Markas ukjente krypinn
Det er søndag, og regnet har gitt seg. Med god hjelp fra mobiltelefonens kart har jeg funnet frem til Venninnens bopæl, jeg sitter bak rattet med motoren i gang og ser i skjermen for å ringe henne. En lyd bak meg får meg til å vende fokuset utover, i bakspeilet ser jeg at hun åpner bagasjerommet; det er duket for nok en oppdagelsesferd.
Vi starter fra Lavollen, det som vanlig mange biler parkert her. Jeg var ute kvelden før og luftet det nye leketøyet/kameraet mitt, og jeg var litt skuffet over manglende høstfarger, men det må ha hatt med skumringen å gjøre, eller så er det lokale variasjoner. Her står fargene frem i full prakt, og luften er klar og frisk etter noen skikkelige regnskurer på formiddagen. I sekken har jeg ikke bare kaffe og lefser (jeg har lært fra sist), men også kart, kompass og GPS. Det ryktes at ett av dagens to turmål ikke lar seg finne uten å vite nøyaktig hvor det er, Venninnen er føre var og har skaffet koordinatene.
Første mål for dagen er Dreiers minne, en liten hytte ved foten av Geitfjellet. Vi legger avsted langs en sti som tar oss opp på Driftsveien og velger Gammelstien innover ved Kumyrene. Så tar vi en velbrukt sti opp til høyre, det er lovlig vått innover myrene nå etter vi har fått restene av ekstremværet Roar sendt nedover fra Nord-Norge (tusen takk!). Vi møter også en del folk på den lille stubben innover myrene før vi ser en liten, hjemmebygd port foran oss på stien, og klemt inntil, eller så godt som inni, fjellet kiler en liten hytte seg fast, vi er fremme ved den første ukjente skatten. Her tar vi oss kun tid til å skrive i hytteboken, vi skal videre.
Nå kunne vi stoppet opp, tenkt oss litt om, lett opp den koordinaten vi skulle til på kartet og planlagt en noenlunde fornuftig vei opp dit, for eksempel kunne vi fulgt Gammelstien til en gitt bekk og lett etter en egnet sti oppover. Imidlertid er ingen av oss slik anlagt, og ingen av oss er særlig redd for å gå utenfor opptråkkede stier, så vi legger koordinaten inn på GPS’en og får en retning og en avstand i retur. Retningen lar seg ikke uten videre følge uten fare for å trenge klatreutstyr underveis, så vi klyver oss inn gjennom skogen med mål om å følge siden av Geitfjellet bortover. Det bærer opp kneiker, over rotvelt og knekte stammer, ned sleipe lier, gjennom tett skog og over små, åpne lysninger hvor trærne omkranser en gulnet, gjennomvåt myr. Noen steder er moselaget så tykt at vi har vanskelig for å se om der er fast grunn under, eller om vi trår ned i en sprekk mellom to steiner, andre steder finner vi kampesteiner dobbelt så høye som oss selv. Nå og da kontrollerer vi med GPS, og når kursen ser noenlunde farbar ut legger vi i vei etter kompassets retning, Venninnen først med nevnte innretning pekt fra tre til tre. Idet vi nærmer oss finner vi selvsagt en sti, og vi innser på dette punktet at det kanskje hadde eksistert en lettere adkomst. På den annen side: Ingen har vondt av å bushe litt i blant.
Det er jeg som ser den først: “Der er den!”. Venninnen stopper. “Hvor? Der? – nei. Ja, der! – nei. Nei, der! – nei. Aha!” Stedet vi søker er godt skjult, selv når man står like nedenfor (bilde øverst i teksten). Står man ovenfor, risikerer man å bokstavelig talt stå på hyttetaket uten å vite at man er i nærheten av noe annet enn skog, myr og mer skog. Vi krøker oss inn gjennom den lille, lave døren og går etter hverandre langs den enkle brisken bort til et falleferdig bord. Her ligger en hyttebok og litt lesestoff om stedet som ingen helt sikkert vet hvem som bygde. Derfor heter den så forskjellige ting som Sjølberghytta, Russerhytta og Fuglekikkerhytta. Jeg slår meg ned på en vaklete krakk mens Venninnen tar brisken. Her må jeg overnatte en gang! Det henger to parafinlamper, en kaffekjele og en liten stekepanne på veggen, brisken har et tynt liggeunderlag på seg, og sitter man på den er bordet passe nært. Vedovnen vil fort kunne varme opp dette lille stedet; jeg må frem med fisheye-objektivet for å få noe brukbart bilde.
En familie kikker innom på vei hjem, de skulle også hit. Vi trekker mot høyden og blir gledelig overrasket over et nyslokket bål som avslører varmen ved en tynn røyk som siger ut av restene. Litt målrettet graving i glørne avslører at der er håp også for den som har glemt fyrstikker, og vi stabler det vi kan finne av brennbart materiale oppå den lille, rødlysende kjernen og blåser på skift. Snart er det på tide å trekke frem både lefser, niste og kaffe, og jeg er stolt som en hane – det er ikke bare hun som kan diske opp på tur, nei. Selvfølgelig slår hun meg ned i støvlene i dag også, hun har med tapasrester med blant annet lefserull med spinat, sennep og hjemmegravet laks. Nam! Vi blir sittende lenge her og se inn i bålet, en av de to tingene som er mest beroligende å se på. I lange perioder er vi helt stille, lytter til knitringen i bålet, stillheten i skogen etter en lang periode med regn, fuglene. Det er mange flotte fugler her, men ingen av oss vet hva de heter. Senere har vi kommet frem til at det må være to forskjellige kråkefugler, nøtteskrike og nøttekråke.
På tilbaketuren følger vi en sti i terrenget, og plutselig kjenner jeg meg igjen: Dette er jo stien mellom Våttakammen og Geitfjellet. Altså er dette enkleste adkomst omtrent slik: Ta en utydelig sti til høyre på en myr nærmere Geitfjellet enn Våttakammen (tror jeg) og hold utkikk etter en 20 cm høy pipe i mosen, det er alt man ser når man kommer ovenfra. GPS anbefales. Vi er plutselig i mindretall som turkledte og bålluktende stibrukere: Pesende joggere farer forbi i begge retninger og lager knottemønster i gjørmen med terrengskoene sine (jeg kjøpte meg nettopp slike, knall gule – de gjør en forskjell). På vei tilbake til bilen legger vi turen om Geitfjellet og får således tre turmål på en tur hvor vi bare hadde planlagt to. Samtidig har vi gått en fin runde rundt og over Geitfjellet. Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn vi pleier idet vi legger sekkene inn i bagasjerommet og vender snuten mot respektive hjem.
Comments are Disabled