#03: Mars – d-moll/gul (Venushjulet)
I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer 6 i d-moll og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i D med fargen gul, mens Ernst Pauer skriver at d-moll uttrykker en undertrykket følelse av melankoli, sorg og angst – et alvor. Denne månedens fantasi spiller jeg på obo d’amore, et instrument stemt i A, slik at det som Telemann skrev som d-moll i virkeligheten klinger som h-moll, en toneart som synger om stille forventninger og et tålmodig håp.
Tynn sørpe skvetter unna forhjulet på sykkelen, baugen som skiller vann mellom to faser: Tyve centimeter av gårsdagens skinnende hvite drømmer smelter inn i denne dagens skittengrå slaps, slik en liten del av oss skal males til støv i en ny omdreining i maskineriet også i dag.
Hun har som en av få dette året privilegiet av å kunne låse sykkelen fast i stativet utenfor og låse seg selv inn med studentkortet. Atelieret lukter maling og støv etter flere generasjoner glemte kunstnere, navnene som ble til støv mellom de få som nådde opp, de som uten å merke det bærer så mange drømmer for andre, rister dem av seg på trappen før de går inn til hverdagen hjemme.
Kaffetrakteren er som vanlig halvfull av kald kaffe etter kvelden før, og som vanlig rydder hun stabler av halvtomme kopper fra kummen ned i oppvaskmaskinen før hun skrubber kolben. Hun knepper opp ulljakken mens trakteren gjentar gårsdagen, det våte håret klistrer seg til pannen. Det er denne tiden som teller, tiden før tanken har rukket å ta oss igjen.
Kassen med materialer står urørt siden dagen før: Runde, gule skiver av sibirsk lerk som over natten har forvandlet seg tilbake til mulighet, i vinduskarmen ligger to små tannhjul og et større som er påbegynt. Utenfor vinduet passerer ansiktsløse voksne på vei til gjentakelser ingen vil huske dem for, jobber man ikke må forsvare i sosiale sammenhenger, tannhjul ingen stiller spørsmål ved, ledd på ledd i fortsettelsen av linjen som startet med de nomadene som lot være å flytte teltene, de som forstod gjentakelsens mulighet: At kornet kom tilbake om man sådde det på nytt.
– Morn.
Hun vippes inn i verden igjen. En medstudent kommer inn, slipper munnbindet i søppelkassen og rister på hendene før han er tørr nok av spriten til å kneppe opp ullfrakken. Paraplyen drypper stille i gangen bak ham.
– God morgen!
Hun blir stående og se ham gå gjennom kjøkkenavdelingen og hente seg en kopp på vei til arbeidet, et stort abstrakt maleri står på staffeliet. Han snakker i forbifarten, som til seg selv eller en handsfree:
– Bussene var stappfulle i dag. Drittvær.
Hun svarer ryggen hans:
– Du får kjøpe deg en sykkel, da sparer du penger også.
Heller ikke i dag kan han si så mye som takk for at hun har laget kaffe, det er bare hennes funksjon i denne maskinen. Han retter på webkameraet som peker mot staffeliet. Mer enn halve speilet er nå dekket av maling; verket skal «overskygge kunstneren og leve sitt eget liv», men ender mest av alt med å sladre om tiden det blir til i. Hun hever stemmen:
– Er det sant at du skal knuse det og selge videofilen på auksjon?
– Du har altså hørt om NFT?
– Kopiere Pøbel, i samme måned som han satte fyr på «Lovers»? Burde du ikke i det minste finne en ironisk måte å gjøre en ironisk vri på – som du kan forholde deg ironisk til, du som er født på åttitallet? Hun merker at latteren er tilgjort.
– Sa hun ironisk, sier han og setter fra seg koppen idet han vender seg mot staffeliet.
Hun har holdt i tannhjulet hele tiden, tommelen i midten og tre av fingrene flettet sammen med tennene på den ferdige siden, mykt støv mot fingrene, som er hvite ikke bare av støv. Regnet renner seigt gjennom trafikkstøvet på vindusruten og tegner linjer som speiler maleriet hans. Hun plukker opp sandpapiret og pusser videre på Venushjulet, fortsetter den linjen som ble påbegynt da en glemt kunstner eller vitenskapsmann pusset støpeformen for nettopp Venushjulet i Antikythera-mekanismen, lenge før en viss von Neumann designet den første moderne datamaskinen, for å gjøre hydrogenbomben mulig.
– Omtrent like originalt som å lage kunst av den mekanismen, samme måned som det kommer opp i nyhetene. Han står snudd mot henne med en fille i hånden.
– At det var? Det der må være tidenes seneste replikk. De veksler blikk.
– Men det er sant – du kopierer også. Det gjør vi alle, det har vi alltid gjort. Er det å kommentere på en digital begivenhet mindre originalt enn å lage en kopi av en kopi av en gammel maskin – som du så skal bruke til å tegne et bilde vi allerede vet hvordan vil se ut?
– Dette er en kopi av en samtale vi kan utenat, det står i lærebøkene. Ja. En ødelagt maskin. Noen må pusle verden sammen igjen. Og, ja, du har rett – og du vet også at Picasso hadde rett – etter Altamira handler det bare om forfengelighet. Maleriet var fullendt for 15.000 år siden.
Han har snudd seg vekk før hun er ferdig med foredraget, jobber videre med et verk han allerede har fått mye oppmerksomhet for, bare fordi han er god på å markedsføre seg selv – han som kom fra studier i digital markedsføring og rett inn på kunstakademiet, som for å bevise noe. Hun er gul på innsiden.
Selvsagt var det nyheten som hadde inspirert henne, men hvor får vi inspirasjon fra om ikke fra hverandre? Er ikke originaliteten død for lengst? Og kan man la være å ignorere en brukket linje, en linje som kanskje ville ført oss et helt annet sted om den ikke hadde endt på havets bunn utenfor Hellas et sted?
En mekanisme som med overraskende stor nøyaktighet kunne beregne de intrikate planetbanene i et himmelrom der jorden står i sentrum. Linjene planetene tegner opp på himmelen kunne like gjerne vært billedkunst – og når de nå snart blir det, hvem er da kunstneren? Og hva er forbindelsen mellom den som laget den opprinnelige Antikythera-mekanismen under en gul, stekende sol i Hellas og hun som står her i en smeltende vinter som skal oversvømme mange av stedene i øyriket?
Dagen kommer langsomt i gang. Flere ankommer, arbeider. De spiser, fletter tannhjulene i det sosiale maskineriet sammen, veksler replikker og blikk om det som på overflaten virker uvesentlig, men som er det de aller fleste samtaler består av, og dermed også tilværelsen: Alle trivialitetene som dekker over erkjennelsesoverskuddet, slik kunsten er til for å plassere ubehaget utenfor seg selv.
Flere setter de brukte koppene i vasken i stedet for i oppvaskmaskinen, bare for å ta nye kopper fra skapet en time senere. Hun tar seg i å tenke at det sosiale består i å beregne de andres intrikate baner i et himmelrom der en selv står i sentrum, der de tilsynelatende umotiverte bevegelsene danner linjer i et abstrakt maleri ingen får se.
Venushjulet er ennå uferdig, en reproduksjon av en reproduksjon av et hjul i en presis representasjon av en upresis modell av solsystemet, en gjenstand som kom opp av havet: Det grønne, varme sjøvannet fosset ut gjennom sprekkene da de heiste den tilgrodde kisten opp på dekk, i 1901, nesten to tusen år etter at den sank. Over hundre år skulle den ligge på land før noen etter mange forsøk avslørte hemmelighetene til den mystiske bronsekassen ved hjelp av gjennomlysing, 3D-modellering, avanserte simuleringer, intuisjon, flaks og nysgjerrighet. Hva ville en kunstig intelligens ha gjort i møtet med et slikt funn? Falt inn i egne tanker om hva den selv ville vært om akkurat den båten ikke hadde gått ned?
Hun blir stående med tannhjulet i hendene, prøver tennene mot et av de andre. På gaten utenfor er ansiktsløse mennesker på vei hjem i det skittengrå ettermiddagsregnet, trettere av dagens rotasjon i maskineriet, forutsigbarheten er oljen som binder dagene sammen og fornyer trivialitetene, tar opp i seg støvet og blir tykkere med årene. Gatene ligger snart middagsstille utenfor skitne ruter langs en gjennomfartsåre.
Hun plukker ned regnbukse og jakke fra stumtjeneren, står på ett ben og hører summingen fra andre som arbeider mens hun kler på seg buksene, jakken, hjelmen, slik hun pleier på denne tiden. Kassen med urørte materialer savner henne ikke da døren går i lås bak henne.
Ute på gaten snor sykkelen seg tålmodig mellom alle som skal et sted i sitt eget liv, langsomt og med kalde fingre på bremsene, inntil kjedet glipper, hopper mellom to gir, sykkelen kommer i ubalanse og skyter fart. Forhjulet bråstopper mot en dressbukse. Den ansiktsløse eieren må ta et ekstra steg for å ta seg inn igjen før han snur et sint ansikt mot henne.
Han nøler et øyeblikk og gir rom for unnskyldninger, ekko av alle veltede melkeglass, knuste hjerter og tallerkener som går forut for dette øyeblikket. Hun rødmer og vil videre. Hjem. Hun overrasker seg selv:
– Kan jeg kjøpe en øl til deg som plaster på såret? Han ser paff ut.
– Nei. Det kan du ikke.
Mannen ser ut som han kunne hatt en rolle i TV-serien som er populær denne måneden, hvor finanseliten frenetisk forbruker narkotika, penger og kvinner i jakten på et eller annet – og ender opp med å finne trivialitetene hverdagen består av, oljen i maskineriet.
– Nei, sier han. Først kjører du meg ned, og så skal du sjekke meg opp?
– Ikke sjekke deg opp, bare være hyggelig mot deg, når jeg først kom i skade for å kjøre på deg. Kanskje jeg kan få en sjanse til å vise at jeg finnes.
– Jeg tror ikke hun jeg er gift med ville satt pris på det. Ikke jeg heller, for å være helt ærlig.
Han dreier på paraplyen. En kort vannstråle lander på hjelmen hennes, tråkler seg ned til hetten og videre nedover langs ryggraden til setet der hun står skrevs over rammen på en herresykkel hun kjøpte brukt da hun flyttet hit.
– Det var ikke sånn ment. Hvorfor skal alt handle om sex?
Han blir stående et øyeblikk og tenke seg om.
– Hva det er det vi snakker om når vi..? Det får du sykle hjem og gruble på. Forsiktig.
En dråpe triller ned over neseryggen hennes. Han fortsetter:
– Du blir våt om du skal stå der og se skuffet ut stort lenger. Ha en fin dag.
Han vender henne ryggen og går videre, med et brunt merke bak kneet på høyre bukseben. I morgen vil kassen med materialer stå der, urørt i forvandlingen fra påminnelsen – forvandlet fra det som minner om alt hun ikke fikk gjort denne dagen til muligheten for at den neste kan bli annerledes.