Den første snøen. Jeg trekker soveposen tettere omkring meg og legger meg over på siden, har våknet med halve posen full av snø før. Før jeg sovner igjen tenker jeg på hvor priviligert jeg er som får sove ute når det første snøfallet varsler om en årstid vi har ventet på. Neste gang jeg våkner er det lyst. Det sarte morgenlyset har formodentlig omsluttet den grønne kokongen som ligger rett ut ved siden av en gul sekk og et par sko på påler, med sålene opp, men nå har en overskyet formiddags flate lys pakket seg rundt hver eneste gjenstand i naturen slik at ingen skygger kan sees. Jeg ser meg om etter snøen. Overalt er det høst, i rødt, grønt, gult og brunt, men ingen spor etter snø, ikke engang rim; jeg må ha drømt. Tilbake på rygg igjen, jeg lukker øynene og driver tilbake i drømmeland.

Etter å ha våknet i dagslys for andre gang hører jeg en velkjent lyd fra sekken, verden kaller. Det er et bilde fra en flybusstur inn mot Bergen sentrum, fra en kollega som har vært oppe i timesvis etter å ha blitt utskremt på første fly til en konferanse alle hadde glemt. Jeg drar på meg ullgenseren og sender en selfie, med søvntroll i øynene. Så fisker jeg jakke og bukse ut av sekken og kommer meg opp og i gang med dagen. Soveposen i et tre, et kvadrat i etasjer av grov kvist og en flammende tennbrikett dekket med småkvist i midten. Kaffekjelen på toppen. Jeg registrerer noen nye gnisthull i buksen etter kvelden før, så finner jeg stillingen med ryggen opp mot en tømmerstokk som lå så beleilig til ved steinsirkelen i en liten fordypning i terrenget. Jeg har funnet frem hit ved et slumpetreff.

Yours truly og søvntrollene (mobilbilde)

Matpakken smaker som matpakker skal på tur, og den som ikke vil våkne av den kaffen jeg presterer å tilberede våkner nok aldri, jeg har virkelig tatt dette med å være raus med seg selv på alvor denne morgenen. Raus er jeg også med tiden, stadig reiser jeg meg og sager noen nye kubber av en tørrgran jeg brøt av og bar tilbake kvelden før; selv om den var tre meter lang, var den så lett at det var uproblematisk å bære den i én hånd tilbake til bålplassen – nå slikker flammene grådig om de sprakende kubbene i spranget fra fast form til varme, røyk, lys og aske. Klokken vier jeg ikke mye oppmerksomhet, og kollegaen er det stille fra etter han ankom konferansen. Røyken stiger i hovedsak rett opp, og selv om jeg ikke er lenger fra nærmeste turvei enn min neste rekker å kjøre i blinde i tunellen under her mens han klikker “like” på mobilen, føles det som om jeg er helt alene langt fra folk. Kun hvis jeg vrir hodet mot venstre kan jeg se byen, det lyste derfra i går. Jeg ser mot høyre. Etter en lang stund heller jeg resten av vannet fra flasken over det lille som er igjen av bålet, spenner kaffekjele, kopp og liggeunderlag utenpå sekken og trasker tilbake til hverdagen; det vil si, jeg stopper underveis og fyrer et bål til halvveis, selv om det bare er en halvtime å gå hjem, sjokolade og peanøtter til lunsj.

Den som ikke våkner av dette brygg vil aldri våkne igjen (mobilbilde)

Dagen før hadde vært som alle andre dager, i alle fall inntil klokken ble halv fem. Da slo det meg: Jeg vil på tur. Tanken var ikke før tenkt, så konkluderte jeg med at “det kan jeg faktisk gjøre, det gjør jeg faktisk”. En kjapp tur i kjelleren senere stod jeg og smurte brødskiver ved kjøkkenbenken, søndagsmiddag hadde jeg allerede spist. Etter å ha puttet mat, kaffe og en bit av en nystekt focaccia i sekken, skrev jeg en lapp til min kjære: “Hei! Har dratt i skogen, alene, har med sovepose. Kommer hjem i morgen en gang. Stein Jakob” Deretter snørte jeg skoene, tok sekken på ryggen og låste døren bak meg. Uansett er det ikke sunt å sitte hjemme en hel kveld uten å gjøre noe som helst:

Det forekom meg at jeg ikke kunne gjøre min sjel en større tjeneste enn å la den få være helt uvirksom, bare opptatt av sine egne ting. Den skulle få stanse opp og hvile i seg selv – mer satt og moden som den omsider var blitt. Men jeg finner at: Uvirksomhet avler bestandig en vaklende tanke, og at den tvert imot oppfører seg som en løpsk hest.

Michel de Montaigne: Essays

Å helt plutselig være på tur er en befriende følelse: Med ett har en ganske alminnelig søndag ettermiddag blitt et stykke plusstid, en tur ut av intet – fra intet, til intet og imellom trenger der ikke være mer enn intet, for å parafrasere over en av Zappfes berømte utsagn. Og en parafrase kunne kanskje ikke passet bedre enn nettopp her: I sekken hadde jeg En sommer med Montaigne av Antoine Compagnon i Agnete Øyes oversettelse, en nedtegnelse av en serie miniforedrag på fransk radio i fjor sommer med utgangspunkt i Montaignes Essays. Et av sitatene som fikk en tusjstrek i margen denne kvelden var dette:

Selv vrir jeg heller på et godt sitat for at det skal passe inn i min tankegang, enn jeg vrir på den for at sitatet skal passe inn. Tvert imot er det ordene som skal tjene tanken og rette seg etter den.

Michel de Montaigne: Essays

Langs veien hilste jeg blidere enn jeg hadde planlagt på alle jeg møtte, foretagendets positive ånd løftet min egen til høyder jeg sjelden når på randen av en ny serie hverdager. Imot meg kom alle slags folk, noen jogget i trange klær og hvite ledninger godt dyttet inn i ørene, en dame hadde funnet dunkåpen i skapet og kom langsomt spaserende i støvlettene sine, en far – kunne han være tysk? – syklet langsomt bak sin sønn med en tom sykkelvogn på slep, moren traff jeg noen hundre meter lenger inn langs veien. Da jeg gikk ut hjemmefra, hadde jeg planlagt å ta av til høyre etter Garnisonsbekken og søke en av høydene mellom den og Høvringberget, men det føltes bare ikke rett, så jeg fortsatte. Planleggingsmaskinen i toppetasjen gjorde som GPS’en i bilen: Recalculating. En høyde jeg hadde vært oppe på tidligere ble plukket ut. Til ingen nytte, selvsagt – plutselig fikk jeg en trang til å ta av, ut i bushen til høyre, det var stupbratt. Idet jeg skrittet over grøften kom en underlig fremtoning opp bakken: Staver, men ingen ski, jogging og stavtak med store øreklokker. Samtidig som armer og ben skulle trenes og ørene tutes fulle, kunne det virke som han også trente på et bredt utvalg av kopuleringslyder med det samme, og jeg passet på å ha kommet et stykke opp i skrenten før han nådde et slags klimaks på toppen av bakken. Jeg tok meg i å ha medfølelse med eventuelle naboer vegg i vegg ved de anledninger han kommer på tanken å faktisk gjennomføre forplantningsforsøk.

Skiløs trimmer søker ikke skogens ro

Selv var jeg også anpusten idet jeg kom over kanten av skrenten og rev kameraet ut av vesken for å ta bilde. Stoppet idet jeg gjorde det fordi jeg kom på at jeg var i ferd med å begå det som kanskje kan sies å være det motsatte av et vellykket naturfoto: Selv om jeg forsto at det var noe med stedet som kunne være verdt å ta med seg videre, har jeg innsett at det alltid lønner seg å ta tid nok til å stoppe å kjenne etter hva det er som har fanget oppmerksomheten – såpass skylder man de som eventuelt utsettes for det resulterende fotografiet. Som Ansel Adams sa at “there are always at least two persons in a photograph: the photographer and the viewer”, sier Montaigne:

Det som sies tilhører halvveis den talende, halvveis tilhøreren.

Michel de Montaigne: Essays

Det er kanskje essensen i all formidling: Å få mottakeren til å identifisere seg med en selv, å la ens uttrykk bli del av mottakeren. Når jeg leser bøker, kommer en hel del løkker fra min egen tråd gjennom livsveven opp og knytter seg sammen med tråden gjennom fortellingen, og lesingen blir på den måten en tolkning av min egen selvforståelse; det samme opplever jeg i møtet med bildende kunst, som i fotografier. Kanskje er det en essensiell del av kunstens natur, at den makter å bevege – og at vi kan bare beveges gjennom noe vi allerede har erfart eller i det minste kan klare å identifisere oss med. Compagnon gjør en glimrende oppsummering og trekker resonnementet videre til opplevelsens betydning for det vi kaller livserfaring:

Han leser og siterer dem for å få større kunnskap om seg selv. Men å vende seg inn mot seg selv er også å vende seg ut mot den andre, selvinnsikten er et forspill til å vise den andre oppmerksomhet.

Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne

Over neste bakketopp fant jeg mer enn jeg hadde kunnet håpe på: En opparbeidet bålplass, et pent surret skjelett av en gapahuk, litt furuved kappet i fine lengder. Jeg la fra meg sekken, gikk et par runder rundt meg selv og tok sagen fatt for å skaffe mer brensel. Saging varmet også denne dagen, og snart varmet bålet like mye. Lyset var i ferd med å forvandles fra grått til blått, og jeg bukserte meg på plass på liggeunderlaget med ryggen mot en hvit og naken furustamme lagt på tvers og noterte i den lille svarte boken min:

Det slår meg: Dette skal være kroken min, konkret og metaforisk, bare et åndedrett unna. Hakuna matata.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Hakuna matata, det er ingen bekymringer. Det er ikke bare i Løvenes konge (1994) de har funnet bruk for den formuleringen: Allerede i mitt fødselsår (1982) sang gruppen Them Mushrooms frasen om og om igjen i sangen Jambo Bwana på Swahili, året etter kom Boney M. med Jambo – Hakuna Matata, og etter nok et par år er dette de første ordene datteren til bjørnen Bamse ytrer i tegneseriebladet med bjørnens navn. Kun Skallmann forstår hva det betyr, og dette blir et hemmelig motto for henne og Skallmann. Pussig, Bamse var det første jeg leste på egenhånd: Jeg har et minne fra en overkøye i Skogåsveien 33, Tromsø, hvor jeg som femåring ligger på magen og leser i Bamse – for der er replikkene skrevet med blokkbokstaver.

Høstfargene skifter, det gule og røde viker for det brune, vi gleder oss til vinteren nå

Bare et åndedrett unna viser til min nyvunne entusiasme for Mindfullness, som er noe nymotens vi moderne mennesker må lære oss, må vite, selv om det er lærdom som har vært med i alle fall de østlige kulturer i uminnelige tider. Montaigne har også en variant av det samme, skal jeg i løpet av kvelden få erfare:

Når jeg danser, danser jeg, og når jeg sover, sover jeg; ja, når jeg går en ensom tur i en vakker lund, kan jeg nok en del av tiden tenke på andre ting, men jeg vil snart kalle tankene tilbake til spaserturen, lunden og ensomhetens sødme, og til meg selv.

Michel de Montaigne: Essays

Jeg stod opp, strakk meg etter mer ved og helte vann i svartkjelen. Et sted i skogen, langt unna, kunne jeg høre en hund gjø, og byen viste seg frem som en tue full av gule og hvite bær mellom trærne, et rødt tyttebær markerte toppen av Tyholttårnet. Hodelykten måtte frem for å fortsette lesingen av den lille, gule pocketboken. Her og der satte jeg små streker i margen, og av og til måtte notatboken frem idet en refleksjon traff meg og vippet meg ut av boken og inn i meg selv. For eksempel:

Det slår meg at jeg kanskje er i ferd med å bli en parodi på meg selv – eller arketypen jeg streber etter å fremstille meg som – her jeg sitter ved bålet og leser fransk filosofi i halvmørket.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Jeg kan huske at jeg i gjerningsøyeblikket satt med en bit hjemmebakt focaccia i hånden og nippet til koffeinfri sitrongress- og ingefærte mens jeg moret meg over hvorledes Montaigne omtaler seg selv med en god dose selvironi som et overraskende effektivt innsalgsmiddel for det han beskriver som private refleksjoner for hans nærmeste krets, et verk som har inspirert tenkere i de vel fem hundre årene(!) som har rukket å passere siden han la på røret for godt. Eller vent, det var vel neppe annet enn spanskrør på den tiden. Faktisk var Montaigne overraskende fremsynt med sitt syn på imperialismen som ødeleggende for de sivilisasjonene man koloniserte, motstand mot bruk av tortur mot hekser (Bush har neppe lest sin Montaigne), og i overbevisningen om at utdanning er mer enn pugging til prøver – den boklærde mannen omtalte forøvrig seg selv som både uvitende og hukommelsesløs. Hva med å tenke litt mer helhetlig enn kun resultater på PISA-tester:

Montaigne foretrakk et “veldannet” hode fremfor ett som var “velfylt”. (…) “Man burde spørre seg hvem som forstår best, ikke hvem som forstår mest.”

(…)

Samvittighet, altså ærlighet og moral, er jo all undervisnings endemål. Det er det som blir igjen når man har fordøyd det hele og glemt det meste.

(…)

Denne uvitenheten, som er den endelige lærdommen i Essays, er ikke en primitiv uvitenhet, den “toskete uvitenheten” hos en som nekter å søke kunnskap, men den lærde uvitenhet, den man oppnår etter å ha gjennomsøkt kunnskapene og oppdaget at de ikke er noe annet enn halvkunnskaper.

Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne

Forskjellen på de ulike typene uvitenhet leder meg til å tenke på et tilfeldig møte med en iraner i sommer. Familien hennes flyktet fra regimet der, og da vi begynte å diskutere de litteraturanbefalingene hun gav meg (Rumi, Mahfuz, Khayaam) slo det meg hvordan perserne hadde et kulturelt sett godt grunnlag for en vellykket multikulturell stat allerede på 1200-tallet: Det sies at i begravelsen til Rumi var representanter for alle de største religionene til stede. Da jeg spurte henne om dette – hvordan kan det ha seg at et folk med den slags kultur ender opp med et så intolerant lederskap? – svarte hun slik (fritt etter min vaklende hukommelses versjon av frøken Marijam): “De som har utdanning leser Rumi, de er imot prestestyret, men flertallet av det iranske folk er analfabeter og fattige bønder uten utdanning.” Dette fantastiske internettet har faktisk en fin tidslinje over religiøs toleranse, fra 4000 år før Kristus og opp til vår egen tid – hvor lang tid skal vi bruke på å få dette rett? Det finnes jo faktisk folk som skremmes av de som er annerledes selv i et høyt utdannet land som vårt.

Nok et selvsitat på vei, ikke fullt så dypsindig som Montaigne:

En slik høstkveld – alene ute – er 100% Stein Jakob-tid. Det er bra.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Jeg ble sittende og lese denne kvelden. Biten med hjemmebakst forsvant sammen med rundt en liter te og en liten haug nøtter og sjokolade. Så var boken lest til ende og tittelbladet merket “Lest ved bålet på alenetur 18/10-15. Derav stedvis sot og tusj i margen.” Kort oppsummert, krotet ned med tusj en gang rundt midnatt:

Det er slett ikke så verst: Å sitte, nesten ligge, her ved siden av bålet og ikke vite hva klokken er, og heller ikke bry seg om det.

—

Å sitte her med resten av bålet føler jeg er helt i Montaignes ånd. 1500-tallsfilosofi i 2015.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Underlaget rullet jeg ut på en flat flekk før jeg slapp den lefsen som en gang var en god tresesongs sovepose ned i grevlingtrekket og la ullgenseren sammen med stillongsen i soveposetrekket til pute. Med mine øyne lukket for natten er det på tide å gi Michel Eyquem de Montaigne – som forøvrig var født 28. februar, slik som jeg – det siste ordet:

Den vakre innskriften som athenerne hedret Pompeius’ ankomst til byen med, stemmer med mitt syn:

Som guders like regnes kan
kun den som vet han er en mann.

Det er den absolutte fulkommenhet, og nesten guddommelig, å kunne nyte sin tilværelse på tilbørlig måte. Vi søker andre kår fordi vi ikke forstår å leve under våre egne og går ut over oss selv fordi vi ikke vet hvordan det står til i vårt indre. Og om vi går aldri så mye på stylter, er det likevel våre egne ben som må bære oss. Selv på verdens høyeste trone sitter vi bare på vår rumpe.

De skjønneste liv forekommer meg å være de som tilpasser seg det alminnelige, menneskelige mønster, med orden og disiplin, men uten underverk, og uten å forlate det naturlige.

Michel de Montaigne: Essays