Ofte skal en ikke lenger enn ut døren, den samme døren man går ut for å tømme søppel eller se etter posten, og litt til. Fortsetter man noen meter videre fra postkassestativet og ned i svingen, er det en åpning i gjerdet; den gang Trondheim var studiested og bostedet nærmere Gløshaugen, var det her vi satte syklene før vi steg inn gjennom åpningen og over en bekk, inn i marka. Slik utallige trondheimsboende har gjort før oss.

Roger Andersen, Vemund og Tord var her før deg

Nå kan jeg nesten se den lille kloppen over bekken fra verandadøren hjemme. Rett etter den svinger stien skarpt til venstre og dukker inn under trærne før den klatrer opp langs den bratte skogbunnen, over nedtråkkede kjemperøtter, glatte steiner og små rester av vegetasjon som mot alle odds klamrer seg fast i en velbrukt sti, på de stedene føttene aldri trår. Den dukker frem i dagen en god del høydemetre opp, kryper over skogsveien Strandlinja, godt skiltet, før den gir seg inn i en ny skogsetappe, mindre bratt nå.

Menneskene som går stien setter seg kanskje på en av benkene som står der terrenget begynner å flate ut etter den andre bekken er passert, men kanskje ikke så ofte som før, ettersom ungskogen uten omtanke for turgåeren strekker seg høyere og høyere og etterlater mindre og mindre utsikt til de som trenger hvile. I en krapp venstresving deler stien seg. Det er ikke skiltet, men de fleste (unntatt joggerne) tar avstikkeren opp på kammen hvor løvskogen ikke når, setter seg på den ytterste benken etter å ha ført navnet sitt inn i boken i postkassen, og nyter utsikten over byen, fjorden, fjellene; kjenner på pusten som begynner å komme tilbake.

Omtanke på nærtur: Noen har hengt opp en gjenglemt trøye, byen er aldri langt unna

Slik satt jeg selv på toppen en helt alminnelig onsdag i august, alene. Kameraet var med, men lå i sekken, kanskje som vekt, kanskje i tilfelle noe skulle dukke opp. «Noe» viste seg å være et ekorn denne dagen. Ikke så spesielt, ikke så sjenert. Det svinset rundt og poserte for fotografen noen minutter, så var det vekk. Skulle videre. Jeg også.

Kul krabat med hull i øret smiler til fotografen i lunsjen