mens jeg satt urørlig i togsetet med Mozart i ørene, slik at jeg fikk satt til livs to tredeler av den medbragte maten før jeg gikk mot sikkerhetskontrollen – den gamle, de er så ineffektive i den nye (i alle fall de to gangene jeg har gått dit).

Den tredje var en eldre kvinne, en jeg vekslet noen få høflighetsfraser med før hun fikk maten bragt til seg; jeg hadde kaffe og skolebrød fremfor meg. Hun spiste bare halvparten av den mikroskopiske pizzaen hundredeogåttini kroner skaffer en på Gardermoen før hun hastet videre. Bunnen var sprø, kunne jeg høre.

Den fjerde var en jente på min egen alder (altså nærmere førti enn tredve). Hun var hverdagskledt og sitt hverdags-jeg, håret sjarmerende uryddig satt opp der hun stirret uforstyrrelig på skjermen mens hun tastet intenst. Det kunne se ut som om hun hadde en viktig jobb, kanskje var hun glad for at flyet var forsinket.

Den femte var en mann i midten av femtiårene; vi var seteradskamerater og begge lettet over at ingen satt på B-plassen. Han leste en Putin-biografi med slående undertittel, jeg fullførte gjenlesningen av Espedal: Imot kunsten. Klokken hans strålte, jeg luktet svette etter snart et halvt døgn på reise.

Den sjette var en av disse som jeg ikke tør gjette alder på. Ikke så mye annet heller. Han hadde tyrenakke, kamuflasjebukser og stram frisyre, jeg så ham kun bakfra, han satte sjøbein på U-bahn – feil linje for min del, jeg hoppet av og satte kursen tilbake dit jeg kom fra for å komme meg over på U2.

Den syvende fikk jeg et glimt av i speilet på badet før jeg åpnet dolokket; ubestemmelig alder, blond, blåøyd, uformelt kledt. I gangen stod en papirhandlepose fra Edeka, en koffert, en instrumentkasse og en sekk med nok et instrument. Fjern i blikket, rufsete på håret som har blitt litt for langt, glad for å være fremme og klar for å lage en enkel middag før sengetid.