Tanken slo meg idet de første regndråpene landet på jakken og jeg måtte bytte til de vanntette overtrekksvottene:

Dette er en svart dag.

Jeg hadde gjort unna de siste ti minuttene med kamp mot skogen og hadde innsett at denne dagen var det klokken og sinnet jeg skulle få kjempe mot resten av dagen, der jeg trasket langsmed landeveien. 42 kilometer, en maraton, til Røyrvik, jeg gav meg selv 10 timer. Overskred jeg denne tiden, måtte jeg opp med teltet. Tvilen var med på tur: Hva vil kroppen si til dette? Sist lange etappe på vei (ned til Otta) hadde jeg gått meg helt i stykker, og da var bare 23 av de 38 kilometrene til fots. Lårene var tunge opp bakkene mot høyden mellom Tunnsjø og Limingen, men vel oppe fikk jeg endelig bruk for skiene, om enn bare halvannen kilometer, forsiktig, forsiktig utfor mot Limingen. Jeg hadde gjort et forsøk i brøytekanten lenger ned, i sporene til en annen NPL’er, men i regnværet fantes ikke feste og jeg er lei av å gå på bakglatte ski.

På Limingen-siden kom nedbøren som snø, men nede ved sjøen var veien for det meste bar. Vannet så ikke veldig farbart ut for mine øyne, men jeg så noen isfiskere like ved råken foran vanntunellen; de visste nok hva de drev med. Isfiskere hadde jeg også sett i morges, ute på vannet der jeg snudde dagen før, men de holdt seg langs land. Selv har jeg ikke noe særlig erfaring med isbedømmelse, så da får jeg holde meg på den sikre siden og gå rundt om jeg er det minste i tvil.

I dag har veitraskingen gått mye bedre enn før. Jeg har vært veldig bevisst på å gå der det er mykest, og hver time har jeg stoppet, tatt av sekken og fått i meg mat og vann. Hele veien har jeg fulgt med på kartet for å se hvordan jeg lå an i forhold til ti-timersplanen, slik at jeg ikke skulle slite meg ut om det ikke var mulig å gå helt frem. Belønningen for å klare det på én dag skulle være muligheten for en hviledag ekstra for å hente seg inn igjen, man gjør ikke så lange etapper på vei med tung sekk ustraffet, gårsdagen var også strevsom.

Målet: Røyrvik

Utover dagen lysnet det, både på den ene og den andre måten, og gjennom oppskrapede solbrilleglass kunne jeg se at jeg nå er begynt å nærme meg Nord-Norge: Flere av gårdene hadde både en gamme og innhegninger for reinsdyr på tunet, i Røyrvik er skiltingen tospråklig. Da jeg stoppet for å brette om kartet ble det endelig klart at målet var innen rekkevidde: 13 kilometer igjen, jeg var en liten halvtime foran skjema. Fotsålene skrek ikke lenger av smerte, de ba bare tynt om nåde, knærne begynte å si fra tydeligere, veidekket skiftet fra grus til asfalt, men jeg hadde bestemt meg.

Rett før den siste pausen, med rundt fire kilometer igjen, suser nok en bil forbi. Jeg løfter blikket og kikker inn sideruten for å se om jeg skal hilse tilbake, konstaterer at jeg slipper og lar blikke falle tungt ned foran skosålene mine igjen. Nå stusser jeg litt, for istedet for lyden av rusende dieselhester hører jeg fallende turtall og knasing under dekk. Idet jeg tvinger blikket opp igjen, går døren opp; jeg tar av solbrillene, og hun besvarer alle mine drømmer der og da:

Ska’ æ ta sækken for dæ?

Hun har sett slike som meg før, så hun vet at jeg selv ikke kan sitte på. På spørsmål om overnatting får jeg vite at bestemoren hennes jobber på Gjestegården, så hun slår på tråden dit og foreslår at hun kan kjøre sekk og ski helt opp for meg. Før hun drar kan hun fortelle: «Du har ca fiir kilometer igjæn te Røyrvik.» Jeg tenker høyt: «Rundt en time, altså,» men hun kvitrer blidt tilbake «Du bruk’ittj’no meir enn en liten hæltiim, trur’ittj’æ, nei.» Så setter hun seg inn, og jeg strekker armene i været og setter i en liten gledesdans. Hun ler og er vekk.

I støvskyen etter Reddende Engel tar jeg veien innover i grådige klyv mens mine to siste Li-klenning forsvinner i grådige jafs, stablet i høyden. Ben og føtter verker, skuldrene jubler. Jeg jubler. En hæltiim er nok noe lenger her oppe enn i Sør-Trøndelag, og jeg har vært på veien i så godt som ti timer idet jeg tørker av skoene ute og blir møtt av to strålende blide mennesker i resepsjonen, hvor sekken venter på meg. På vei inn så jeg at matserveringen skulle ha stengt for dagen, men mannen i forkle, formodentlig kokken, spør «När vil du äta?» Etter en varm dusj blir jeg servert en ekstra stor porsjon kyllinggryte (han måtte ha salaten på en egen tallerken), Dahls pils, sjokoladekake og kaffe. I skrivende stund er min eneste bekymring hvordan jeg skal klare å stavre meg ned trappen og i seng før øyelokkene glir igjen for i dag. Morgendagen blir hviledag, vi kan si at det er for å feire at jeg med å ha ankommet Røyrvik er halvveis fra Lindesnes til Nordkapp.