Til tross for at jeg var trett, sov jeg ikke så godt, bra det er en hviledag. I dag har jeg spist, pratet og fundert. Irritasjonen over å ha skadet seg har glidd over i en dypereliggende bekymring: Hvorfor tar jeg sjanser? Når jeg går alene har jeg ikke råd til det.

Jeg ble værende lenge på butikken, der var de både hyggelige og pratsomme. Dessuten kunne de fortelle meg om skiløyper og en svensk skuterled som kan spare meg for mye trasking langs veien. Etterpå ble jeg invitert inn på en kopp kaffe hos verten, det var godt å føre en lengre samtale over lokalt bakverk og svart kaffe. Godt å ha god tid til å prate med Siri også.

På den kommende etappen vil jeg prioritere å bære med meg litt ekstra mat, det var ikke gøy å måtte gjøre to lange dager for å komme frem. Jeg må også øke lunsjrasjonene, for jeg går fortsatt ned i vekt. Klistertuben og boksen med skirens satte jeg tilbake i butikkhyllen, det skal være tørrere føre lenger nord.

Da jeg ikke fikk sove i natt ble jeg liggende å lese dagbok, det vil si blogg. Jeg har opplevd mye de siste to månedene, og jeg har møtt så mange flotte folk på steder jeg aldri ellers ville besøkt; å komme vandrende med ski og sekk er en fin inngang til en samtale. Samtidig gjør det godt å leve med så få ting, alt jeg trenger er i sekken. Hver dag pakker jeg den og går avgårde mot et nytt sted. Hver dag åpner jeg den og er hjemme for en kveld. Hver dag tror jeg at den dagen er kommet at jeg ikke vil ha noe å skrive i dagboken, og hver dag fyller jeg to sider med kråketær i blått blekk. Jeg er takknemlig.