Posts Tagged: rondane
Vinterferie i Rondane
Det er en av de dagene man kan bli stoppet i midtgangen av en tilfeldig togpassasjer som erklærer uten forbehold at han skulle ønske han var i dine sko, skisko, han smiler fra øre til øre, leier sønnen videre inn i vognen og ønsker oss god tur idet toget bremser opp ved Hjerkinn stasjon. Vi stabler oss ut av døren og lener skiene opp mot et gjerde ved siden av stasjonen, setter på oss solbrillene og smører med blå extra før vi slipper oss ned gjennom bjørkeskogen til vi treffer på sommerruten. Det er tydeligvis flere enn oss som har tenkt på å bruke den veien gjennom skogen, så vi får spor å gå i – luksus! Ved rasteplassen krysser vi E6 og tar ned til Hageseter, hvor vi legger på kortfellene før stigningen tar til.
Gjennom bjørkeskogen ved Hjerkinn
Der det var snø, var det nydelig
Terrenget er godt å gå i, selv om det på rygger og topper er litt skrint med snø; vi har opplevd verre (dvs. ingen snø). På denne tiden av året er ikke rutene i Rondane stikket, og de betjente hyttene holder stengt med unntak av et selvbetjeningskvarter, men i godværet byr ikke fjellet på de store navigasjonsutfordringene her. Vi passerer mellom Steinbuhøe og Gråhøe før vi setter kursen mot Barthuset. Nede i elvedalen tar vi dagens andre pause like ved et revehi før vi tar lyngen fatt, det virker tidvis mer som om vi går på bare rabber med snø mellom enn omvendt. Sporene etter de som går før oss, vi fikk et glimt av dem tidligere på dagen, er stedvis synlige en del nærmere Tverrådalen enn vinterløypen normalt går, men vi beslutter å følge dem. Ned mot skogen forlater vi sporene og bærer skiene rett ned over barflekkene, før vi tar dem på og slipper oss rett ned inntil vi treffer på en slags naturlig vei (gammel setervei?) mellom trærne, hvor sporene av de forangående dukker opp igjen. Litt bratt ved kryssingen av Tverråe (holder i et tre på vei ned, sparker spor i skavlen på vei opp igjen), men det veies opp av luksusen det er å komme frem til en hytte hvor det brenner i ovnen og fire blide ansikter hilser idet de unnskylder at de kommer til å lukte hvitløk, en thai-inspirert gryte står allerede på komfyren.
Siste del av første dag finner vi endelig litt snø også i høyden
Vi setter to bokser gjennomfrossen lapskaus på svartovnen og tar et krus kakao til skifteseansen. Kvelden forløper slik kvelder så ofte gjør, det er ti minus ute og sikkert atten pluss inne, både ovnsvarme og hjertevarme, stjerneklart. Morgendagens etappe diskuterer vi med de andre, og begge følger er enige om at det ikke er verdt å gå over Gravhøe med så lite snø, vi går heller rundt.
Den neste dagen starter bra og blir bedre: Vi setter avgårde først og går på det lille som er av snø i grøftekanten på veien gjennom Grimsdalen, de andre sa de skulle gå elveisen nedover dalen. Der vinterløypene vanligvis skal ta av går et skispor over myrene i retning dalen mellom Storkringla og Stygghøin. Her ligger snøen dyp, og vi er takknemlige for å slippe å tråkke egne spor gjennom bjørkeskogen. Turen er vakker, og på veien opp dalen mot Dørålseter er det mer snø enn i Grimsdalen.
På vei (bokstavelig talt)
Selveste
Vi er først fremme og tar til å fyre, men veden er morken og våt, og jeg forstår etterhvert hvorfor de forrige har stilt vedskier opp langs veggene rundt ovnen; med disse går det lettere. Det andre følget ankommer litt senere og kan fortelle om en strabasiøs tur gjennom skogen da de tok av litt tidligere enn oss og havnet i mer uveisomt terreng, og uten skispor å gå i. Etterhvert får vi varmen i det litt stusslige og skitne rommet (hvorfor må selvbetjeningskvarterene nedprioriteres? OOT: Se til TT og hvordan de gjør det! For eksempel kan kjøkkenutrustningen med fordel inneholde både noe å røre med, grytekluter og lokk…), og kvelden går med til hyggelig småprat ispedd litt generell nedsnakking av veden. Faktisk får vi gleden av å glede: Kvelden før hadde vi snappet opp at yngstemann i det andre turfølget (ca 14 år) sa noe om pannekaker, så når de andre får skiftet på seg tørt og går i gang med middagen erklærer vi at vi akter å by på pannekaker med nugatti til dessert. Uten at vi konfererer med foreldrene rundt lovligheten av fråtsing i nugatti på en hverdag. Det faller i god jord, for å si det litt forsiktig, og vi gleder oss veldig over at forslaget ble satt så stor pris på. Nok en stjerneklar kveld, om enn noe vindfull. I protokollen kan vi se at Conrad og Hillary, som jeg møtte under NPL, forlot stedet denne morgenen underveis på sin NPL-tur, det er en liten verden.
Tredje dag møter oss med et nydelig vær, og vi velger feil skispor å følge mot krysning av Døråa – engelskmennene hadde funnet seg en riktig så bratt skråning å trekke pulkene opp, jeg vet fra tidligere at det finnes en langt lettere vei. Turfølget som går parallelt med oss tar oss igjen og passerer mens vi spiser, og så passerer vi dem igjen når de har lunsj. Et par teltere dukker opp og kan fortelle at de også er på vei til Bjørnhollia med vått telt som skal tørkes. Terrenget opp forbi Skranglehaugan og opp mot dalen byr på lange moter, men med nydelig utsikt til indrefileten i Rondane. Vi storkoser oss og tar opp mellom morenehaugene i Langglupdalen. Fra toppen går det utfor, og vi har sterk medvind.
Klar for indrefileten av Rondane
Plutselig må Siri ha mat, veldig akutt, og vi setter oss ned der vi står, i vindsekken; det blir en litt hustrig lunsj. Turfølget passerer oss igjen, og vi blir enige om at det er best å holde seg ute av elveglupen, selv om det går et skispor der nede. Vel nede i bjørkeskogen er det behagelig skigåing, men vi blir begge skuffet over å se motbakkene som skiller oss fra Bjørnhollia, ingen av oss hadde lest kartet så nøye.
Bratt utfor i Langglupdalen
Selvbetjeningskvarteret ved Bjørnhollia er langt bedre enn de forrige, og de førankomne i turfølget vi holder følge med byr på Gammel Dansk til kakaoen mens vi venter på komfyrtilgang. Også telterne melder sin ankomst etterhvert. Nok en hyggelig kveld, det begynner å bli et gjentagende tema for også denne turen.
Fjerde dag begynner rolig, Fruen er litt upigg, og vi forbereder oss på å bli en dag ekstra. Heldigvis kommer tilstanden seg, og siden turen over til Eldåbu ikke er så lang, tar vi avgårde selv om det allerede er midt på dag. Vi følger sommerstien oppover og lunsjer i ly nede i Steindalen. Senere øker vinden på, og når sikten gradvis forsvinner venter det andre turfølget noen minutter på at vi skal ta dem igjen, slik at vi er ett følge på seks i stedet for ett på to og ett på fire. Siri og mannen i følget (Einar) leser kartene på en eksemplarisk måte, og når vi nærmer oss skogen peker Siri: «Ej kan sjå eit skilt!». Vi andre speider og myser, før vi sier oss enige og tar i retning av skiltet. Som ikke er et skilt, men en flat stein bak et tre. Uansett: Derfra ser vi taket på Eldåbu, så vi tar raskeste vei ned en skavl og gjennom skogen. På veien finner vi åpent vann i en bekk, så alt er bare velstand på den nydelige hytta som såvidt ligger i bjørkeskogen. Våre nyvunne turvenner disker opp med felles middag til alle seks, og vi koser oss den siste kvelden på tur.
Steindalen
Kveldskos
Femte og siste dag er det ikke så mye å si om. Vi avtaler før avreise at først ankomne gruppe venter på de andre i resepsjonen på Spidsbergseter, og så tar vi taxi sammen til togstasjonen på Ringebu. De femten kilometerne ned går raskt, og som alltid føles det litt som en slutt å komme i kontakt med sivilisasjonen på slutten av en tur i høyfjellet. Middag på hotellet, så en rimelig dyr taxitur, før vi tar farvel med de andre og stiger på nordgående tog, som går noen minutter før det sørgående. Vi handler oster og skinker på Rema i Olav Tryggvasons gate før vi setter oss på 18-bussen i retning av varm dusj, peiskos og rødvin.
Dag 40: Dørålseter til Grimsbu
Det blåste fortsatt friskt da jeg våknet, og jeg var snar til å sjekke termometeret. To plussgrader allerede klokken 06:30, altså før soloppgang. Ikke bra for føret. Jeg kløyvde og la frem opptenningsved til nestemann før jeg låste og la avgårde. Ved frokosten hadde jeg fundert på om jeg skulle sjanse på at jeg kom meg over elvene inn mot Grimsdalen, eller om jeg skulle velge det trygge alternativet og gå veien ut.
Valget gjorde seg selv. Elvekryssing på ski kan være vanskelig, og det var ikke noe særlig snø innover den veien uansett, i og for seg i likhet med alle andre retninger. Jeg gav meg til å søke fra snøflekk til snøflekk innover mellom veien (som var bar) og elven (som gikk åpen). Da jeg nærmet meg de første gårdene ble veien plutselig veldig så fremkommelig, og skiløperen jeg møtte kunne fortelle hvorfor: Her driver man med hundekjøring, og det er den sålen jeg går på. Hun tipset meg om flere hundekjøringsløyper videre, og vi snakket om den bisarre værsituasjonen. Samtalen ble hengende ved meg lenge; hadde ikke hun sagt noe i retning av at jeg burde revurdere prosjektet, eller hadde jeg sagt noe som kunne tolkes i den retningen?
På kafeen i Folldal, Solhellinga, var det noen som sa det rett ut, og det var ikke jeg som bragte det på bane. Jeg har jo tenkt i de baner iblant, kanskje særlig i dag… Frem til Folldal hadde jeg kjempet meg frem gjennom sugende snø i brøytekanten, lenger ut ville ikke skaren bære meg etter ca kl tolv. Jeg tygget på tvilen, og en kanelbolle. Så et stykke gulrotkake. To kopper kaffe (takk til deg som spanderte den andre, jeg trengte det). En times pause gjorde godt i kroppen, og jeg fikk en god beskrivelse for veitraskingen frem dit løypene startet.
Jeg så ingen vits i å smøre, i isete løyper duger ikke tørrvoks (ikke klister heller, fikk jeg vite senere), så jeg staket, skøyter og gikk fiskebein innover skogen mens jeg intenst og inderlig håpet at Grimsbu serverte mat sent. De siste tre kilometerne bar det utfor, og det var godt å bare suse gjennom skogen så fort jeg turte. Ett sted var det blåholke med overvann, Bambi på glattisen. Det blir nok mer av slikt en stund fremover, er jeg redd.
Vel fremme på Grimsbu Turistsenter ble jeg tatt imot så bra som man bare kan tenke seg, og med varm dusj, kald øl og mange gode råd om veien videre, er jeg atter optimist. Her serverer de også frokost kl syv, så da kommer jeg meg tidlig avgårde i morgen. Eneste minus er at for oss som har lest vår Orwell, er det litt skummelt å havne på «Room 101″…
Dag 39: Rondane SPA til Dørålseter
Lappen på døren til matsalen kunngjorde livets harde realiteter, «Frokost 9-11», og vi kunne sove lenge med god samvittighet. Da vi møtte opp ni presis, så det imidlertid ut til at de fleste allerede var ferdigspist og på vei ut, og vi hadde fått en rolig morgen uten kø ved vaffeljernet for vår blinde tro på oppslagets makt. Det var tungt å ta farvel, men denne turen får meg virkelig til å innse hvor godt jeg har det når jeg er sammen med Siri.
Rondanes storstue, Rondvassbu
Turen opp til Rondvassbu gikk greit, det var kjørt med stormaskin til Spranget, og det var fast og fint videre også, så de 10 kilometerne var gjort på akkurat to timer. Det var likevel ikke feil med niste, vaffel og brus, ute snødde det lett. Jeg var overrasket over at elven gikk åpen ved Rondvassbu. Ved avreise kom vinden, men snøværet gav seg, og etterhvert som skyene dro sitt gråhvite slør til siden for å avdekke Rondanes majesteter, kostet også solen på seg å sørge for glansen i de påskeblanke fjellsidene. Jeg møtte en fellestur fra DNT som var på vei tilbake til Rondvassbu, og en av turlederne kunne berette at det var lite snø i Sylane, jeg måtte regne med å ta meg frem på de få flekkene av snø og is som fantes.
Litt lite snø her og der
Å lete meg frem til en brukbar vei i snøfattig fjell fikk jeg god anledning til allerede fra jeg gikk av Rondvatnet, og jeg fikk godt med reinlav i blåswix’en. På «nyestenorsk» har man så vidt jeg kan forstå et uttrykk som heter «to negotiate the terrain,» og det var nettopp slik det føltes der jeg stadig måtte inngå kompromisser (nei, det er ingenting som heter «å kompromisse», fysj) mellom den retningen jeg ville gå og der snøen var. Utfallet av «kompromissekonkurransen» var allikevel til min fordel, og mot utforkjøringen fant jeg spor å følge, jeg regnet med at Døråa ville gå åpen, og jeg kunne godt tenke meg en veiviser gjennom skogen og ned til et brukbart krysningspunkt. I mellomtiden hadde vinden tatt seg opp, og jeg måtte iblant huke meg ned over stavene for å holde meg på skiene. Det var fascinerende å se hvordan vindkastene arbeidet seg ned fjellsidene og danset rundt kollene som små og store hvirvelvinder fulle av fokksnø. Av og til snek de seg lydløst forbi kun få meter fra meg, av og til slo de hardt mot sekk og ansikt og fylte luften med hvitt for et øyeblikk.
Luftig travers rundt kollen
Sporet jeg fulgte ledet meg på et tidspunkt ut i en ganske så luftig travers over den åpne elven langt der nede, og for første gang på turen fikk jeg kjenne på følelsen av å gå med hjertet i halsen og den karakteristiske tungpusten som følger med, her var det ikke aktuelt å falle eller gli ut. Heldigvis var snøen litt mykere akkurat her. Lenger ned ledet sporet meg, som håpet, raskt og greit gjennom skogen og over elven på en snøbru som holdt (men den holder ikke så mange dagene til, den var delvis gjennomtrukket av vann). To timer og tre kvarter etter avmarsj fra Rondvassbu var jeg fremme. Fyring, vann, mat, oppvask.
Selvbetjeningskvarteret ved Øvre Dørålseter
Utpå kvelden kom månen til syne over de stolte tinder, og det var nydelig å stå og beundre fjellene og stjernehimmelen, selv om det blåste temmelig kraftig. Jeg tok til og med noen bilder, med en stålrørsstol plantet i snøen som stativ.
Vinternatt i Rondane
Stjerneklart
Dag 38: Hviledag på Rondane SPA
Å våkne i sengetøy er en luksus jeg kan bli vant til. Idet jeg setter føttene på et ikke-iskaldt gulv forstår jeg også hvorfor sivilisasjonen har tatt den retningen den har, og etter å ha benyttet porselenet er jeg riktig fornøyd med tilværelsen som hotellgjest. Et blikk ut av vinduet er imidlertid nok til å fremkalle fjell-lengselen, utsikten som møtte meg da jeg dro fra gardinene figurerer øverst i dette innlegget.
Dagen har vært av det lateste slaget, med lang frokost, kontortid i peisestuen, bading, badstu med snøbad, depotorganisering og ruteplanlegging. Jeg slo på tråden til Grimsbu turistsenter og fikk gode nyheter: De mente at traséen til Femundsløpet fortsatt skulle være noenlunde farbar, så da får jeg komme meg ned dit, og så tar jeg snøsituasjonen derfra. Nå snør det også i indre Trøndelag, så vi får krysse fingrene for bedre føre. Hvis alt annet slår feil, får jeg forsøke å få sykkelen min oppover fra den kjellerboden i Oslo der den står parkert, og komme meg rundt elendigheten på den måten.
I morgen venter første del av Rondane, og været er meldt å være godt, om ikke like strålende som i dag. Onsdagen skal være temmelig vindfull, men vi får håpe det er mulig å komme seg ned fra fjellet allikevel. Vi har i alle fall kost oss godt her på Rondane SPA, og føtter og ømme muskler har hatt godt av litt vann og badstuvarme, selv om det blir trist å reise fra Siri her – vi har det veldig godt når vi er sammen.
Dag 37: Otta til Rondane SPA
Vi sov lenge og spiste en god og lang frokost. Jeg har gått en del ned i vekt de siste ukene og passet på å få i meg mer enn nok vafler med seterrømme. Etter maten slo vi på tråden til Kari (medstudent fra Musikkhøgskolen), som hev seg rundt og reiste sørover for å være med på en liten etappe.
Med joggesko, uten sekk og i godt selskap gikk kilometrene fort, og det var egentlig bare godt å få litt varme i stive muskler. På 3 timer var de 13 kilometrene fra vår til vinter unnagjort, og Siri kunne kjøre Kari og Balder (voff!) ned til Otta mens jeg hoppet i dusjen etter turens letteste etappe så langt. Det var deilig å slappe av i peisestuen.
Da vi møtte presis til middag, måtte vi trekke på smilebåndet av menyen: Rekecocktail, karbonader med løk og brun saus, dessert(?), og da rekecocktailen ble servert, skjønte vi at det ikke bare var musikkutvalget som hadde satt seg fast i 90-tallet. Oppskriften ble raskt og presist dedusert: Et halvt vinglass med hakket kinakål, fylt opp med ferdigpillede reker, overøst med Thousand Island(!) og pyntet med en sitron- og en agurkskive. Kinakålen var forøvrig representert på neste tallerken også, da i selskap med ertestuing, kokte gulrøtter, brunet løk, gratinerte poteter og brun saus. Pussig. Sjokoladepudding til dessert.
Vi fikk gjort en del «kontorarbeid» i peisestuen etter mat, og lagt en slagplan for en lat dag i morgen: Det må ringes litt rundt nå, for i følge snøkartene på senorge.no, samt diverse webkameraer, er det mye barmark mellom meg og neste område med skiføre.