Til: Isabel Väthröder, Schillerstrasse 25, 10625 Berlin
Fra: I.

1. Den jeg kom hit på

Kall meg ikke Ismael. Det vil si: Nå kan det i grunnen være det samme. Jeg kom på en skuter for to år siden, og nesten med det samme ble jeg en del av livet ditt uten at du kunne gjøre noe med det, uten at du kunne vite at jeg en dag skulle tre ut av det like raskt og like uventet som da jeg kom. Det var en søndag i november, du hadde glemt skjerfet ditt på lesesalen og måtte snu, du glemte å se deg for idet du krysset gaten, og med ett lå du i veibanen, for sjokkert til å skrike, for omtumlet til å reise deg. Det var jeg som først kom til meg selv, og som kom deg til unnsetning i den stille gaten. Du blødde neseblod og hadde slått deg, men ellers var du fin; jeg hadde brukket to ribben, men det fant jeg ut først senere. Jeg støttet deg bort til en benk og gikk ut i krysset for å hente skuteren, låste den og satte meg ved siden av deg. Resten husker du bedre enn meg. Det var du som betalte for kaffen, jeg var blakk.

2. Den som var vår

Vi kjøpte den like etter vi hadde flyttet sammen, det vil si: Du kjøpte den etter jeg hadde flyttet inn på hybelen din, uken etter at vi møttes for første gang; jeg solgte den gamle uten å få lov til å betale noe på den nye. Jeg husker alle turene våre, da du ville vise meg byen, forstedene, skogene. Hva du så i meg, forstår jeg fremdeles ikke; for meg var du et holdepunkt, en fiksstjerne i et univers som roterte altfor fort, og som jeg ikke forstod å orientere meg i. Kanskje vi hadde et fellesskap i nettopp det, i vissheten om at noen var der, noen som ville være der. Det var bare det. Det var bare oss. To mot resten er bedre enn å kjempe hver for seg. Om kvelden hjalp jeg deg med matematikken, fysikken, kjemien og elektronikken, om dagen var jeg hjelpemann på budbil.

Det var over havet jeg kom, ikke alene. Båten var åpenbart for liten, men det fantes ingen annen vei. Like gjerne der ute på det åpne, rene havet som i skitt og søle inne i byene eller i leirene; jeg gikk ombord med rolig sinn, uten forhåpninger, uten fremtid. Det var underveis over havet det skjedde, med hun som stod ved siden av meg, hun og barnet hun holdt i armene, det smilte til meg og holdt blikket mitt da jeg kom ombord; det var som om det skjedde i sakte kino. Jeg vet at ikke det var min skyld, men det var jeg som hadde kunnet holdt henne fast. Hun hadde ikke redningsvest.

3. Den jeg rømte på

Du ville ikke ha kunnet forstå det. Du kan kanskje fortsatt ikke det. De lot meg forstå det, jeg kan ikke glemme stemmen hans. Jeg reiste en fredag i april, betalte sykkelen kontant med dine penger og passerte deg med høy puls idet jeg så at du gikk inn i butikken på hjemveien, du så nok aldri meg der jeg navigerte mellom bilene ettermiddagstrafikken. Jeg reiste til Hamburg for å oppsøke en slektning, men de fant meg, så jeg reiste videre til Hannover. Den første uken trodde jeg at jeg hadde lykkes med å skjule mine spor, men en kveld ringte det i en telefonkiosk idet jeg passerte, og da jeg løftet av røret var det den samme stemmen som snakket, han som hadde bedt far sette seg på kne i gaten ved siden av naboen og sønnen hans, jeg kunne se dem fra gjemmestedet på loftet. Han gav meg tre timer på å forlate byen. Så fulgte noen mørke dager i Leipzig før jeg tok toget tilbake til Berlin – slik at jeg kunne sitte på trappen den dagen du kom tidlig hjem og fant meg der. Resten av historien kjenner du; du ropte til meg hele kvelden, husker du? Jeg snakket sant da jeg sa at jeg ikke husket noe, jeg husker underlig nok mer av det nå.

4. Den du rømte på

Like lite som jeg kunne si deg hva jeg hadde bedrevet da jeg kom hjem, ville du fortelle hva som gjorde at du ville ha meg tilbake. Da du dro til foreldrene dine, gav du meg en helg på å flytte ut og legge nøkkelen i postkassen. Jeg forstod godt at du ville ha meg ut. Likevel, bare en uke senere bestilte du en pakke som du fikk kontoret til å beordre levert med bilen jeg var hjelpemann på. Et nytt kjøleskap, av alle ting, selv om det gamle fungerte fint. Du hadde dekket til to på kjøkkenbordet, og på min plass lå en lapp med teksten «unnskyld» på arabisk. Jeg tror ikke jeg har vært så glad noen gang. Da vi tok med det gamle kjøleskapet og gikk, stakk du nøkkelen i baklommen min, og jeg måtte kjempe med gråten resten av kvelden på jobb. Den natten trodde jeg at vi var forent for godt.

5. Den som bragte meg hjem

Jeg skriver dette til deg fra havnen i Tartus, i hjemlandet mitt, etter en lang og slitsom reise på motorsykkel, og det plager meg at jeg ikke vil få vite om dette brevet kommer frem. Du vil kanskje aldri forstå dette, men jeg fikk beskjed om å dra tilbake. De finner meg uansett hvor jeg er. Bestemoren min i Aleppo lever fremdeles, men jeg kan ikke kontakte henne. Det er fortsatt for farlig for meg å reise under mitt eget navn, jeg kaller meg Ismael. Ikke vær sint, jeg visste ikke hva jeg skulle si da du spurte meg den første dagen, og siden var det for sent å hete noe annet. I går fant han meg igjen, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Han snakket til meg da jeg gikk nedover gaten; jeg snudde meg, men det var ingen der. I morgen går jeg ombord i en båt. Jeg ønsker deg alt det beste og takker for det jeg fikk ha sammen med deg.

Din I. 4ever