Uke 1: Garnisonsbekken

steinjak 52-ukersprosjekt 2019

Det finnes allltid en unnskyldning, og i så måte har jeg intet fortrinn foran noen som helst annen. Her i Trøndelag er været en av dem: «Det regner, og det finnes ingen farger i naturen, ingen blader på trærne, og snøen er vekk». Så var det denne idéen, en utmerket idé å forbigå i stillhet, kanskje dagdrømme litt om, men gjøre det – nei, det kan jeg ikke. Likevel sa jeg det høyt mot slutten av uken, og dermed forlot den komfortsonen i de gode idéenes rasktflytende elv og saknet farten nok til å bli en mulighet: Jeg kan. Men vil jeg?

Navn er sentrale for oss, og i så måte er ikke Bymarka noe unntak fra andre områder der folk ferdes. To navn med en enkel forklaring: Garnisonsmyra og Garnisonsbekken, navngitt etter det faktum at garnisonen som en gang i tiden holdt til på Munkholmen hadde rett til å hente drikkevann i nettopp denne bekken. Og der møter unnskyldningen på en hindring: Når regnet høljer ned og skyller vekk skiføret slik tannbørsten forviser Karius og Baktus til det åpne havet, er det med ett en mulighet som åpner seg, et halmstrå som lurer meg ut i stry. Bekkebilder er best på regnværsdager, og ganske riktig: Jeg har aldri sett bekkene i Bymarka så store som nettopp denne dagen.

Det ligger en risiko i akkurat denne turen ut i naturen, og den er ikke relatert til Fruens bekymring for at jeg skal skli og gå utfor en skrent når jeg er ivrig etter å få en enda bedre vinkel for et bilde; det er en risiko for at den ovennevnte idéen med dette tar steget helt opp på land og blir en del av den virkelige verden, der vi ser på andres blikk på oss selv.

Her er den: I 2019 skal jeg i hver av årets 52 uker ta ett bilde som jeg skal presentere her. Ett bilde hver uke. I et år. Publisert på et sted ingen(?) leser med det selvpålagte og innbilte presset det medfører. Litt som måneden i Berlin med ett bilde pluss en tekst hver dag i 30 dager, bare i ukesperspektiv. Jeg vet det blir vanskelig, så jeg gleder meg.

To tredeler av veien ned fra Strandlinja til sjøen finner jeg restene av en gammel demning. Var den et reservoar for å sikre vannforsyningen i tørre somre? Hvorfor er den i så fall så høyt oppe? Den siste kommandanten ved Munkholmen Festning, Isaach Georg Rosenvinge, fratrådte stillingen ved sin død i 1892, og i dag er demningen helt overgrodd av mose; jeg hadde stått på den en liten stund før jeg innså at den i det hele tatt var der. Naturen tar tilbake alt vi ikke holder ved like. Det finnes en slags trøst i det.

Et lite stemningsbilde

De er to i båten. Den vugger langsomt fra side til side når den heves opp og ned av de langsomme dønningene, de likner mest langstrakte hvalrygger som ruller dovent inn gjennom fjorden. Skummet hvisker stille rundt baugen, og årene både tar og slipper vannet mykt, han som ror har rodd så lenge han kan huske. Båten er stor å ro for én, men han foretrekker det slik. Et nesten usynlig yr fyller luften og fukter alt det kommer i kontakt med, årene er gjennomtrukne av vann ettersom det har regnet sammenhengende i over en uke nå, det er bare overflatehinnen som skiller mellom to tettheter av vann. Snart skal det mørkne igjen, dagene er korte her oppe i januar.

Enn så lenge kan han skimte odden som må holdes på linje med bygningen bak, men snart vil mannen i den andre enden av båten måtte speide etter méd inne ved land, de har retning rett mot elvemunningen nå. Uniformene føles som om de har vært konstant rå siden november, men ingen av dem kan lenger kjenne lukten av våt ull, svette og begynnende råte som ligger som en allestedsnærværende dis rundt på festningen, spesielt i brakkene. Han kan kjenne den gode varmen av fysisk arbeid fordrive kulden som krøp opp gjennom de slitte skosålene da han ble stående og vente på andremann. Kaptein Rosenvinge hadde kommet i land, blitt rodd inn fra gården han kjøpte av enken etter sin forgjenger ved Høvringen, uten å vie den menige mye oppmerksomhet utover å registrere at han hilste korrekt. Rosenvinge er en svært gammel mann, dette er begynnelsen på det året han fyller åtti, man skriver 1892.

Mellom de to unge mennene står de seks tønnene som skal fylles med vann, det er vannet som først vil ta slutt om de skulle komme under beleiring, for øyen festningen ligger på har hverken vannkilder eller noe særlig til reservoar. De samler på regnvannet også, og med så mye som har kommet i det siste er det nesten merkelig at det skal trengs enda mer. Han legger mer vekt i årene og forblir like taus som sin makker hele veien inn.

Garnisonsbekken starter på en myr oppe ved Geitfjellet, en liten rygg såvidt over tregrensen; man kan se den om man står på vollen og speider sørvest. Bekken øker raskt i størrelse og kaster seg bratt ned mellom gran, lyng og lerk før den munner ut i sjøen akkurat like langt fra Munkholmen som selve byen ligger. Her har garnisonen hatt drikkevannsrett så lenge noen kan huske, og antakelig enda lenger tilbake. Et stykke opp i åsen har de anlagt en liten dam, slik at det skal finnes vann også i tørre somre, men han kan ikke huske at de har måttet gå dit etter vann i hans tid ved festningen. De støter mot fjæresteinene, og han trekker inn årene og hopper i land, sammen trekker de båten opp langs stokkene som ligger her og fortøyer den med tau rundt en påle. Bekken ligger bare få meter fra dette stedet; han var selv med å løfte stein her i sommer, og å sette opp en bedre rampe som gjør det lettere å trille tønnene mellom bekken og båten.

De fullfører arbeidet i stillhet, ingen av dem har noensinne likt den andre. Så løser de fortøyningen og skyver den nå mye tyngre båten ut på sjøen igjen, de tar hver sin åre, selv om det er trangt om plassen. Været har lettet akkurat så mye at det er sikt mellom holmen og land. Midtveis virker det som om fjorden stilner, og ingen har kommet dem i møte for å hjelpe til med vanntønnene, slik det skal være. De fortøyer og blir stående og lytte til stillheten, uvitende om at det er siste gang noen ror denne streknigen etter vann en januarmorgen. Oppe på festningen er man i villrede, ingen vet hva de skal gjøre. Kaptein Isaach Georg Rosenvinge har sovnet inn i en stol i stuen, med en roman av Victor Hugo, Fangen på Munkholmen, i fanget. Presten kommer ut fra boligen. Et år senere skal fortet legges ned og være uten militær aktivitet inntil fremmede makter begynner å bygge der på 1940-tallet.

Bilder jeg vurderte