I dag var dagen for å gå fra fjellgård til fjellgård, og jeg forlot Gaundalen i strålende solskinn der jeg fulgte vertsfolkets skispor langs en gammel ferdselsvei til fjells. Der jeg måtte ta av fra sporet skrev jeg «takk» i snøen og siktet meg inn på rekken av telefonstolper som går fra Gaundalen via Holden til Gjevsjøen.

Noen har gått her før meg, og det var noen med stor skostørrelse

Av og til er landegrenser synlige i terrenget

Jeg hadde ikke tenkt meg innom Holden, så på vei ned igjen fra fjellet dro jeg av mot svenskegrensen, med en plan om å følge grensegaten ut på sjøen Holderen. Grensegaten fant jeg lett, men føret var tyngre her nede, så det gikk tregt. Etter å ha kjempet meg over Holderen tok jeg en god pause før jeg tok fatt på den siste kilometeren inn til fjellgården Björkede på svensk side. Den kilometeren tok meg nesten en time, og den våte snøen lagde store, tunge kladder under hele skiene – bortsett fra i smøresonen; det er mulig skiene trenger en omgang med glider snart.

Grenserøys

På Björkede var det folk, og det var både nyttig og trivelig å slå av en prat i finværet. Skutersporet jeg lette etter begynte nemlig et stykke unna, det går en skuterled langs veien på sørsiden av Gjävsjöströmmen og Gjevsjøen. Her ble tempoet langt høyere, det var deilig å faktisk kunne gå på ski igjen, ikke bare gå oppå skiene. Første forsøk på å komme ut på sjøen endte i en tverrsnuing der to elghunder kom byksende opp bakken, men litt bortenfor enden av leden kom jeg meg utpå.

Der gikk det skuterspor på kryss og tvers, mot hvert sitt fiskehull. Jeg tok ut en omtrentlig kurs mot dagens mål og lette fra spor til spor inntil jeg endelig så konturene av en lang, rett linje dit jeg ønsket meg. Vel ute på dette fant jeg ut at noen hadde fulgt det før meg på ski, et godt tegn. Etter en kilometer tok jeg ut nøyaktig kurs med GPS, og den pekte nøyaktig ned langs sporet jeg gikk. Autopilot på, seks og en halv kilometer i luftlinje unnagjort på en time, fremme. Underveis mente jeg først å se en skiløper foran meg, deretter trodde jeg det var en isfisker. Ved nærmere undersøkelse viste det seg å være et grantre, og da jeg passerte det forstod jeg hvorfor det sto der: Det var plassert nøyaktig i forlengelsen av grensegatene på begge sider av sjøen, det markerte grensen mellom Sverige og Norge.

Alternativ grenserøys

På Gjevsjøen fjellgård fikk jeg «Bekkstua» for meg selv. Stedet bærer sitt navn med rette, her er det «innlagt vann» i form av en bekk som renner tvers gjennom huset. Etter å ha tatt rede på vedskjulet ble det også en råd med varme og etterhvert hjemmetørket tikka med svinekjøtt til middag. Det gjorde godt i en sliten kropp etter nesten åtte timer på ski i stekende hete.

Innlagt vann

Det er varmt i bakerovnen

Nå er regningen betalt og planen for de neste to dagene verifisert med husets folk, så da er det bare å stålsette seg for drøyt seks mil med tung sportråkking i våt vårsnø. Jeg har mat nok til én overnatting, det bør må holde.