Med over hundre dager på tur følger et tilsvarende antall netter. Min kone sa det best, hun fulgte alle NPL-blogger hun fant og gjorde sine observasjoner:

Forskjellen på dei som er i 20-åra når dei går Noreg på langs og dykk som er i 30-åra, er at gamlingane vil ha litt meir komfort og oftare finn tak over hovudet.

— Siri

Noen følte seg truffet: Jeg bodde inne der jeg hadde muligheten. Utover komforten hadde dette den hyggelige bieffekten at jeg traff en mengde utrolig hyggelige mennesker jeg ellers ikke hadde møtt, og de hadde alle sin historie å fortelle, gjerne om stedet jeg bodde på: For eksempel vet jeg nå at gården på Tollefsa har vært i samme familie siden 1500-tallet og at utleiehuset på Furuheim ble flyttet opp fra Mosjøen da fruen i huset kom til gards, jeg har kikket inn på ysteriet ved Sæterstad gård, og jeg har overnattet på en gård med egen flystripe. Listen er lang, og dét uten å nevne alle de koselige DNT-hyttene.

Farvel til Tollefsa en tidlig morgen

DNT-hyttene har jeg vært flittig bruker av tidligere, og jeg gledet meg over å få besøke mange jeg ikke hadde sett før i løpet av denne turen; det er interessant å observere at det fra Trøndelag og sørover finnes selvbetjente hytter, mens i Nord-Norge fikk jeg vite at dette var prøvd ut, men forlatt fordi folk ikke gjorde opp for seg. Norge på langs ville krevd mye mer planlegging uten DNTs hyttenett.

Argaladhytta

I tillegg til de norske hyttene fikk jeg stifte bekjentskap med svenske selvbetjeningshytter, hvor man gjerne har en stugvärd som fyller omtrent samme funksjon som hyttevakten enkelte turlag velger å sende ut på hyttene sine i høysesongen. På STF-hyttene tok de ikke kort (nytt av året, fordi man ikke får validert bankkort med chip uten mobildekning), men man kunne forhåndsbetale på betjente hytter eller få med seg en giro og betale senere. Noen av hyttene jeg var innom i Padjelanta tilhørte BLT, og de krever i utgangspunktet kontant betaling i perioder med betjening, men når stugvärden ikke er tilstede tillates girobetaling. Både STF og BLT har alltid ett rom stående ulåst når hyttene ikke er betjente.

Alesjaurestugan

Telt: Hilleberg Allak

Med på turen var teltet Fruen og jeg bruker på tur, en Allak fra den svenske produsenten Hilleberg. Det er ikke så gammelt: Vi gikk til anskaffelse av vårt første kuppeltelt i fjor etter å ha gått lei lav sittehøyde i det gamle; gamlinger med komfortbehov, altså. Gammelteltet er et rundt ti år gammelt tremannstelt fra Helsport som er lavt i den ene enden, slik at det kun er akkurat i inngangen vi kan sitte oppreist. På det nye teltet har vi i tillegg til høyden hver vår inngang med tilhørende fortelt, og det er jo luksus selv for gode venner. Eventuelt kan vi ha sekkene på den ene siden og kjøkken på den andre, som på en ganske så vindfull tur i Rondane i fjor:

Steker lapper til kvelds i ly for vinden

Teltet har en uvant, men smart, oppsettsprosedyre: Man trer endene av stengene i hver sin lille lomme på utsiden og henger duken opp i stengene ved hjelp av klips. Dette går fint å gjøre alene selv når det blåser, og det er greit å gjøre med vottene på. For å slå det ned er det motsatt prosedyre. Med tolv barduner permanent montert på teltet fant vi fort ut at det lønner seg å bunte sammen bardunene når teltet pakkes, så blir det ikke så lett floke når det skal opp igjen. Bardunstrammerne er forresten supre: Man strammer bardunene inne ved teltduken i stedet for nede ved pluggen, genialt.

Delvis nedslått telt, nært Skalsvattnet i Sverige

Jeg har blitt spurt om ikke det er farlig å gå på tur med telt uten stormmatter, og før jeg prøvde ville jeg sikkert vært enig, men Lille Runde Røde er mitt andre telt uten slike, og jeg savner det ikke. Etter å teltet både sommer og vinter uten stormmatter, har jeg kommet til at det nok mest er overtro, man spar allikevel snø opp på teltveggene om vinteren. Eventuelt måtte problemet ligge i det å skulle få teltet til å stå godt når det er dårlig pluggjord (eller tele i bakken), men jeg vet ikke om steiner på stormmattene da vil være tilstrekkelig til at teltet står trygt.

Lille runde røde i vinterlige omgivelser

Så langt har vi fått prøvd teltet i alt fra skikkelig vindvær (både i Rondane og Dovrefjell) via stille sommerkvelder til kalde og vindfulle februarnetter, og det har stått været av med glans. Når det virkelig blåser (slik at det er tungt å stå oppreist) klirrer det ganske mye i glidelåsdragerne til hoveddøren, og dersom en av kortsidene på innerteltet vender mot vinden er det vanskelig å unngå at ytterduken blir presset mot innerduken; ved normalt vær er ikke dette noe problem. Det er godt å vite at teltet tar vinden like godt fra alle kanter, slik at vi ikke trenger å sove dårligere om den skulle snu i løpet av natten. Luftingen er også utmerket, med to store ventiler øverst og mulighet for å åpne dørene på vidt gap for skikkelig gjennomtrekk (og panoramautsikt fra soveposen) på varme sommermorgener eller klare vinterdager.

God morgen!

Som telt på en alenetur er det kanskje i tyngste laget, tatt i betraktning at selv om jeg pakket ut alt jeg hadde i innerteltet var det fortsatt plass til overs; hadde jeg hatt råd til det, ville jeg hatt disiplin nok til å bo i et mindre (og lettere) telt. Når det er sagt, er det jo en fantastisk luksus med litt armslag når teltet først er oppe, og det er godt å slippe å velge mellom å kunne lage mat inne eller å ha sekken under tak.

Morgenstemning i Skjækerfjellene

Sovepose: Ajungilak Tyin 5-sesong EXP

Et vanskelig spørsmål før avreise på langtur: Dunpose eller syntetisk? En dunpose kan gjøre sekken inntil en kilo lettere, men dessverre slankes også lommeboken betraktelig med det samme. Videre tåler en dunpose fukt dårligere over tid, det gjelder også den fukten man avgir når man sover; faller isolasjonen i posen sammen, blir det ikke så hyggelig i teltet, så med dun ville jeg vært avhengig av å tørke posen skikkelig ofte nok eller sove i en søppelsekk. I ettertid ser jeg at det var mer enn nok tørkemuligheter underveis. Jeg valgte syntetisk; den var tung nok, men ikke skrekkelig tung (ca 2,7 kg), ettersom jeg klarer meg med en «kort» modell med liggelengde på 180 cm.

Hva kan man ellers si? Det er en sovepose, og den virker. Kvaliteten virker bra, posen er langt fra utslitt, og jeg hadde aldri problemer med glidelåsen. Ytterstoffet er kraftig og vannavstøtende. Konstruksjonen rundt hodet gjør at man får god isolasjon om man skulle velge å legge seg helt ned i posen; jeg sov stort sett med hodet utenfor for å få minst mulig kondens/rim rundt åpningen, og fordi det føles friere. En så stor pose med tett ytterstoff ble tung å stappe, men i en 35-liters vanntett pakkpose (Sea to summit «big river») gikk det fint; denne spente jeg utenpå sekken, og den holdt soveposen min tørr hele turen.

Posen var varm nok for netter med temperaturer på 20-tallet, uten mer enn boksershorts, sokker og en tynn ulltrøye på kroppen, samt lue. Komforttemperaturen skal være 25 kuldegrader, og det kan godt tenkes å stemme. Hadde jeg hatt et romsligere vektbudsjett, ville et liggeunderlag til stått høyt på listen over ting som gjerne skulle vært med: I den grad det ble kaldt, var det ned mot bakken. Til innebruk var posen god og varm, for å si det litt forsiktig, særlig fordi den ikke lar seg åpne mer enn rundt en tredel.

NB: All omtale av utstyr er bare subjektive refleksjoner, jeg har ikke kompetanse til å foreta noen «utstyrstest». Jeg nevner merkenavn fordi enkelte jeg har møtt har vært veldig opptatt av dette, hele turen ble gjennomført uten sponsing av noe slag. Uansett hva jeg er misfornøyd med, minner jeg meg selv om følgende: Alt som overlever en tur fra Lindesnes til Nordkapp er antakelig mye bedre turutstyr enn jeg egentlig trenger til vanlige turer.

Sekken jeg gikk med er laget av det amerikanske selskapet Gregory, og deres modell Whitney rommer 95 liter. Det holdt, men noen liter til hadde ikke skadet med tanke på organiseringen på en så lang tur; på den annen side veier en større sekk mer i seg selv. Jeg valgte i sin tid (2011) 95 liter fordi det var et passe steg opp i størrelse fra den gamle storsekken min (Lill-Sport Fox 76 liter, fra tidlig 90-tall og fortsatt i bruk nå og da).

Sekken som har vært min følgesvenn hele veien

Selv om sekken har vært tung underveis, sitter jeg igjen med et inntrykk av at å bære opp mot 30 kilo i den går «greit» (for sekkens del, i alle fall). Når den var på sitt tyngste, med ski, skisko og staver i tillegg til en del mat, ble den så tung at hele ryggplaten bøyde seg innover når jeg løftet på den, og den føltes temmelig ukomfortabel på ryggen. Justeringsmulighetene er gode, selv om stroppene «siger» litt over tid når sekken er tungt lastet (men det er vel naturlig). Alt i alt er jeg godt fornøyd med sekken, den er virkelig god å bære (for min rygg) når jeg holder meg innenfor en noenlunde normal sekkevekt. En ting jeg har lagt merke til på tidligere turer er at den tverrgående aluminiumsspilen inne i sekken har en tendens til å smette ut av tøylommene som holder den på plass, så den har jeg fiksert med gaffatape.

Tverrgående aluminiumsspile sikret mot utglidning

Det går greit nok å feste ting utenpå, selv om de nederste festestroppene med spenner er akkurat for korte til et underlag av typen man vil ha med seg på vintertur (dvs, man må bruke rulle underlaget veldig stramt og bruke litt makt om man skal ha underlaget der). Spennene ser litt puslete ut, men de har overlevd så langt; glidelåsene virker veldig solide, og at bunnen av sekken er laget i kraftig og vanntett gummistoff er en god idé. Av og til savner jeg «skikkelige» sidelommer, ikke bare en sideåpning med nettinglomme innenfor; jeg opplever at jeg må ha på plass alt i sidelommene før jeg pakker hovedrommet hvis alt skal passe når sekken er full, og av og til ramler ting fra sidelommene ned i hovedrommet når jeg pakker ut av sekken i teltet. Nettinglommene på hoftebeltet har flere kommentert at ser kjekke ut, men jeg har ikke funnet bruk for dem så langt, kanskje fordi jeg går med mageveske uansett. Topplokket har kommet til nytte som rumpetaske ved flere anledninger, det rommer overraskende mye, og drikkeflaskelommen er nyttig å ha når man bærer tung sekk, for det er lettere å få i seg vann når man slipper å ta av sekken. Den store åpningen i front har vært kjekk på tidligere turer, men under Norge på langs var det bare vindsekken jeg hentet ut herfra.

Over hundre dager på tur sliter naturlig nok på alt man har med, men sekken er fortsatt god for flere hundre turdøgn til, til tross for at den er laget av spinklere materialer enn den gamle sekken min (som i og for seg har sett mange flere turdøgn enn den nye, og med langt røffere behandling, uten å nærme seg utslitt på noen måte). Den positive siden er at spinklere materialer lettere, med det resultat at denne 95-literen veier omtrent det samme som den gamle 76-literen. Noe av den mest synlige slitasjen har kommet i form av hull og slitemerker etter stålkantene der skiene har vært spent fast, korsryggputen har blitt grundig slitt, og paddingen i skulderstroppene er litt flatklemt øverst. Det er mulig magevesken jeg bruker til kamera, lunsj og diverse har hatt litt innvirkning på ryggen, da denne har en spenne og remmer som iblant har havnet mellom min rygg og korsryggputen.

Slitt korsryggpute på sekken

Oppi sekken prøvde jeg denne gangen for første gang vanntette pakkposer (fra blant annet «Sea to summit») i stedet for (noen av) de gode, gamle Rema- og Bunnprisposene. Jeg er litt i tvil om det virkelig er behov for noe slikt, eller om det bare er reklameavdelingene hos sportskjedene som har lykkes i å prakke på meg enda flere ting: De er hverken mer eller mindre vanntette enn plastposer pleier å være, omtrent like lette å pakke i og pakke ned, men de varer en god del lenger før det går hull på dem (og da kan de lappes med gaffa), så på turer på mer enn noen få uker har de kanskje en misjon. Man slipper også å være tom for plastposer hjemme etter å ha vært på tur. I fremtiden kommer jeg nok å benytte slike pakkposer til elektronikken, i alle fall. Pakkposen (av typen man bruker i kajakk) jeg brukte til soveposen, spent utenpå sekken i all slags vær, var betydelig mer solid og vanntett enn plastposer og en betydelig bedring over alternativet, som ville vært en søppelsekk utenpå soveposetrekket.

Innhold i sekken

Mange har spurt: «Hva pakker man til en slik tur?» For å svare skikkelig på det, skriver jeg rett og slett ned alt jeg hadde i sekken da jeg ankom Nordkapp, og for min egen del tar jeg med organiseringen slik at jeg kan se tilbake på den senere. Noen jeg har møtt har også vært veldig opptatt av merker, så jeg prøver å ta med det jeg husker.

Utenpå:

• Spade (Voilé)
• Liggeunderlag (blått, gammelt, ukjent merke)
• Sovepose (Ajungilak Tyin 5-sesong i vanntett pose)
• Drikkeflaske (Nalgene (stor åpning), 1.0 liter)

Topplokk:

• Snøbriller (Oakley)
• Solbriller (Bliz)
• Tau (Biltema), 4mm x 6 meter
• Vanntett pose med spot-sender, hodelykt, mobil (Samsung) og penger/kort
• Kjemisk håndvarmer (ikke brukt)
• Speilkompass (Silva)
• Solkrem, håndkrem og kuldekrem i små bokser
• Innervotter (mors hjemmestrikkede)
• Pose med tannbørste, tanntråd og tannkrem
• Lefser (til lunsj)

Høyre sidelomme:

• Termos (Stanley, 1.0 liter, med noen runder gaffatape surret rundt)
• Varm sjokolade («rett i koppen», indre sidelomme)

Venstre sidelomme:

• Vanntette yttervotter (Hestra)
• Pose med litt dopapir (tilmålt for hver etappe)
• Pose med skismurning (rød silver, blå extra, target +2/-2), kork og skrape
• Kortfeller (Åsnes)
• Strips surret med ståltråd (ikke brukt, indre sidelomme)
• Multiverktøy (Leatherman wave, indre sidelomme)

Utenpålomme foran:

• Ekstra lue (Ulvang, nesten ikke brukt)
• Ekstra innervotter (Ulvang, tovede, ikke brukt)
• Fingertuppløse vanter (ull)
• Buff (Devold, ikke brukt)
• Balaclava (Devold)

Hovedrom, øvre del:

• Pose med to kjeler (Optimus; til mat (teflonbelegg) og vann (med varmeveksler)), primus (Omnifuel), plastskje, fyrstikker og primusplate (hjemmelaget av Ikea skrivebordsunderlag og strips)
• Tisseflaske (Nalgene, 1/2 liter)
• Vanntett pose med førstehjelpssaker:
  • Plaster (fire stk)
  • Ibux (ett brett, ikke brukt)
  • Paracet (ett brett)
  • Paralgin forte (ett brett, ikke brukt)
  • Pencillin (én kur, ikke brukt)
  • Afipran (kvalmestillende, ikke brukt)
  • Loperamid (ett brett, mot diaré)
  • Compeed (4 stk, mot gnagsår)
  • Støttebandasje (ikke brukt)
  • Sterile kompresser («mepitel» (skal ikke gro fast i blødende gnagsår), ikke brukt)
  • Gasbindtupfere (ikke brukt)
  • Klorhexidin (veldig lite, ca 25 ml, ikke brukt)
  • Sutur (nål+tråd for å sy sår med, ikke brukt)
  • Steristrips (til å tape sammen sår med, ikke brukt)
  • Sportstape (litt, surret rundt en taustump)
• Vindsekk (Life systems, 2 pers)
• Teltstenger (Hilleberg Allak)
• Mat
• Vanntett pose med diverse ting
  • Kart for etappen (Nordeca, Norge-serien)
  • Ekstra brødposer
  • Penn
  • Dagbok (de som heter «Basarbok» er supre; kjøpt på nærbutikker underveis)
  • Pose med noen Q-tips og ekstra hoder til tanntrådholderen
  • Boks med reparasjonssaker til primusen (satt sammen av et vanlig rep.sett og rep.sett for pumpe) og sysaker (litt tråd surret rundt en taustump, fire nåler og en «nål-itreder»)
  • Litt sterkt farget tau med innsydd refleks til å lage snordragere/tørkeloft i teltet av
  • Pose med ekstra fyrstikker
  • Teltlykt (Black Diamond)
  • Vanntett pose med elektronikk
    • Lader til kameraet
    • Reservebatterier (Energizer litium, AA til GPS (ikke brukt), AAA til lykter)
    • Lader til mobil/radio/powerbank (Samsung)
    • Ekstra USB micro-kabel (for å lade to ting samtidig fra powerbanken)
    • Powerbank med to USB-utganger (iGO, ca 6000 mAh)
    • USB «on the go»-kabel (ukjent merke, for å overføre bilder fra kameraet til mobilen)
    • USB micro til USB mini adapter (ukjent merke; kamera og GPS har USB mini)
    • Radio/MP3-spiller (Trancend)
    • Handsfree for mobil (Samsung; fungerer også som headset til radioen)
    • BankID-kalkulator
• Vanntett pose med klær
  • Tynt skift med ulltøy (Devold)
  • Tykt skift med ulltøy (Devold)
  • Ekstra boksershorts (Devold)
  • Tovede ull-ladder med skinnsåle (hjemmestrikket av Fruens «tante Reidunn»)
  • Ekstra ullsokker (Smartwool, grå såle)
  • Tynn ullgenser (Cubus)
  • Pose med håndkle (klippet ned til 25×30 cm) og såpe («sea to summit» flaksåpe)
• Vanntett pose («sea to summit», komprimerbar) med dunjakke

Hovedrom, nedre del:

• Teltduk (Hilleberg Allak) i kompresjonstrekket til soveposen
• Snøplugger (6 stk, Helsport 30 cm, påmontert farget tau i enden og malt røde)
• Snøbørste (støvkost fra Jysk)
• Fuel-flaske (Primus, 1.0 liter)
• Gassboks

Mageveske (Bergans)

• Kamera (Nikon D7000 med Tamron 17-50/2.8)
• Vanntett pose til kameraet
• Platekompass (Silva)
• GPS (Garmin Dakota 20)
• Havrebombe, nøtter og sjokolade
• Salve for leppene med solfaktor (Blistex)

Sendt hjem

Det er også en del ting som har vært sendt hjem underveis (mye av dette fikk jeg hjelp av den påtrufne polfarer Conrad til å kvitte meg med på Haukeliseter); noe av det burde jeg nok kanskje beholdt:

• 4 snøplugger (50 cm; jeg klarte meg uten å bruke alle punktene på teltet, av og til gravde jeg ned en ski «på tvers» for å feste to barduner i samme ski)
• Kamerastativ (Gorillapod)
• Søkestang
• Bok (jeg fikk ikke lest noe særlig)
• Mesteparten av håndkleet
• Trekk til primusen (byttet ut med en plastpose; det var en dårlig idé, for primusen «spiste» opp teflonbelegget i matkjelen, selv gjennom en plastpose)
• Trekk til kjelesett (byttet ut med en plastpose; det var også en dårlig idé, for kjelene «spiste» på alt som lå rundt, inkludert posen med teltstenger, dessuten gikk jeg glipp av luksusen det er å ha mat som holder seg varm litt lenger i et kaldt telt)
• Ekstra kamerabatteri (jeg fikk ladet ofte nok)
• Drikkeflaske (det holdt med én liter pluss termos)
• Tisseflaske (jeg byttet ut en litersflaske med en halvlitersflaske; da må jeg ofte stoppe «halvveis», men det ble mindre å bære på)
• Boksershorts (én ekstra holdt, jeg fikk vasket litt tøy på hviledagene)
• Termokopp (den savnet jeg, særlig i teltet)
• Ispigger
• Noe sysaker
• Mesteparten av kuldekremen og solkremen (jeg hadde på slutten tre små bokser i topplokket: Kuldekrem, solkrem og håndkrem)
• Ekstra vanntett pakkpose
• Noe tau (jeg beholdt seks meter 4mm polyesterline pluss litt tau til snordragere, og det holdt)
• Refleksvest (den kom tilbake i Olderfjord, til bruk i tunnelen)
• Brodder (det var egentlig bare ned til Lalm og i Østerdalen disse hadde vært til hjelp)
• Mye av dopapiret
• Dusjsåpe i liten flaske (jeg fikk ny i hvert depot og kastet resten etter hviledagen)
• Ansiktsmaske i neopren (Outdoor Research)
• Foldbar dyp tallerken og skje
• Fotposer (mors hjemmesydde)
• Noe førstehjelpsutstyr:
  • Neglesaks (brukte saksen på multiverktøyet)
  • Pinsett (burde nok vært beholdt, å nappe flis fra fingrene med tang fungerer ikke; man må skjære den løs)
  • De fleste sterile kompressene og plasterne (hvor mye trengs egentlig?)
  • Det meste av sportstapen
  • Liten saks (har på multiverktøyet)
  • Gasbind (kan bruke støttebandasjen)
• Gryteklype (brukte tangen på multiverktøyet; dårlig idé, for det er forferdelig upraktisk, og tangen spiser teflonbelegg (dvs, det er vel jeg som ender opp med å spise det…))
• Stekepanne (brukte spadebladet som lokk; ikke ideelt, for jeg oppdaget av og til lakkbiter i drikkevannet, og der åpningen der håndtaket skulle vært fungerte som «pipe» og sendte damp ut i en tykk stråle når vannet ble varmt)
• Karabinere (to små og to store)
• Utetermometer (brukte termometerfunksjonen på klokken, som jeg monterte på magevesken)