Jeg hadde vært ute på en myr på jakt etter bilder til et miniprosjekt med arbeidstittel «Multebladvariasjoner på myrbunn». Turen ble avrundet med en stille stund innunder en furu med Rune Christiansens Ensomheten i Lydia Ernemanns liv i fanget, mens det surret veps og andre insekter rundt meg i den vindstille høstettermiddagen, og myrene bare lå der slik de også vil gjøre i morgen, til forveksling like i sine rødgule fargespill hver gang jeg kikket opp fra boken. Den første lukten av høst.

På vei tilbake i skumringen stod det for meg at denne lille timen på sviktende grunn hadde vært nok en berøring med flyktigheten som utgjør kjernen i et liv. Erkjennelsen fikk meg til å tenke på en bok jeg leste tidligere i sommer:

Det vakre er nemlig det vi griper idet det går forbi.

Muriel Barbery: Pinnsvinets eleganse