#07: Juli – h-moll/stålgrå (tårer på spisse steiner)
I denne episoden, for måneden juli, spiller jeg Telemanns fantasi nummer 3 i h-moll og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i H med fargen stålgrå, og Ernst Pauer skriver at denne svært melankolske tonearten forteller historier om stille forventning og tålmodig håp. Han har merket seg at nervøse mennesker lettere blir påvirket av denne tonearten enn andre.
Det var en dag uten horisont, en morgen hvor den stålgrå sjøen fortsatte ubrutt opp over de nakne holmene og løste seg opp i en lysere nyanse av grått først et godt stykke oppe på himmelen. Et lett yr kom og gikk, og flaggene som var hengt opp i forbindelse med et av sommerens kulturarrangementer orket bare såvidt å peke ut vindretningen. Det ville vært lett å avskrive denne dagen som en glemt gjennomsnittsdag i juli.
Jeg gikk den vanlige runden langs kaiene, forbi de samme båtene som pleier å ligge fortøyd, forbi hurtigbåtterminalen og rundt småbåthavnen. Ute på moloen var vinden nesten helt fraværende, det pleier alltid å blåse mer her enn inne i havnen. De første ukene jeg hadde bodd her hadde jeg følt en prikking i kroppen før hver eneste morgentur, alt fra den tredje dagen hadde jeg kjøpt et kamera for å fange alle skiftningene i været og lyset, men bildene kom hjem flate og luktfrie: Kameraet hadde klippet en flik av virkeligheten som visnet allerede før den nådde hjem, som markblomster man bærer med seg på tur i håp om at de skal holde helt til man får satt dem i et kjøkkenglass på bordet, men som man glemmer i sekken til neste dag. Minner som ikke tålte at vi så vekk.
Kanskje feilen ligger hos oss, at vi ikke vil at bildene skal vise oss hvordan det faktisk var, men heller smøre forestillingen om det som kunne ha vært, helt til det er det som blir det faktiske minnet. Jeg var kommet helt ytterst på moloen, hvor en liten fiskebåt satte kursen utover mens den åpnet en usynlig glidelås i vannet, da jeg kom på hvilken dag det var. Det var bølgene fra kjølvannet som slo mot de spisse steinene i vannkanten som minnet meg på det. Også den dagen hadde det regnet lett, og små bølger hadde slått ubekymret mot bredden av det som måtte være en drøm, klukkende små fortellinger om en ubekymret hverdag et annet sted, minner om andre bølger og andre steiner som fra da av fikk et nytt innhold.
Inne ved land valgte jeg denne morgenen å gå motsatt vei av hjertesiden, altså mot høyre – vekk fra byen, jobben og hjemmet – og utover langs sjøen. Overalt var folk på vei et sted, som oftest innover mot byen langs vante trekkruter. Litt utenfor sentrum kom jeg inn i et nabolag jeg aldri hadde besøkt før, og det er nesten litt merkelig i en så liten by og i mitt yrke. Jeg passerte en dagligvarebutikk og en frisør før jeg ble stoppet av en dør som plutselig gikk opp for noen som skulle ut; han holdt opp døren for meg med et smil, så jeg gikk inn. Stedet var en slags blanding av butikk og kafé, med gamle møbler fra flere generasjoner tilbake, store mengder nips til salgs hulter til bulter, svært kortreist kunst og lukten av for mange typer urtete på ett sted.
Jeg hengte av meg jakken ved et ledig bord med heklet duk og gikk til disken for å bestille en kopp te. Kvinnen bak disken var mindre enn seg selv.
– Jeg ser at du vet hvilken dag det er, sa jeg. Jeg kondolerer.
Hun svarte meg ikke, bare skjøv tekoppen mot meg og satte frem kortterminalen mens hun så opp i taket, som om hun ville at pupillene ikke skulle bli våte. Hendene hennes hadde tydelige blodårer, og huden så ut som om hånden hadde krympet inni den. Likevel var hun ikke stort eldre enn meg. Jeg la kortet an mot leseren et øyeblikk og tok med meg koppen til bordet.
Teen var ikke varm da jeg smakte på den, og den var altfor sterk. Jeg kan huske at jeg fisket ut teposen da hun kom forbi. På vei tilbake med en brukt asjett stoppet hun kort:
– Beklager det i sted, sa hun.
– Det var upassende av meg, sa jeg.
– Nei, jeg hadde jo selv lagt opp til det, det var egentlig bare hyggelig, sa hun og gikk.
«Hyggelig» er kanskje ikke ordet, tenkte jeg, mens jeg kjente lukten av parfymen hennes henge igjen. Den minnet om duftlys man bruker mot mygg. Kanskje er det slik kvinner på vår alder lukter.
Det må være en stille tilværelse å drive kafé her. En og annen kunde kom og gikk, kanskje akkurat nok til å holde hjulene i gang. De fleste kjøpte ostekake og en eller annen variant av kaffe med melk, de fleste var på vår alder: Folk i femtiårene. Noen undrer seg over hvorfor det er så mange arbeidsføre som ikke er på jobb midt på dagen, men for oss med turnusyrker er det en av fordelene som vi til slutt blir blinde for og tar for gitt.
Litt senere kom hun med en ny tekopp til meg, ferdig tilberedt uten tepose. Hun satte den foran meg; en hard biscotti klirret på skålen. Så gikk hun og tente et nytt hvitt lys på disken med restene av det forrige som var i ferd med å forsvinne ned i staken. Gutten på bildet fortsatte å smile, en flik av et liv som kameraet hadde klippet løs, men som fikk bli en del av virkeligheten igjen da den ble presset som en tørket blomst mellom glasset og platen i rammen.
Hun snudde seg, uten å legge hodet bakover for å skjerme pupillene.
– Du vet også hvilken dag det er?
– Ja, det gjør jeg. Det er en av de dagene alle vet hvor man var og hva man gjorde.
– Hvor var du den dagen? spurte hun.
– Der.
– Der? Hvor?
– Der det skjedde, sa jeg.
– På øya?
– Først da det var for sent.
– Det var vel uansett ikke noe du kunne gjort til eller fra, sa hun etter en liten pause.
Jeg var tilbake, igjen. En andemor med tre små unger svømte en meter utenfor der de små bølgene slo mot spisse steiner, duvende opp og ned i vannet, et bilde som var med hjem uten at jeg hadde trengt noe kamera for å ta det med meg. De samme historiene spilte seg av igjen, på automatikk. Ingen av dem liknet det som faktisk skjedde, de blandet elementer av det vi trodde, det vi visste, det vi fikk vite og det vi har tenkt i etterkant. Lydene bar godt over vannet lenge før båtene begynte å reise ut og inn.
– Vi var der da det startet, sa jeg, på andre siden, ikke langt unna. Vi fikk melding om hva som skjedde. Og at vi skulle avvente.
– Hva mener du nå? sa hun.
– Vi var to. Egentlig skulle vi hente en asylsøker som skulle tvangsreturneres, men så ble vi omdirigert da meldingene fra ungdommene begynte å komme inn.
Hun ble stille. Kjøleskapet på kjøkkenet skrudde seg av. Platen som hadde spilt da jeg kom inn måtte ha stoppet. Et gammelt gulvur klippet jevnstore biter av krydderlukten mellom bordene. Jeg fortsatte:
– Vi koordinerte arbeidet på land, og etterhvert tok vi imot de som kom inn med båtene og hjalp dem opp i ambulansene.
– Da må jo jeg si at jeg er takknemlig for det du gjorde, sa hun og satte seg ned overfor meg.
– Men vi stod så lenge og så ut over vannet uten å kunne hjelpe, vi stod stille og hørte på lydene og frøs selv om det ikke var kaldt. Det var ikke riktig.
– Hva kunne du ha gjort?
– Vi hadde våpen i en plombert kasse i bilen. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på hva som kunne ha skjedd dersom jeg hadde nektet ordre og reist ut dit med en av småbåtene.
– Du hadde blitt skutt, sa hun, slik som de andre, slik som kollegaen din som var vakt der ute. Det var ingen actionfilm, og det var en grunn til at du ikke gjorde det.
– Vi trodde det skulle komme forsterkninger hvert øyeblikk, sa jeg. Og som du sier så vet vi jo godt at man ikke skal prøve å leke helt. Men tvilen er der uansett. Om jeg bare kunne oppholdt ham i noen minutter kunne det kanskje ha spart noen.
Det ble stille en lang stund. En kunde kom inn i butikken. Hun reiste seg og sa fort og stille:
– Hvorfor forteller du meg dette? Og har du lagt merke til at du bare snakker om deg selv? Jeg synes det hadde vært best om du gikk.
Da jeg kom ut, hørte jeg kirkeklokkene kime fra alle retninger. Jeg visste at det betydde at klokken var tolv. Jeg visste at de skulle kime syttisyv ganger. Jeg visste at jeg ikke trengte å spørre om hvem de kimte for, for intet menneske er en øy.