Solen la et rødlig skjær over bjørkeskogen, som kastet lengre og lengre skygger idet jeg gled langsomt stakende inn på tunet mellom de rødmalte bygningene og stoppet foran den som var merket «Statens Fjellstue», glad for å være fremme etter ti og en halv time på tur. Klokken var halv åtte, og en av de to slovakiske praktikantene sørget for at jeg fikk meg en kaffekopp og litt tørket reinkjøtt. Praten gikk lett foran en sprakende peisovn, mens kuldegradene inntok den hvite verdenen utenfor i den klare kvelden.

Vidde, men ikke endeløs

Det hadde vært en noe nær perfekt dag over Finnmarksvidda, med varmende maisol fra skyfri himmel og fast snø med godt feste for det tynne laget med blå extra gnidd pent utover. Å forlate skutersporet, legge kompasset på kartet, vri på huset og trekke fra åtte grader hadde vært en spesiell følelse, en følelse av å være priviligert ved å gå alene i en mektig og stor natur, å gå på nåde for været. Man blir så liten på en åpen vidde, tenkte jeg og speidet langs marsjpilen etter et referansepunkt, og jeg lurte på hvor mange kurser som nå gjenstår før Nordkapp, det er etter planen syv dagsetapper igjen etter denne.

Masi sentrum

Dagen hadde ikke begynt like idyllisk: En sur vind hvirvlet snøflakene rundt ørene på meg, og skuterløypen langs veien var ikke spesielt egnet for skigåing, så jeg gikk til fots på asfalten. Da jeg forlot campingen i Masi hadde jeg lagt merke til en oransje pulk utenfor en av hyttene, sammen med et par ski. Han må ha kommet sent inn; kan det være NPL’eren som har ligget litt foran meg hele veien fra start? Med halve undersiden av pulken dekket av gaffatape lukter det langtur, i alle fall. Jeg ville ikke vekke ham for å spørre.

Ankomst til Jotka Fjellstue

Kvelden på Jotka ble veldig koselig, vertsfruen kom hjem fra byen i ti-tiden, og da vanket det deilig kveldsmat med blant annet «røykakjøtt», saltet og røkt reinkjøtt. Jeg kom i skade for å sette til livs en hel liter melk ved siden av.