Jeg klarte heldigvis å sovne igjen; liten vits i å sove uten klokke om man våkner til samme tid uansett. Etter frokost (bare loff å få) var det tid for å ta for seg de praktiske gjøremålene: Gjennomgang av ruten videre med inntegning av skuterløyper, oppdatering av bloggen, planlegging av turen sørover(!), vask av matkjele og skje, samt litt frisk luft gjennom en spasertur i fjæresteinene.

Slik ser det altså ut på nært hold, havet

Jeg slo også på tråden til ymse hytter på Hardangervidda for å høre hvordan det sto til med føret. Det er visst fortsatt fine forhold, så da satser jeg på å få gjennomført den biten jeg måtte hoppe over i uværet i februar; hver meter mellom Lindesnes fyr og Nordkapp skal tilbakelegges for egen maskin. Jeg regner med at det skal bli passe tøft å motivere seg til en ny runde etter å ha nådd målet og deretter besøkt sommeren på vei mot Haukeliseter, men med en mye lettere sekk og mer menneskelige dagsetapper (ingen over 35 km) kan det også bli en flott og positiv avslutning på turen.

På tide å finne frem en skrape

Betjeningen på kroen klarte å få kontakt med de som driver den lokale post-i-butikk’en da disse kom ned fra helgens fjelltur, så da fikk jeg pakken min rett før middagstid. Komle/ball/klubb (kjært barn, dette) til middag passet perfekt, nå er jeg klar for innspurten – og nei, jeg skal ikke fårrå nolles: Faktisk er jeg i tvil om jeg i det hele tatt skal opp i fjellet i morgen, for det skal komme noe ruskevær inn fra nordøst med godsaker fra Barentshavet. Fem mil i høyfjellet med frisk bris midt i fleisen og muligens sludd og bløtt føre, eller drepende smertefull asfalt med supertung sekk med ski og skisko? Vi får kikke ut og ta det derfra, jeg ender opp med samme antall dager til Nordkapp uansett, med mindre jeg blir liggende værfast inne på fjellet eller går fotsålene mine sønder og sammen på europaveien. Forsiktig nå…

Rapportene fortsetter til jeg har trått over dørterskelen hjemme i Fagerlia.

Så er det altså sant det mang en NPL’er har blogget om før meg: Man kan lukte det før man ser det, og det er en lukt man legger merke til. Lukten var likevel glemt et øyeblikk idet jeg slet meg opp bakken fra Nedre Fransvannet, bløt og bakglatt vårsnø; jeg tenkte et øyeblikk at «denne etappen ble ett nummer for stor for unge Nordbø». Så kunne jeg se det. Jeg visste jo om det, hadde forberedt meg på det i over tre måneder og luktet det en stund. Likevel stoppet jeg helt opp, måpte; det bruste i meg og jeg sa det høyt:

Havet. Havet!

Ikke siden dag én har jeg sett det, og idet jeg sa ordet høyt, brast det i meg, jeg brast i en høylytt og hjertelig latter, lo til jeg hikstet. Det dugget på innsiden av brilleglassene. Jeg har tenkt en del på at når man forlater havet ved Sprangereid, så ser man det ikke igjen før man er nesten fremme. Jeg er nesten fremme.

Nok en porsjon havregrøt fortært, tre sjokoladekjeks, én kopp kaffe og litt tørket reinkjøtt. Alle bardunene pent samlet før teltet ble pakket, man vet jo aldri hva slags vær man skal slå det opp igjen i. Svetten kom med høydemeterne opp fra Bastindalen. Det er godt å se skispor igjen, og her i nærheten av Stabbursdalen nasjonalpark er det faktisk flere skispor enn skuterspor.

Bare sporene er igjen

Etter at skuterløypene stengte (5. mai) er det igjen stille i fjellet, av de store reinflyttingene er det bare sporene tilbake, samt lukten av reinsdyr. Mange flytter rein med trailer nå, tidene forandrer seg. Jeg tar av fra sporet etter skuterløypen og ut på en flat myr. Fem meters høydeforskjell på en halv mil må vel for alle praktiske formål kunne kalles flatt. Viddeflatt.

Legge fra eller trekke til misvisningen på dette kartbladet, det var 13 grader, ikke sant? Jeg spør Herr Garmin i fall jeg har rotet med frøken Silva; det har jeg. Synd Nordeca ikke trykker misvisningen på kartene i Norge-serien, det er vanskelig nok å holde tungen i rett munn når man går over mange forskjellige kart, om man ikke også skal streve med å estimere misvisningen manuelt (dvs ved hjelp av GPS’en). Spesielt på de kartsidene der UTM-sonene møtes og man derfor har to rutenett å forholde seg til. Kanskje det ikke er meningen at man skal bruke kompass med disse kartene?

«Onkel og onkel, jeg vet nu ikke,» svarer han på spørsmål om det ikke er onkel politi som er ute på kjøretur. Dumt spørsmål til en uniformert betjent på skuter med politiets farger og logo. Han har tatt to ungdommer for ulovlig kjøring på formiddagen, men siden har det vært stille. Han viser meg at jeg kunne fått en lettere tur om jeg ikke hadde måttet gå via Olderfjord, for det går an å holde høyden og følge skuterløypene helt til Nordkapptunnelen. I tillegg mister jeg en hel dag fordi jeg ankommer på lørdag kveld og ikke får hentet pakke før mandag.

Siste rest av skiføret

Med havutsikten midt imot kan jeg endelig slippe meg nedover i terrenget, gjøre reisen fra vinter til vår. Hvorfor må folk på død og liv (bokstavelig talt, dessverre) oppsøke skredfarlig terreng for å gå på ski? Det er mer enn nok å bryne seg på for skiløperen i en humpete skuterløype bratt nedover gjennom skogen, spesielt med tung sekk og elleve timers skigåing i kroppen. Forsiktig, forsiktig, med sekken kan et fall fort vekk være en ulykke. Ferden kulminerer i at jeg steingår en bekk med skiene på (de er jo ødelagte likevel) før jeg plukker dem av meg og klyver opp gjennom en sverm av mygg mellom trærne, opp til veien. Klokken er ni, elleve og en halv time siden start, ti minutter igjen.

For første gang ser jeg det endelige målet på et skilt

På Russenes Kro er døren stengt, men jeg ser en skygge innenfor, så jeg banker på vinduet, vinker. Hun har møtt slike som meg før. Om jeg har spist? Ikke på lenge. Jeg får rester av dagens middag – fisk, hurra! – og sjokoladepudding, alt på huset. Det er hyggelig å slå av en prat før jeg rusler bort på rom 27. Føttene krangler, de er numne og stive etter å ha gjort rundt 140 kilometer på tre dager; i følge skiltet ved innkjøringen til Olderfjord er det 129 kilometer igjen til Nordkapp. Jeg må prøve å ikke vrake føttene mine nå…

Solen la et rødlig skjær over bjørkeskogen, som kastet lengre og lengre skygger idet jeg gled langsomt stakende inn på tunet mellom de rødmalte bygningene og stoppet foran den som var merket «Statens Fjellstue», glad for å være fremme etter ti og en halv time på tur. Klokken var halv åtte, og en av de to slovakiske praktikantene sørget for at jeg fikk meg en kaffekopp og litt tørket reinkjøtt. Praten gikk lett foran en sprakende peisovn, mens kuldegradene inntok den hvite verdenen utenfor i den klare kvelden.

Vidde, men ikke endeløs

Det hadde vært en noe nær perfekt dag over Finnmarksvidda, med varmende maisol fra skyfri himmel og fast snø med godt feste for det tynne laget med blå extra gnidd pent utover. Å forlate skutersporet, legge kompasset på kartet, vri på huset og trekke fra åtte grader hadde vært en spesiell følelse, en følelse av å være priviligert ved å gå alene i en mektig og stor natur, å gå på nåde for været. Man blir så liten på en åpen vidde, tenkte jeg og speidet langs marsjpilen etter et referansepunkt, og jeg lurte på hvor mange kurser som nå gjenstår før Nordkapp, det er etter planen syv dagsetapper igjen etter denne.

Masi sentrum

Dagen hadde ikke begynt like idyllisk: En sur vind hvirvlet snøflakene rundt ørene på meg, og skuterløypen langs veien var ikke spesielt egnet for skigåing, så jeg gikk til fots på asfalten. Da jeg forlot campingen i Masi hadde jeg lagt merke til en oransje pulk utenfor en av hyttene, sammen med et par ski. Han må ha kommet sent inn; kan det være NPL’eren som har ligget litt foran meg hele veien fra start? Med halve undersiden av pulken dekket av gaffatape lukter det langtur, i alle fall. Jeg ville ikke vekke ham for å spørre.

Ankomst til Jotka Fjellstue

Kvelden på Jotka ble veldig koselig, vertsfruen kom hjem fra byen i ti-tiden, og da vanket det deilig kveldsmat med blant annet «røykakjøtt», saltet og røkt reinkjøtt. Jeg kom i skade for å sette til livs en hel liter melk ved siden av.

«The heat is on». Lyden av Finnmarkssendingen fikk ledsage frokosten i dag, mye fiskerisone, litt musikk og intervju med en lokal fotballspiller. Utenfor duken var det grått med litt snø i luften, men jeg tok heldigvis til fornuft og lette frem solkremen for det. En skuter passerte borte på løypen mens jeg pakket teltet.

Det har vært litt opp og ned hvor tett merkingen har stått her, så jeg reagerte ikke umiddelbart på at jeg ikke så merker der sporet gikk i land fra Biggejavre, det var tydelig hvor hovedsporet gikk. Pussig nok kom merkingen over isen i land lenger øst enn avmerket på kartet, så jeg mistenkte at de hadde lagt om løypen. Etter en lang myr (det har vært sparsomt med merking over myrene så langt) dreide sporet mot nordøst, i følge kartet skulle jeg vært mye lenger vest. På tide med en pause for å samle tankene og lese kart. Etter litt rekognosering bestemte jeg meg for å snu og lete etter merker, selv om sporet videre så ut til å ha blitt brukt av mange over lang tid, typisk løype, og det gikk rett mot Masi. Jeg stoler ikke helt på skuterspor uten merking, selv om det fristet med en mulig snarvei.

Tilbake ved vannet fant jeg ikke noe mer merking, men i følge kartet skulle gamleveien krysse vestover akkurat her, og det gikk to enslige skuterspor i nettopp den retningen (og i mange andre retninger). Over den første bakkekammen fant jeg et merke – det kunne de godt ha plassert på bakketoppen, synes jeg.

Snart på høyfjellet igjen, langs gamleveien

Nok en deilig dag for skigåing, av og til tittet solen frem også. En same (jeg får visst én same per dag) stoppet og slo av en prat, sønnen på seks hadde sovnet over styret på skuteren – den skal tidlig krøkes og så videre. Gutten var visst allerede på vei til å bli en habil lassokaster. Jeg nøt turen opp over tregrensen, og da det tippet utfor igjen tok det ikke mye tid før jeg plutselig var fremme.

Til og med et skikkelig skilt, de kunne gjerne satt ut flere slike

Masi Turistsenter

Først trodde jeg de hadde en lavvo på tunet, jeg så bare takene på Turistsenteret, men det viste seg å være en del av arkitekturen på resepsjons- og kafebygget. Innenfor fikk jeg ordnet meg en hytte for natten før jeg uten å nøle falt for fristelsen og inntok kaffe, sjokoladekake og Solo i kafeen før jeg tastet over dit jeg skulle bo. Middag samme sted etter dusj og uttøyning.

Det skal lite til å glede en langveisfarende

Det er visst litt lenger enn jeg hadde regnet med til Joatkajavri i morgen, jeg får dra rett over fjellet på kart og kompass om jeg skal ha noen som helst sjanse til å gjøre det på en dag, om det ikke går, får jeg kose meg i teltet i stedet. Langs skuterløypen er det seks mil.

Det er ikke så verst å starte dagen med frokost, fersk frokost, og Aftenposten. Jeg slapper av med litt musikk etter måltidet mens jeg venter på at Coop skal åpne klokken ni slik at jeg får hentet pakke. Etter litt organisering bærer det ned på kommunehuset for å få informasjon om skuterløyper; det viser seg at det finnes et supert oppslagsverk på nettet, NordAtlas.

Klar for asfalten når skiføret tar slutt

Om ikke skiføret tar slutt, kan det alltids hende skiene gjør det

Som seg hør og bør avlegger jeg stedets kafe et besøk før jeg gir meg kartene i vold. En variant av reinskav, med røkt kjøtt, til middag – veldig godt. Han som driver stedet har røkt kjøttet selv i lavvoen sin, og potetmosen var laget fra grunnen av. Nå ser jeg frem til å ta fatt på Finnmarksvidda; glad jeg har varm sovepose, for på kommunehuset kunne de fortelle at det hadde vært 20 kuldegrader der oppe i helgen.

Siste rest av kartene har ankommet, litt av en følelse å kikke på akkurat dette...

Jeg har det ikke så verst på tur egentlig: Grøten inntas sittende i soveposen, kaffen likeså. Solen varmer gjennom teltduken, selv om det var ganske så kaldt i natt, jeg våknet og var kald på ørene, måtte ha ned øreklaffene på luen. Det er noen mil som skal tilbakelegges i dag også, men så er det hviledag. Først sjokolade, så pakking av telt. Vindstille; kaldt i luften, men solen varmer – akkurat slik skiløpere vil ha det.

Morgenstund

Flasken fyller jeg i hullet jeg laget i bekken kvelden før (må hakke det opp igjen med staven) før jeg tar over mot Goahteluoppal på kompasskurs. Føret er bra, men jeg følger likevel et skuterspor for å treffe et godt sted å krysse Kautokeinoelva.

I Goahteluoppal leter jeg litt mellom de folketomme husene før jeg finner en merket skuterløype, og med det ser jeg hvor alle har tatt veien, og hvorfor: Langs løypen som leter ut av den lille samebyen er det myriader av reinspor og et solid spor etter mange skutere som skulle samme vei. Bærer isen et slikt følge, bærer den også meg, tenker jeg og staker meg utpå. Løypen er god, terrenget vennlig, jeg går kun i trøyen og fabler om T-skjorten som ligger i Kautokeino-depotet.

Reinen har flyttet til sommerbeite

Herfra går det radig, og milene ut til Aksomuotki (aksenter er ikke mobiltastaturets forse) byr på mengden av glidende diagonalgang i finværet. Derfra går løypen på Kautokeinoelva, men siden den går åpen blir det brøytekanten på meg. Med ødelagte ski, stålkanten har nå falt av langs et stykke, er intet føre meg fremmed: Sugende slush, lyng, bløt nysnø, grus, kvisthauger, bar asfalt. Mest snø, det var en av de bedre brøytekantene. Når man driver og rangerer brøytekanter er man vel blitt en ekte NPL’er..?

Fremme i Kautokeino ringer jeg hun som muligens kan gi meg tak over hodet (venninde av Edith, som jeg bodde hos første natten), men hun har dessverre huset fullt. Hun finner alternativer til meg, og ikke før har jeg mottatt melding med telefonnumre, så går jeg rett på ett av alternativene: Kautokeino Villmarkssenter. Jeg går for det første og beste, selv om prisen kanskje er noe stiv i forhold til standarden. Dusj, husets finnbiff (smaker godt), øl (Tuborg på boks, ikke så spennende). Idet jeg henter kaffe etter maten blir jeg stoppet ved bordet til to lokale skikkelser som fortsatt sitter der de satt da jeg kom, og som ennå ikke har fått slukket tørsten. Jeg får, blant veldig mye annet, lære litt om andejakt og reindrift.

Kautokeino Villmarkssenter

Det blir lett å sove i kveld, gleder meg til en hviledag.