Han satt der, helt alene, og så ganske trist ut. Jeg spurte: «Hvem er du?» Han svarte ikke, bare så opp på meg med triste, svarte øyne. «Hvor har du vært?» Bare gaten utenfor lagde lyder, gaten og pusten min. «Hvem har latt deg bli igjen her?» Heller ikke dette kunne han svare meg på, han ble sittende og vente på det magiske tryllestøvet som gjør at teddybjørner våkner til liv og kan fortelle de mest fantastiske historier. Jeg lette i lommene, men fant ingenting annet enn småmynter, en kortholder og et par nøkler. Voksenting. Jeg gravde i skuldervesken: Kamera, lue, votter, notatblokk, to penner og et batteri. Jeg gravde i hukommelsen, men jeg kunne ikke huske trylleformelen; den var der sist jeg trengte den. Det gjorde meg trist, for den er mer umistelig enn både penger og kamera. Teddy må vente til det kommer et barn forbi.