Noen ganger passer de amerikanske julesangene bedre enn ellers. I år var «I’m dreaming of a white Christmas» og «Let it snow» to aktuelle temaer idet vi forlot Bartebyen med kurs vestover for siste rest av årets Juleoratorier og tjuvstart på julens familiebesøk. Om ikke annet er det greiere kjøreforhold på bare veier enn når det etterlengtede skiføret daler ned over svinger og fjelloverganger.

Julaften var en vindfull affære i Vestfold, og det ble raskt besluttet at dagens tur (for vi må jo på tur!) gitt ut til kysten. Ikledd vanntette klær fra topp til tå, inklusiv gamasjer, og med pose på kameraet, satte vi oss i bilen og kjørte ut til Verdens Ende. Det var vi ikke alene om. Her fikk vi gleden av å lene oss inn i en liten storm, posere for lokalavisens videokamera (uten at vi visste det) og dusje i saltvannet som tidvis sto som en sky over den tilrettelagte fiskeplassen. Stang og stingsild lå hjemme denne gangen, og det var nok like greit. Like fullt fikk vi kost oss med kakao på en lun plett, og det var – som ventet – herlig å komme inn igjen til peisbål, nystekt julekake og etter hvert lukten av juleribbe.

Julestemning på kysten

Fredet telefonkiosk ved Verdens Ende

Videre utover romjulen turet vi jevnt og trutt i nærområdet, som seg hør og bør. Bålkaffe, konglekrig, trasking langs oversvømte jorder og grilling av julepølser og medister i duskregnet. Alt i alt en god, grønn jul.

Glad gutt venter på bålkaffen…

…og om lidt er kaffen klar

Med spirende gress i grøftekanten ønskes en fredfylt første juledag