Den store dagen for avslutning av andre etappe var kommet, og jeg spratt ut av posen klokken seks. Alle andre var også klare forå komme i gang, og vi la i vei i en rødmende soloppgang klokken åtte presis. Løypen var kvistet, men føret var løst, så vi byttet på å tråkke spor hvert 20. minutt, slik som i dagene før.

For første gang på turen hadde vi en skikkelig vintertemperatur, -10 °C, og det gjorde egentlig litt godt å slippe å gå på nullføre innover denne dagen også. Det gikk radig, men hvor lenge var Adam i Paradis? Etter noen timer kom det altfor velkjente snøværet og tåken som har forfulgt oss på denne turen, og vi var veldig glade for å ha kvistene – på ett punkt svingte løypen brått tilbake igjen, den gikk rundt en diger skavl som vi ikke så ovenfra. De siste kilometrene var vi heldige og fikk spor, det var en rundløype fra Haukeliseter som vinterferiefolket brukte.

En hytte vi passerte

Vel fremme ble det jubel og gratulasjoner – hadde vi gjennomført tidenes lengste tur gjennom Setesdals-/Ryfylkeheiene? Så ventet dagens største og beste overraskelse: I et hvin kom en velkjent grønn Norrøna-jakke flagrende gjennom snøkavet, og Fruen/Siri kastet seg i armene mine. Er det nødvendig å nevne at det ble en fin kveld?

Utpå kvelden fikk jeg også hjelp til å gjennomgå sekken min for å finne ting jeg kunne kaste ut, og Conrad kuttet med hard hånd. Minihåndkleet jeg hadde med ble sterkt desimert («Are you going to the beach with your family?!»), snøplugger ble kuttet («If you’re in a storm, bury a plastic bag or a stuff sack full of snow»), vi var helt nede på nivået der antall plaster ble redusert fra åtte til fire, og det monnet godt: Over fire kilo lettere ble sekken.

Klar til kutting!

Primusplaten skal under sagen