Selv ikke etter å ha inntatt to bløtkokte egg i tillegg til min vanlige havregrøtfrokost og kost meg lenge med kaffekoppen var jeg helt klar for å gå. Slapp. Surt vær. Jeg kjøpte kaffe og kanelsnurr da jeg sjekket ut, selv om jeg visste at kanelsnurren ikke var så god. Værvarselet på døren var oppløftende for dagen i dag, men på sikt skulle mildvær og regn være på vei. Derfor burde jeg utnytte denne dagen til å gå langt, så jeg forhørte meg om avstandene. 41 kilometer til Hukejaurestugan, uaktuelt med dagens form.

Enkelte steder er det nesten like greit å ferdes til fots

Jeg tok sekken på ryggen og gikk, den første biten var på veien. Som lydkulisse hadde jeg den stadig stigende og synkende lyden av snøskutere i nærheten, og leden fulgte en diger høyspentlinje innover på fjellet. I dag skulle jeg ikke lenger en Sitasjaurestugan, 22 kilometer, så jeg tok det med ro, stoppet og spiste en kald pølse i brød på veien.

Fortsatt påskestemning på Sitas

Plutselig var jeg fremme, og jeg banket på hos stugvärden. Hele familien var på fjellet, mor, far og to viltre og sjarmerende sønner, og jeg ble tatt skikkelig godt imot med varm saft, kaffe, kjeks og smågodt. Det ble en riktig så trivelig samtale over dagens lunsj, og etter havrebomben var fortært ble jeg forært en appelsin. Slikt har jeg ikke sett siden Hattfjelldal, og jeg klarte ikke å være høflig nok til å avslå. Jeg takket og rev av skallet i samme øyeblikk, sugde i meg den optimistisk gule solskinnsfrukten, øyeblikket var vidunderlig. Utenfor var været blitt det samme, så jeg overrasket meg selv med å takke for meg og vende skituppene i retning av de siste 19 kilometerne opp bakken til Hukejaurestugan.

På dette strekket ble turen slik jeg hadde drømt om at det skulle være å gå gjennom Nord-Sverige i slutten av april: Silkeføre, sol fra skyfri himmel, vindstille og – i et kort, men kjærkomment øyeblikk – helt stille. Bare fjellet og lille meg. Da jeg kom over bakketoppen og fikk Kebnekaisemassivet midt imot måtte jeg bare sette meg på sekken og ta meg en pølse: Dette var sterk kost selv for en blasert fjellfant fra de tusen blåners land.

Yeah, baby; kalde pølser i varmt solskinn, skitur i bare nettingen, härligt i Sverige

Hukejaurestugan lå bak en serie med luretopper, så jeg sto nesten på tunet før jeg så at jeg var fremme. Her var det nesten fullt allerede, men jeg ble tatt godt imot med varm saft og kake. En av de som var her spanderte til og med en appelsin (det regner appelsiner over meg om dagen) og en porsjon elggryte – tusen takk!

Hukejaurestugan

Resten av kvelden ble jeg sittende og prate med en hyggelig arkitekt som også gikk alene, og jeg bestemte meg for å ta en snarvei Siri og jeg hadde sett ut på kartet da vi satt i Sulitjelma, om været tillater det i morgen. Da kan jeg nå Abisko i overimorgen, men vi får se, det er ingen hast.