#08: August – D-dur/gul (prosesjoner)
Det er august, og de siste varme dagene er over oss. I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer 7 i D-dur, tonearten som Scriabin ser som gul. Ernst Pauer skriver at D-dur brukes til å beskrive majestetiske prosesjoner, parader og staselig pomp og prakt.
Det er mange år siden en bilradio var skurrete, her ville den vært det. De runder en sving i gangfart, og radioen kommer plutselig på igjen etter en time uten dekning. En prosesjon av dyre biler rykker frem i langsomt tempo; alle er utålmodige, men ingen forhaster seg.
Radioen melder om en prosesjon av støvete biler med menn med våpen som har rykket raskt frem i langsomt tempo i randsonen av bevisstheten til de som skulle følge med, menn som i dette øyeblikk inntar Kabul, uten å forhaste seg. Amerikanere og europeere bruker militærmakt for å holde flyplassen stengt for alle andre som også vil flykte.
Solidariteten settes på vent, men det er ingen som holder pusten. Alle vet hva som kommer. De som ikke orker tanken klamrer seg til håpet i form av en kald flykropp: Når landingshjulene trekkes inn knuses en av dem i hjulbrønnen, mens de andre innser at luken de har holdt fast i lukkes rundt restene av kameraten og overlater dem til seg selv i den tørre vinden som trekker over forstedene i den store sandkassen ingen stormakt forlater uten å ha tatt merke av den.
En vindrosse hales gjennom kupéen som en kald klut og bytter ut den stillestående luften, den strågule augustsolen blir stående og steke på biltakene: Tusen stjerner blender fra rekken av blank metallic som strekker seg langt forbi neste sving. En ferge kommer til syne på fjorden, det er en time til neste avgang, neste langsomme fremrykning. Stemmen i radioen påstår at det er nettopp denne kanalen som har den beste sommermusikken, men det synes som om det er den eneste: Begge de kommersielle kanalene sender de samme sangene flere ganger om dagen, snevrer musikkhistorien inn til de siste fire tiårene og feirer sin egen mangel på originalitet.
Foran dem står en helt ny SUV, en mørkeblå Audi med E-skilter. En hårete hånd henger ut av vinduet på førersiden. Små askeflak virvler i vinden og blir borte, mens sigaretten krymper gradvis og vokser rykkvis. Foten hviler på bremsepedalen selv om de vil bli stående lenge på samme sted. I bakvinduet går oppakningen til taket.
Bakdøren på høyre side går opp og smeller i autovernet, det rykker i sigaretten. En jente på syv-åtte år hopper ut til ukvemsord og smeller den hardt igjen etter seg før hun krysser veien uten å se seg for og blir borte bak en busk, som så mange før henne denne dagen. Faren slipper bremsepedalen og kommer seg ut på den grå asfalten med slitt midtlinje, stiv etter ventetiden bak rattet; han slikker på pekefingeren og gnir den over lakken mens leppene beveger seg. Sigaretten går fra munnen til hånden og opp til munnen igjen; noe av asken legger seg på den halvåpne blå skjorten som klistrer seg til magen. Han vender dem ryggen og ser ut over havet, fisker opp telefonen fra lommen, men legger den raskt tilbake igjen.
Datteren kommer tilbake over veien, hun ser rett på dem da hun passerer foran bilen. Moren holder en flaske med håndsprit ut gjennom vinduet mens faren sier noe til vinden over fjorden.
– Hvor tror du de er fra? Afghanistan eller Pakistan? sier han fra førersetet.
– De snakker pasjto.
Hun snur seg mot ham.
– Men jeg hører ikke om de er fra Pakistan eller Afghanistan.
Hele familien står utenfor bilen nå: Mor, far og to jenter. Det var den eldste som hadde vært ute. Ingen av kvinnene har tildekket hår.
– Hva snakker de om, spør han.
– Noen som ikke er der, svarer hun, en de ikke får tak i.
– Da er de sikkert afghanere.
– Kanskje. Det kan jo være langt mindre dramatisk også, de kan være fra verdens fredeligste sted i Pakistan.
– Tenk på de som sitter fast der nede, i Afghanistan, strandet i en evakueringskø som ikke går fremover, sier han.
– Tenk på de som ikke får stå i den køen, sier hun.
– Hvordan tror du det går med akademiet?
– Det siste jeg hørte var at de brant alt som hadde navn på seg, for sikkerhets skyld, men de måtte rømme før de kom i mål med elevenes egne skap.
Han har flyttet blikket og ser ut i luften foran seg. Vinden stryker over håret som har vært kortklipt siden jul, da hårfestet nesten plutselig hadde blitt for høyt. En enslig bil kommer mot dem og passerer i høy fart, musikken faller i tonehøyde idet den går fra å komme imot til å fjerne seg fra dem.
– Tror du Taliban vil stenge skolen? spør han.
– Ja. Eller, de må vel ikke det, for det er ingen som vil tørre å drive den eller gå der.
– Du tror ikke de har moderert seg?
– Jo, kanskje, men akkurat den skolen er vel et godt stykke unna ideologien deres.
– Var det ikke litt vel risikabelt å åpne den i det hele tatt, når selv mødrene var kritiske?
– Vi var kanskje like naive som dere? Trodde du på at dere ville lykkes med å tre et nytt styresett ned over hodene på et helt folk gjennom å utsette dem for enda flere våpen og enda et nytt sett med leveregler?
Hun setter seg tilbake i setet og ser inn i bagasjerommet til bilen foran. Kvinnen og den eldste datteren lager lunsj sittende på huk ved en liten primus i veikanten, krydderlukten blander seg med luktene av sjø og varmt autovern. To måker kretser utålmodig over dem, den ene så nær at faren reiser seg fra støtfangeren der han sitter og prøver å skremme dem unna.
– De der har nok vært litt mer langtenkte enn oss, sier hun.
– Ikke tenk på å nevne «svele» en gang. Vi er fire timer på overtid, og tre timer etter det første glasset i hagen til hotellet.
– Vi kommer ikke til å rekke den middagen.
– Nei, men jeg får meg ikke til å ringe før jeg ser hvor lang køen er bak svingen der borte.
– Så skal vi bare sitte her? Er det ikke bedre å gjøre det beste ut av situasjonen, vi kan fortsatt få snudd? Kjører vi inn i filene på fergeleiet er vi fanget.
– Men vi har forhåndsbetalt. Fire tusen for en natt med middag. Vi snur ikke.
– Så det er bedre å risikere å overnatte i bilen? Er ikke det en vanlig tankefelle å ikke kunne se bort fra penger man allerede har brukt til ingen nytte? sier hun.
– Godt at du vil øse av din visdom. Hvor har du lest det der?
Primusen er slukket og maten fordelt i mykt brød. Den minste av jentene får et puff av storesøsteren og snubler tilbake mot autovernet, tipper over og raser utfor skråningen mot sjøen. Måkene stuper etter maten hennes som faller ut av hendene. Foreldrene stivner til, mannen hennes river opp døren og er over autovernet før hun rekker å reagere, det er som om han strekkes ut i en uklar stripe med armene ut til siden og piquet-trøyen flagrende opp over den slappe magen idet han raser utfor samme vei.
Hun slår døren i autovernet og kikker over kanten. Bølgene slår mot land, det er kun et langt brunt spor som vitner om det som nettopp skjedde. Han kommer opp etter luft og forsvinner under igjen. Foreldrene til jenta står som frosset, kvinnen roper til mannen sin at han må gjøre noe, men han vegrer seg.
– Ikke hopp om du ikke kan svømme, hører hun seg selv si, på pasjto.
De snur seg mot henne.
– Ikke gjør det. Om ikke han får henne opp, så gjør hvertfall ikke du det, og om du ikke kan svømme gjør du alt bare verre.
Det føles som en evighet siden han var oppe etter luft. Bølgene gjør det umulig å se hva som skjer der nede. Skoene hans kommer til overflaten.
– Snakker du pasjto? spør kvinnen på norsk.
– Ja, jeg har jobbet mange år i Afghanistan. Det har han også.
Hun peker mot havet, skoene som ligger og flyter. Flere har kommet ut av bilene nå, mange av dem filmer med mobilene.
– Men se for helvete til å ringe 113, da, skriker hun til den nærmeste, i stedet for å gjøre det selv. Personen rygger unna og filmer henne i stedet.
Han kommer til overflaten, voldsomt, han er langt oppe i skråningen før vannet rekker å lukke seg bak ham. Magefettet og den dårlige kondisjonen må ligge igjen i bilen, hun ser ham som marinejeger igjen. Han klatrer med hardt blikk, har den slappe kroppen over skulderen og roper at de må finne en lege idet han skritter over autovernet. En av tilhørerne rekker henne en telefon, det hva ham hun ropte til, som har sluttet å filme.
– Hallo?
– Det er en jente. Hun har vært lenge under vann, men vi har fått henne opp. Jeg vet ikke noe mer.
– Eh, i køen til en ferge, jeg husker ikke hvor.
Hun rekker telefonen tilbake til ham som gav henne den og setter seg på asfalten, har aldri sett mannen sin sånn før, så lukket inne i det han gjør. Jenta ligger på ryggen på asfalten, friskt sjøvann renner ned mot bilen til foreldrene. Hun ser nybadet ut, men er blå rundt leppene og blør fra nesen, ansiktet og armene er oppskrapte. Mannen hennes brekker henne over og prøver å presse vannet ut av lungene før han legger henne tilbake på ryggen igjen. Hun spyr, han roper:
– Er det ikke en lege her? Kan noen gå bakover i køen og finne en lege?
Noen forteller at det er en luftambulanse på vei. De hører sirener rett rundt svingen. Noen løper bort og smeller igjen førerdøren på bilen deres. Ambulansefolkene konstaterer raskt at hun ikke puster og tar styringen på situasjonen, en eldre person kikker ut fra båren inne i bilen.
– Er alt i orden med deg?
Det er den eldste jenta, hun holder frem maten sin til henne, står med ryggen til søsteren som får en hjertestarter koblet til under den oppklipte kjolen.
– Ja, det går fint. Det går fint. Det kommer til å gå fint. Alt blir bra.
Hun veksler mellom pasjto og norsk. Solen steker og den kalde vinden blåser. Fergen kommer mot dem langt ute på fjorden. Måkene kretser årvåkent over rekken av blanke biler.
– Du, det går fint.
Jenta er fjern i blikket, men gråter ikke.
– Du, du kunne ikke ha… Du må ikke tenke at det var din feil.
Hun ser opp mot måkene.
– Jeg dyttet henne, sier hun omsider og ser forbi henne. Du har rett, det var jeg som dyttet henne, det var derfor hun falt.
Nå begynner hun å gråte.
– Du har rett, det er min skyld.
Moren hennes kommer bort og tar henne inntil seg, men slipper ikke yngstemann med blikket, står i veien og trekker henne ut av det rommet som akkurat hadde åpnet seg.
Tiden rykker fra henne, de sitter begge to på autovernet nå, han er dryppende våt. Helikopteret høres lenge før det er fremme, det henger i luften over dem et øyeblikk, og så er det borte. Faren og den eldste av jentene står igjen [klipp] til de ikke kan se det lenger før de setter seg inn i bilen, rygger tilbake og snur. Ambulansen har allerede rygget tilbake for rekken av biler som har kjørt av fergen.
De ser på hverandre. Køen er i bevegelse igjen. Noen tuter langt bak dem. Han snur bilen til enda mer tuting og er alene på veien der de kjører køen i møte. Bilradioen faller ut da de kommer rundt svingen igjen, de ser rett foran seg og lar vinden i de åpne vinduene stå for snakkingen.