Slutten på ouverturen til Don Giovanni avløses av den første arien, midten av lyskrysset nærmer seg saktere og himmelen er opp-ned blå i gråblått panser som solblinker, blinklyset blinker, den hvite varebilen slutter å blinke og har passert, og buen bilen følger ut av krysset retter seg ut og blir til buen bilen følger over fartshumpene i veien ned og ut i vikeplikt, bort fra byen, inn gjennom naturen ved bygrensen mot naturen over tregrensen, klokken ville vært noe over tolv om det var vintertid, og den myke kulden fra vifteåpningen på dashbordet lindrer varmen fra strålene som brytes i glasset, jeg lover meg selv kaffe på Støren, pappkoppkaffe til meg og dyr diesel – miles, so what – til fremkomstmiddelet. Forventningen fryder i møtet med ventingen på veiarbeid, et perlekjede av blinkende metallic i tykk sommerluft som lukter gress, som lukter møkk i sytti blank over flatene, forbi fotobokser, stillferdig voktende i enogtyve grader der jeg slipper å vente på møtende trafikk over en smal bro.

Det lukter kaffe i kupéen mens tregrensen kommer krypende nedover mot båndet av grå hverdagsasfalt med små humper, hakk og hull, et sammenhengende bånd av avtrykk etter de som har reist og årstidene de reiste igjennom, et grått bånd som en gang etter Røros mister det harde skallet der farten hvirvler støv og stein opp som speilbildet av en sky når øynene søker opp mot høyre av gammel vane, en sky som legger seg om bilen som står med motoren i gang på en lomme ved veien ved vannet ved krysset der jeg må ta det første veivalget, valget som egentlig allerede er tatt uten den overflødige utbrettingen av kartet, sytti kroner i en hvit konvolutt, hvitt gjenskinn i frontruten opp og over, og bilen bakker ut på en plass på toppen av bakken og overlater scenen til bekken og gjøken i de spredte trærne rundt Langtjønna.

Følelsen av å starte en alenetur

Fliker av benklær ut under sekkelokket, femti liter med nødvendighet, den varierende responsen fra terrenget der såle møter stein, myr og mose, det føles riktig, rett, halv fem er lenge før solnedgang i sommerland langs en umerket sti som krongler seg opp og ut av skogbeltet og forbi det første fjellvannet, Julfisktjønna, stopper ikke før det neste. Stien får ikke selskap det siste stykket mot Stenfjellet, for kompasset peker i retning av Stortjønna over et osean av reinlav, lyng knaser tørt i vinden som holder bitevillige flygende vekk for det meste, det knaser i hvitt papir rundt brødskiver med ost, friskt fjellvann smaker svakt av kakao, frisk svette svakt av solkrem. En ny sti venter sjenert ved Finntomastjønna, sniker seg vekk iblant, tar seg stille og nøyaktig frem over tørre rabber og bløte myrer, myren tar imot og omslutter støvelen og nederste del av leggen, jeg bykser. Finner stien igjen like ofte som jeg mister den, kartnøye lesing, terrenglesing, utfor snart, trærne vender tilbake, og gjøken, takk for sist, kan gå barbent om jeg vil nå.

På kompasskurs over mot Stortjønna

Høyfjellsterreng i Flensmarka

Etter Langtjønna stiløs langs spor etter is, over blokk og bløtmyr, sulten, trærne tar vinden fra meg, gir mygg mulighet, knotten kan, leter langs bredden i retning med klokken, hopper over utløpet og søker opp på en haug med utsikt, frem og tilbake etter teltplass, Flensjøen under Flenskampan, himmel over himmel under, i Svarttjønna. To kvadratmeter flatt nok i åpent lende, pølser i panne og polarbrød, stillhet og gjøk avløser lyden av gassbluss, pulverkaffe i teltåpnigen. Fisk kysser fisk i det usynlige speilbildet nedenfra, dødens kyss som gir liv, jeg våker over vak, stangløs. Solen forsvinner bak en topp og solen formørkes plutselig som ventet, observatørene roper ut gjennom forvirrede, fjerne ansikter, blekgrå, uvirkelige, speil av seg selv som dødninger, bilistene på motorveien skrur på lyset og fortsetter å stå i kø gjennom en verden som med ett aldri blir helt den samme, soveposen fordriver kulden, Annie Dillard slår følge nesten helt til drømmene.

Kveldskaffe

Solglimt

Kveldsstemning over Svarttjønna

Mot Flenskampan

Makelig morgen, myggfri morgenmat i gapet, i posen, i åpningen på vidt gap på toppen av høyden, mot fjell, uryddige vannspeil i fordypningene i terrenget og helt alminnelig ufattelige ansamlinger av bevegelig damp, ambolttårnende som rektor mellom vårherre og gjøken, solen brenner i mellomrommene, blendende lesning, røyskatten biter dedikert, i halsen, slipperikkefast som grevlingen, en tørr skalle funnet på halsen av en levende ørn, får solkrem i øynene og på teltposen i vinden, tretten og en halv kilo sekk ferdig pakket på dårlig pluggjord før veivalget, hvit tannkrem i lyngen.

Vest om vannene i dag, røyskatterreng. Vest, og nord. All tid i verden, all tid er viktig, men klokken er det ikke der vann avløser vann, noen smaker myr, for mye, i ly klekkes knotten, gjøken høres ikke opp hit. Stien påtreffes ved vann 909, vi skilles igjen der vi møttes i går, jeg sitter på en stein og spiser polarbrød og trønderfår fulgt av tindrende klart vann med en svak skygge av morgenpulverkaffe. Utålmodig regnventende. Etter halvhjertet følging av kompasskurs havner jeg høyt i terrenget, må lese kartet, vannene røper hvem de er gjennom kurven stein, vier og lyng danner rundt dem, jeg dreier opp gjennom ur og myr mot Stenfjellet, i ly av varden mer mat med småfluesvermsumming, melding hjem, leser obs-varsel for området, leter opp stien ned igjen til vann 905, forutseende.

Utsikt mot Femunden

Styggevær på vei

De når meg rett etter fire, meg og et nytt og nyoppsatt telt, det er mange av dem, må lukke døren raskt, lage mat inne, de går opp veien fra himmel til jord, sammen, hver for seg viljeløst omkastet i vindkastene, men alltid kollektivt søkende nedover, kan ikke høre gassblusset gjennom tettheten av kollisjoner når de treffer den røde duken, mosen, steinene og vannflaten hvor spruten står opp igjen som et tett, glinsende teppe. First Price pastagryte i kokende vann trekkes duftende under lokk i ti minutter i stedet for å koke i fem, snackser fetrød chorizo til styrtregn, leser Dillard til lynblink og torden, reiser tilbake til våte knær i snøen i skråningen over veien hvor tunge kramsnøballer søker banneord bak bilruter, vi var ikke forunt den samme vannviddsforfølgelsen. Kaffepulverespressodamp fra koppen. Senere pause fra innelivet, adskilt fra dråpene av et tynt membranplagg mot ull mot hud, dorull i lommen, rask gange gjør varm.

Neste morgen startes tidlig, staspågjørebrudgom med småflyankomsttid ti over ti på Røros. Stien viser vei den veien jeg kom, tilbake til veien jeg kom fra, klokken er fem over halv ni der jeg ser meg over skulderen etter det jeg kan ha glemt, en time har passert idet jeg skifter til joggesko utenfor åpent bagasjerom, akkompagnert av gjøken i trærne rundt Langtjønna. Nå venter en dag med kanopadling, god mat og godt selskap i Femundsmarka før hjemreisen søndag.

Spise ute? Ikke i dag…

Bosted for en regnfull natt