Kvelden før kunne barometeret gi oss gode nyheter: Trykket steg, og da natt ble til dag hadde vinden stilnet og vi så langt i alle retninger. Anders og jeg la først avgårde over vannet, men det var tungt å gå i den dype nysnøen. Etter en halvgått tur ble vi tatt igjen av de som gikk i sporene våre, og vi gikk som et følge på fire hvor vi fikk demonstrert en del av navigeringsknepene vi lærte da vi satt værfast.

Navigasjon i praksis

På forhånd hadde vi sett ut en mulig snarvei opp til Hovatn, så tre kilometer fra Storsteinen tok vi farvel med reisefølget og la oss på en østlig kurs. Da vi kom frem til dalen vi skulle opp, stoppet vi. Tåken lå tett, og med det nylige snø- og vindværet var det grunn til å tro at skredfaren var stor; vi hadde allerede fått en advarsel tidligere på dagen i form av drønn i snøen. Vi snudde.

Med spor hele veien frem, gikk det raskt, og da vi kom frem til Storsteinen var det fyr i ovnen og tilbud om varm drikke. Like etter vi ankom tok vinden seg opp igjen, og vi var ekstra glade for å ha snudd.

Snart fremme…

I dag har formen vært fin, men jeg merker at det har knytt seg litt i nakken, håper det går over. Den ene personen som har vandret innover her før oss tilbrakte fem netter her, alene. Lurer på hvordan jeg hadde taklet det…

Vel fremme