Dagen begynte, som den så ofte gjør, med vekkerklokkens altfor tidlige jammer. Da jeg skrudde den av, lyste det mot meg: «Fri 28.2», min bursdag. Ikke bare det, det er den siste dagen i den første måneden på tur, en milepæl. Videre er dette den siste dagen i vintermåneden februar, og i morgen er den første i vårmåneden mars. Av og til faller påsken i mars, og sist jeg var på ski gjennom Skarvheimen var en påske, i mars, i nydelig vær.

Om det stemmer at været på bursdagen avspeiler hvor snill man har vært det foregående året, har det ikke vært noe særlig å ha vært sammen med meg, Meteorologisk Institutt hadde fått rett i sin melding fra kvelden før:

Stiv kuling, minkende til frisk bris utover dagen. Snø.

Det var bare å bite seg merke i og håpe på ordet minkende og gi seg god tid til morgenstellet.

Klar(?) til avgang

Ti på ti var det ikke lenger noen bønn, og jeg dro på meg balaclava og snøbriller og satte kursen mot der vinden kom fra, klar for å snu om nødvendig. Det gikk greit den første halve milen, i motvind på gjennomslagsføre, og i den første pausen fikk jeg bekreftet at jeg faktisk er på vei til å bli sprø(ere): Jeg satte meg på sekken, og jeg kunne kjenne de nitti minuttene med hard jobbing jeg hadde bak meg, jeg trengte påfyll av næring, valget falt på en havrebombe fra magevesken. Med ett gjør hjertet et byks, munnen vider seg ut til et kjempemessig glis, og jeg klarer ikke holde det tilbake:

Ja! Yes! Jeg har marsipaaaaaan!

Erlend Loe skriver at gjennomsnittsmennesket trenger ett, i høyden to, utropstegn i løpet av et liv, og her utbasunerer jeg tre av dem i den store, hvite ensomheten, nobody can hear me scream. Jeg tror jeg kan identifisere meg med den følelsen Aleksander Gamme må ha hatt da han fant cheese doodles i det siste depotet sitt, på dag 68 av sydpolturen. Selv er jeg bare på dag 28, men jeg har allikevel rukket å bli så bløt at jeg blir helt rørt og euforisk lykkelig ved synet av den lille, røde papirposen jeg fikk da Fruen overrasket meg på Haukeliseter.

Pause i uvær

Jeg må nesten holde meg selv tilbake for ikke å løpe opp den seige halvkilometeren som gjenstår før det tipper utfor, og på vei ned kan jeg endelig kjenne at vinden løper. Samtidig er jeg ikke mange telemarksvingene ned fra toppen før jeg innser at there is no such thing as a free lunch: Når vinden ikke får tak, blir snøen liggende, og når temperaturen er rundt null, blir den våt. Resten av turen stamper jeg i ankel- til knedyp våt snø og betaler til det fulle ensomhetens pris, i rent konkret betydning: Å måtte tråkke løype selv.

Den overførte betydningen av å tråkke løype selv fikk jeg kjent på i går; i dag er heldigvis motivasjonen bedre. Jeg har bestemt meg for å fortsette i det tempoet jeg klarer, på dette føret er det begrenset hvor fort jeg kan gå. Nå er det, om noen timer, første mars, og det gir et løft mentalt, selv om jeg har mye uvær og råttent føre foran meg. Været har nå vært stabilt dårlig i tre måneder, det er et kvart år – nå må det da snu snart?! (der kom et utropstegn til)

Her på Iungsdalshytta traff jeg folk, de forbereder nok den kommende sesongen. I selvbetjeningsavdelingen er jeg alene, men det var folk her i går. Jeg feirer bursdag ved å bevilge meg en ekstra kopp god-kaffe og hele luksusmarsipanen fra Fruen.

Luksus!

Dette har vært en tung dag. Jeg var overraskende opplagt etter å ha sovet litt dårlig (jeg ble vekket allerede etter en halv time av sterkt lys og motordur, en skuter fór forbi), og det var en god teltmorgen. Det vil si, rent bortsett fra at jeg ikke fikk fyrt opp. Inntaksventilen på slangen til primusen var frosset; rart, det har aldri skjedd før, selv i mye lavere temperaturer. Jeg fant ut at jeg kunne gå innom Geiteryggen og tigge en liter der i stedet for å bruke tid på å tine primusen. Etter frokost hadde jeg en drøy halvliter vann igjen, mer enn nok til de syv kilometerne inn, og siden det var dagen før sesongåpning var jeg sikker på at det ville være folk på Geiteryggen.

Klokken ni var jeg i gang, og én og en halv time senere kom jeg frem til Geiteryggen. Helt stille. Låst. Det må ha vært vertsfolket som kjørte ut på skuter i natt, kanskje for å få en siste natt hjemme før det braker løs. For meg var det ikke stort annet å gjøre enn å ta sekken på ryggen og følge kvistingen til fjells.

Det første stykket gikk greit, men tørsten tiltok i takt med høydemetrene, og jeg utporsjonerte det lille jeg hadde av vann så godt jeg kunne. Vinden tok seg opp noen timer tidligere enn det som var meldt, og føret ble tyngre med dypere gjennomslag for hver kilometer; det ble en kamp, og jeg var over meg av glede da jeg endelig så Kongshelleren dukke frem fra tåkehavet. Da var vinden såpass at jeg måtte ta støttetak for å holde meg på skiene.

Vel fremme kunne jeg glede meg over en lettfyrt ovn, og jeg gjorde unna hyttesyslene i rekordfart frem til det første vannet var klart på gasskomfyren. Jeg helte ned en kakao, en solbærtoddy og en kaffe i rask rekkefølge og varmet meg en boks turistproviant mot den verste sulten. Det ble fort varmt, og det er bra for å få tørket telt som ble pakket i snøvær og føyk.

Planlegger neste etappe

Jeg har slitt med motivasjonen i dag, enten det nå er på grunn av dehydrering eller den nylige «ferien». Vanligvis er en alenetur noe jeg ser frem til med glede: En time, en dag, en helg, en uke i mitt eget tempo, bare jeg. Nå har jeg all tid i verden alene, men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om fremgang. Dessuten blir turopplevelser større av å ha noen å dele dem med. Selvsagt skal det ikke stikkes under en stol at jeg hadde sett for meg et litt annet vær. Jeg var klar over at februartur innebærer risiko for dårlig vær, men at det skulle bli så stabilt dårlig er noe jeg kjenner tar litt på. Så langt har det vært snøvær og vind hver dag, og kun én eller to dager uten tilnærmet null sikt i løpet av dagen. Nå uler det en værfast-vind rundt veggene her, skal ikke håpe på å komme noe lenger enn Iungsdalshytta i morgen. Kroppen er enig, og det er en lang og tung etappe fra Bjordalsbu til Sulebu.