Yearly Archives: 2014
Etterpå: Sekken
NB: All omtale av utstyr er bare subjektive refleksjoner, jeg har ikke kompetanse til å foreta noen «utstyrstest». Jeg nevner merkenavn fordi enkelte jeg har møtt har vært veldig opptatt av dette, hele turen ble gjennomført uten sponsing av noe slag. Uansett hva jeg er misfornøyd med, minner jeg meg selv om følgende: Alt som overlever en tur fra Lindesnes til Nordkapp er antakelig mye bedre turutstyr enn jeg egentlig trenger til vanlige turer.
Sekken jeg gikk med er laget av det amerikanske selskapet Gregory, og deres modell Whitney rommer 95 liter. Det holdt, men noen liter til hadde ikke skadet med tanke på organiseringen på en så lang tur; på den annen side veier en større sekk mer i seg selv. Jeg valgte i sin tid (2011) 95 liter fordi det var et passe steg opp i størrelse fra den gamle storsekken min (Lill-Sport Fox 76 liter, fra tidlig 90-tall og fortsatt i bruk nå og da).
Sekken som har vært min følgesvenn hele veien
Selv om sekken har vært tung underveis, sitter jeg igjen med et inntrykk av at å bære opp mot 30 kilo i den går «greit» (for sekkens del, i alle fall). Når den var på sitt tyngste, med ski, skisko og staver i tillegg til en del mat, ble den så tung at hele ryggplaten bøyde seg innover når jeg løftet på den, og den føltes temmelig ukomfortabel på ryggen. Justeringsmulighetene er gode, selv om stroppene «siger» litt over tid når sekken er tungt lastet (men det er vel naturlig). Alt i alt er jeg godt fornøyd med sekken, den er virkelig god å bære (for min rygg) når jeg holder meg innenfor en noenlunde normal sekkevekt. En ting jeg har lagt merke til på tidligere turer er at den tverrgående aluminiumsspilen inne i sekken har en tendens til å smette ut av tøylommene som holder den på plass, så den har jeg fiksert med gaffatape.
Tverrgående aluminiumsspile sikret mot utglidning
Det går greit nok å feste ting utenpå, selv om de nederste festestroppene med spenner er akkurat for korte til et underlag av typen man vil ha med seg på vintertur (dvs, man må bruke rulle underlaget veldig stramt og bruke litt makt om man skal ha underlaget der). Spennene ser litt puslete ut, men de har overlevd så langt; glidelåsene virker veldig solide, og at bunnen av sekken er laget i kraftig og vanntett gummistoff er en god idé. Av og til savner jeg «skikkelige» sidelommer, ikke bare en sideåpning med nettinglomme innenfor; jeg opplever at jeg må ha på plass alt i sidelommene før jeg pakker hovedrommet hvis alt skal passe når sekken er full, og av og til ramler ting fra sidelommene ned i hovedrommet når jeg pakker ut av sekken i teltet. Nettinglommene på hoftebeltet har flere kommentert at ser kjekke ut, men jeg har ikke funnet bruk for dem så langt, kanskje fordi jeg går med mageveske uansett. Topplokket har kommet til nytte som rumpetaske ved flere anledninger, det rommer overraskende mye, og drikkeflaskelommen er nyttig å ha når man bærer tung sekk, for det er lettere å få i seg vann når man slipper å ta av sekken. Den store åpningen i front har vært kjekk på tidligere turer, men under Norge på langs var det bare vindsekken jeg hentet ut herfra.
Over hundre dager på tur sliter naturlig nok på alt man har med, men sekken er fortsatt god for flere hundre turdøgn til, til tross for at den er laget av spinklere materialer enn den gamle sekken min (som i og for seg har sett mange flere turdøgn enn den nye, og med langt røffere behandling, uten å nærme seg utslitt på noen måte). Den positive siden er at spinklere materialer lettere, med det resultat at denne 95-literen veier omtrent det samme som den gamle 76-literen. Noe av den mest synlige slitasjen har kommet i form av hull og slitemerker etter stålkantene der skiene har vært spent fast, korsryggputen har blitt grundig slitt, og paddingen i skulderstroppene er litt flatklemt øverst. Det er mulig magevesken jeg bruker til kamera, lunsj og diverse har hatt litt innvirkning på ryggen, da denne har en spenne og remmer som iblant har havnet mellom min rygg og korsryggputen.
Slitt korsryggpute på sekken
Oppi sekken prøvde jeg denne gangen for første gang vanntette pakkposer (fra blant annet «Sea to summit») i stedet for (noen av) de gode, gamle Rema- og Bunnprisposene. Jeg er litt i tvil om det virkelig er behov for noe slikt, eller om det bare er reklameavdelingene hos sportskjedene som har lykkes i å prakke på meg enda flere ting: De er hverken mer eller mindre vanntette enn plastposer pleier å være, omtrent like lette å pakke i og pakke ned, men de varer en god del lenger før det går hull på dem (og da kan de lappes med gaffa), så på turer på mer enn noen få uker har de kanskje en misjon. Man slipper også å være tom for plastposer hjemme etter å ha vært på tur. I fremtiden kommer jeg nok å benytte slike pakkposer til elektronikken, i alle fall. Pakkposen (av typen man bruker i kajakk) jeg brukte til soveposen, spent utenpå sekken i all slags vær, var betydelig mer solid og vanntett enn plastposer og en betydelig bedring over alternativet, som ville vært en søppelsekk utenpå soveposetrekket.
Innhold i sekken
Mange har spurt: «Hva pakker man til en slik tur?» For å svare skikkelig på det, skriver jeg rett og slett ned alt jeg hadde i sekken da jeg ankom Nordkapp, og for min egen del tar jeg med organiseringen slik at jeg kan se tilbake på den senere. Noen jeg har møtt har også vært veldig opptatt av merker, så jeg prøver å ta med det jeg husker.
Utenpå:
- Spade (Voilé)
- Liggeunderlag (blått, gammelt, ukjent merke)
- Sovepose (Ajungilak Tyin 5-sesong i vanntett pose)
- Drikkeflaske (Nalgene (stor åpning), 1.0 liter)
Topplokk:
- Snøbriller (Oakley)
- Solbriller (Bliz)
- Tau (Biltema), 4mm x 6 meter
- Vanntett pose med spot-sender, hodelykt, mobil (Samsung) og penger/kort
- Kjemisk håndvarmer (ikke brukt)
- Speilkompass (Silva)
- Solkrem, håndkrem og kuldekrem i små bokser
- Innervotter (mors hjemmestrikkede)
- Pose med tannbørste, tanntråd og tannkrem
- Lefser (til lunsj)
Høyre sidelomme:
- Termos (Stanley, 1.0 liter, med noen runder gaffatape surret rundt)
- Varm sjokolade («rett i koppen», indre sidelomme)
Venstre sidelomme:
- Vanntette yttervotter (Hestra)
- Pose med litt dopapir (tilmålt for hver etappe)
- Pose med skismurning (rød silver, blå extra, target +2/-2), kork og skrape
- Kortfeller (Åsnes)
- Strips surret med ståltråd (ikke brukt, indre sidelomme)
- Multiverktøy (Leatherman wave, indre sidelomme)
Utenpålomme foran:
- Ekstra lue (Ulvang, nesten ikke brukt)
- Ekstra innervotter (Ulvang, tovede, ikke brukt)
- Fingertuppløse vanter (ull)
- Buff (Devold, ikke brukt)
- Balaclava (Devold)
Hovedrom, øvre del:
- Pose med to kjeler (Optimus; til mat (teflonbelegg) og vann (med varmeveksler)), primus (Omnifuel), plastskje, fyrstikker og primusplate (hjemmelaget av Ikea skrivebordsunderlag og strips)
- Tisseflaske (Nalgene, 1/2 liter)
- Vanntett pose med førstehjelpssaker:
- Plaster (fire stk)
- Ibux (ett brett, ikke brukt)
- Paracet (ett brett)
- Paralgin forte (ett brett, ikke brukt)
- Pencillin (én kur, ikke brukt)
- Afipran (kvalmestillende, ikke brukt)
- Loperamid (ett brett, mot diaré)
- Compeed (4 stk, mot gnagsår)
- Støttebandasje (ikke brukt)
- Sterile kompresser («mepitel» (skal ikke gro fast i blødende gnagsår), ikke brukt)
- Gasbindtupfere (ikke brukt)
- Klorhexidin (veldig lite, ca 25 ml, ikke brukt)
- Sutur (nål+tråd for å sy sår med, ikke brukt)
- Steristrips (til å tape sammen sår med, ikke brukt)
- Sportstape (litt, surret rundt en taustump)
- Vindsekk (Life systems, 2 pers)
- Teltstenger (Hilleberg Allak)
- Mat
- Vanntett pose med diverse ting
- Kart for etappen (Nordeca, Norge-serien)
- Ekstra brødposer
- Penn
- Dagbok (de som heter «Basarbok» er supre; kjøpt på nærbutikker underveis)
- Pose med noen Q-tips og ekstra hoder til tanntrådholderen
- Boks med reparasjonssaker til primusen (satt sammen av et vanlig rep.sett og rep.sett for pumpe) og sysaker (litt tråd surret rundt en taustump, fire nåler og en «nål-itreder»)
- Litt sterkt farget tau med innsydd refleks til å lage snordragere/tørkeloft i teltet av
- Pose med ekstra fyrstikker
- Teltlykt (Black Diamond)
- Vanntett pose med elektronikk
- Lader til kameraet
- Reservebatterier (Energizer litium, AA til GPS (ikke brukt), AAA til lykter)
- Lader til mobil/radio/powerbank (Samsung)
- Ekstra USB micro-kabel (for å lade to ting samtidig fra powerbanken)
- Powerbank med to USB-utganger (iGO, ca 6000 mAh)
- USB «on the go»-kabel (ukjent merke, for å overføre bilder fra kameraet til mobilen)
- USB micro til USB mini adapter (ukjent merke; kamera og GPS har USB mini)
- Radio/MP3-spiller (Trancend)
- Handsfree for mobil (Samsung; fungerer også som headset til radioen)
- BankID-kalkulator
- Vanntett pose med klær
- Tynt skift med ulltøy (Devold)
- Tykt skift med ulltøy (Devold)
- Ekstra boksershorts (Devold)
- Tovede ull-ladder med skinnsåle (hjemmestrikket av Fruens «tante Reidunn»)
- Ekstra ullsokker (Smartwool, grå såle)
- Tynn ullgenser (Cubus)
- Pose med håndkle (klippet ned til 25×30 cm) og såpe («sea to summit» flaksåpe)
- Vanntett pose («sea to summit», komprimerbar) med dunjakke
Hovedrom, nedre del:
- Teltduk (Hilleberg Allak) i kompresjonstrekket til soveposen
- Snøplugger (6 stk, Helsport 30 cm, påmontert farget tau i enden og malt røde)
- Snøbørste (støvkost fra Jysk)
- Fuel-flaske (Primus, 1.0 liter)
- Gassboks
Mageveske (Bergans)
- Kamera (Nikon D7000 med Tamron 17-50/2.8)
- Vanntett pose til kameraet
- Platekompass (Silva)
- GPS (Garmin Dakota 20)
- Havrebombe, nøtter og sjokolade
- Salve for leppene med solfaktor (Blistex)
Sendt hjem
Det er også en del ting som har vært sendt hjem underveis (mye av dette fikk jeg hjelp av den påtrufne polfarer Conrad til å kvitte meg med på Haukeliseter); noe av det burde jeg nok kanskje beholdt:
- 4 snøplugger (50 cm; jeg klarte meg uten å bruke alle punktene på teltet, av og til gravde jeg ned en ski «på tvers» for å feste to barduner i samme ski)
- Kamerastativ (Gorillapod)
- Søkestang
- Bok (jeg fikk ikke lest noe særlig)
- Mesteparten av håndkleet
- Trekk til primusen (byttet ut med en plastpose; det var en dårlig idé, for primusen «spiste» opp teflonbelegget i matkjelen, selv gjennom en plastpose)
- Trekk til kjelesett (byttet ut med en plastpose; det var også en dårlig idé, for kjelene «spiste» på alt som lå rundt, inkludert posen med teltstenger, dessuten gikk jeg glipp av luksusen det er å ha mat som holder seg varm litt lenger i et kaldt telt)
- Ekstra kamerabatteri (jeg fikk ladet ofte nok)
- Drikkeflaske (det holdt med én liter pluss termos)
- Tisseflaske (jeg byttet ut en litersflaske med en halvlitersflaske; da må jeg ofte stoppe «halvveis», men det ble mindre å bære på)
- Boksershorts (én ekstra holdt, jeg fikk vasket litt tøy på hviledagene)
- Termokopp (den savnet jeg, særlig i teltet)
- Ispigger
- Noe sysaker
- Mesteparten av kuldekremen og solkremen (jeg hadde på slutten tre små bokser i topplokket: Kuldekrem, solkrem og håndkrem)
- Ekstra vanntett pakkpose
- Noe tau (jeg beholdt seks meter 4mm polyesterline pluss litt tau til snordragere, og det holdt)
- Refleksvest (den kom tilbake i Olderfjord, til bruk i tunnelen)
- Brodder (det var egentlig bare ned til Lalm og i Østerdalen disse hadde vært til hjelp)
- Mye av dopapiret
- Dusjsåpe i liten flaske (jeg fikk ny i hvert depot og kastet resten etter hviledagen)
- Ansiktsmaske i neopren (Outdoor Research)
- Foldbar dyp tallerken og skje
- Fotposer (mors hjemmesydde)
- Noe førstehjelpsutstyr:
- Neglesaks (brukte saksen på multiverktøyet)
- Pinsett (burde nok vært beholdt, å nappe flis fra fingrene med tang fungerer ikke; man må skjære den løs)
- De fleste sterile kompressene og plasterne (hvor mye trengs egentlig?)
- Det meste av sportstapen
- Liten saks (har på multiverktøyet)
- Gasbind (kan bruke støttebandasjen)
- Gryteklype (brukte tangen på multiverktøyet; dårlig idé, for det er forferdelig upraktisk, og tangen spiser teflonbelegg (dvs, det er vel jeg som ender opp med å spise det…))
- Stekepanne (brukte spadebladet som lokk; ikke ideelt, for jeg oppdaget av og til lakkbiter i drikkevannet, og der åpningen der håndtaket skulle vært fungerte som «pipe» og sendte damp ut i en tykk stråle når vannet ble varmt)
- Karabinere (to små og to store)
- Utetermometer (brukte termometerfunksjonen på klokken, som jeg monterte på magevesken)
Etterpå
Turen er over, men minnene lever; jeg har fått lastet bildene over på PC’en og ser frem til utallige timer med redigering og tillaging av en liten bok (når det er dårlig turvær). De første turene i marka er tilbakelagt, og det var deilig å gå i farger igjen, kjenne friske, grønne lukter og stå på Våttakammen i kveldssolen og se ut over Trondheim by, å tråkke utenfor stiene en søndags formiddag for så å ende opp med kaffe og kanelbolle på Grønlia. Nå er det tid for å se seg tilbake og reflektere over ikke bare de siste fire månedene, men hele året i forveien og hva jeg fikk ut av alle timene med forberedelser.
Seier venter den, som på forhånd har alle sakene i orden, folk kaller det flaks. Nederlag er sikret den, som ikke i tide har truffet de nødvendige forholdsregler, folk kaller det uflaks.
— Roald Amundsen
Sett under ett føler jeg at jeg har lært mye av prosjektet, selv om jeg turmessig mest har gjort mer av ting jeg har gjort mye av før; læringen har først og fremst vært på det personlige planet, og rundt alt som har med planleggingen av og logistikken rundt en langtur å gjøre, dette er min første. Jeg snakket med én som hadde gått turen før meg, og han hadde helt rett: Norge på langs er ikke en vanskelig tur, men den er fryktelig lang. Ingen av etappene (bortsett fra drepende kjedelig asfalt, kanskje) er turer som vi vanlige folk ikke ville lagt ut på en gjennomsnittlig påskeferie, og de fleste problemstillingene som oppstår fra dag til dag har man fort vært borti før om man har vært en del på tur. Det jeg gjorde annerledes enn på en vanlig tur var å være ekstra nøye med føttene mine, og jeg kom meg igjennom uten de helt store problemene (noen gnagsår her og der, men ikke uhåndterlig mye).
Endeløs asfalt
Før avreise gledet jeg meg til å få en mulighet til å være skikkelig lenge på tur, å ikke trenge å reise hjem igjen etter en uke eller to. Det fikk jeg oppleve, og det til gangs. Ikke at det bare var solskinn: Aldri har jeg vært fire måneder hjemmefra, og når man også har verdens flotteste kjæreste/kone gående der hjemme er hjemlengselen fast følgesvenn. Samtidig ble det en god anledning til å kjenne på hva det var jeg savnet og, enda viktigere, hva det er mulig å unnvære. Tilværelsen er fylt opp til randen med nødvendigheter som vi konstant jager etter å skaffe oss eller holde på, men når man er nødt til å skrelle alt ned til det som får plass i en ryggsekk og leve med det i måned etter måned, går det sakte opp for en hvor lite som egentlig trengs. Lykkefølelsen satt vel så løst der ute som her hjemme, og ofte var det tilsynelatende små ting som satte det hele i sving: Jeg kunne bli euforisk lykkelig over å bli forært en appelsin, hjemme går jeg forbi appelsinene på Rema og tenker «nei, de er sikkert sure» eller «var det noe mer enn pastinakk og løk jeg trengte?» oftere enn jeg kaster meg over dem i ubetinget lykkerus.
Solen tittet frem akkurat idet jeg skulle dokumentere kakaopausen. Kakao må man ha, selv om brukerutstyret (dvs termosen) sitter vanskelig til bak fastspente ski
Da det nærmet seg slutten på den første måneden var jeg så heldig å få slå av en prat med en mann som hadde gjort en del lange turer alene, både i Norge og i utlandet, og han sa rett og slett: «Når du kommer hjem igjen, kommer du til å ha en utrolig god mental helse.» Han kan nok ha rett i det. Etter å ha levd i en tilværelse der jeg konstant har måttet ta små og store valg alene (over eller rundt kollen? er isen trygg?) og leve med konsekvensene av dem, en tilværelse hvor jeg har måttet forholde meg til en lang liste av usikkerhetsmomenter frem i tid (kommer jeg over Røssvatnet? fins det snø i Skjækerfjella?) og jobbe mot delmål der det store målet ble for langt unna, har jeg fått god anledning til å bli godt kjent med meg selv. Flere steder måtte jeg overtale meg selv ved å si at «jeg skal gå til Røros, så får vi ta det derfra», for så å flytte listen idet delmålet var nådd: «Når jeg har kommet hit, kommer jeg meg da i alle fall til Storlien», og så videre.
I løpet av de første 14 planlagte dagene ble jeg 10 dager forsinket på grunn av været, og da jeg ble sittende værfast og vente på forhold til å krysse Hardangervidda fikk jeg den første mentale prøvelsen: 15 dager etter skjema og bare uvær på langtidsvarselet, hvor lenge kan jeg vente? Det var litt hardt å starte opp igjen fra Finse, for det var et nederlag å ha hoppet over et stykke når jeg egentlig ville gå hele turen i ett strekk, men det var samtidig deilig å kjenne på alenetur-følelsen og den friheten det er å ferdes for seg selv; på en måte var det der og da turen startet for alvor. Brattest var motbakkene nord i Trøndelag og sør i Nordland: I Hattfjelldal stoppet jeg faktisk helt opp på en våt snøflekk mellom alt det bare og så på klokken, lurte på om jeg ville rekke bussen til Mosjøen og kveldstoget til Trondheim. Viljestyrken vant, jeg gikk videre, og fra Umbukta snudde det, da var jeg over det verste. Jeg skylder å takke alle de som kom med oppmuntrende ord til meg underveis.
Fornøyd med å være fremme ved Umbukta Fjellstue
Også fysisk skulle Trøndelag vise seg å være den tyngste biten: Tett skog, kupert terreng og stedvis bløtt føre med dyp snø gjorde sitt til at hver meter kostet; heldigvis hadde jeg mye fint vær i denne perioden. Jeg var ganske gåen da jeg ankom Gaundalen etter å ha skrittet over talløse bekkedaler på tvers av dalen jeg beveget meg i, jeg døpte dem «smådjevler», og noen steder rundt Gjevsjøen var jeg nede i under én kilometer i timen. Videre kunne Midt-Norge også by på mengder av smertefull veigåing i skisko, og jeg kommer nok ikke til å ville gjøre strekket mellom Nordli og Røyrvik igjen, selv om det var veldig trivelig med kaffe og kake på Kveli-bua.
De neste Etterpå-innleggene blir litt mer konkrete. Noen temaer jeg tenker at jeg skal innom:
- Mat
- Rutevalg
- Overnatting
- Klær
- Foto, kommunikasjon og dingser
- Sekken
Dag 112-113: Hviledag og hjemreise
Idet jeg satte meg inn i bilen på Dyranut var i grunnen selve turen over, og jeg kunne endelig ta imot den nye årstiden med åpne armer og uten forbehold; allerede på hviledagen før hjemreisen begynte jeg å glede meg til tur i lette klær, med svartkjelen i sekken, fiskestang. Jeg fikk bestilt meg flybillett til lørdag kveld, og fredagen ble det middag med mor. Selve lørdagen ble en lang reisedag, og knaskende på Paracet for å holde forkjølelsen i sjakk ruslet jeg rundt i solskinnet på Torshov i skisko, ulltrøye og selebukse mens jeg nøt smaken, duften, lyden av bysommer mens min mor var i Trikkestallen på barneteater. Varm lunsj og tur til Gardermoen.
Denne har jeg drømt om å se noen ganger
Å lande med fly på Værnes, åpne setebeltet og trave i kø gjennom slusene til ankomsthallen gjør jeg stadig vekk, men nå var det annerledes, og jeg hadde en fullkommen ro i kroppen der jeg ventet på bagasjen ved bånd nummer to. Med den største selvfølgelighet labbet jeg over til flybussen i åpne skisko og full lufting i buksene. Betalte, én vei. Tok en telefon. På Dalen Hageby stod en strålende blid Tonje og ventet med bilen hun hadde lånt av Fruen og meg den siste uken, luksus å få kjøre de siste meterne hjem; et stopp på Prix for å handle litt melk og brød.
Å skru på blinklyset, senke farten og plassere meg litt ut til venstre før jeg legger godt over til høyre opp den bratte Fagerliveien gjør jeg stadig vekk, men nå var det annerledes, og jeg lot dieselmotoren jobbe i et behagelig turtall på andregir oppover; ingen travelhet, ingen hast. Høyre blinklys på igjen, enda lavere fart, snart ser jeg huset ovenfor lekeplassen. Plenene er grønne, utelekene står fremme på trappene og snøskuffene er ryddet vekk; den dagen jeg har ventet på i mang en tung stund er plutselig her. Jeg trår inn clutchen og svinger langsomt ned i gårdsplassen med en fot på bremsen. Holder litt i nøkkelen etter å ha slått av tenningen.
Å ta de tre trinnene opp trappen foran inngangsdøren, lete frem nøkkelen og sette den i låsen gjør jeg stadig vekk, men nå var det annerledes. Det var som om jeg kjente den 31. januar klokken 07:00 i kroppen da jeg lette frem knippet som i tillegg til DNT-nøkkelen inneholder en ordinært utseende TrioVing-nøkkel, et stykke metall som har fremkalt et lite stikk av hjemlengsel hver gang den har dukket opp underveis. Jeg gjenopplever øyeblikket da jeg låste døren bak meg idet jeg vrir om nøkkelen, motsatt vei denne gangen; hører et kjent klikk i låsen og trykker ned dørvrideren. Det lukter som det pleier, det lukter hjemme.
Jeg trår over terskelen.
PS: Jeg kommer til å skrive noen flere innlegg om Norge på langs-turen i dagene og ukene som kommer, for under forberedelsene fant jeg uvurderlig hjelp i å lese om andres erfaringer med forberedelser, utstyr og rutevalg, og jeg skylder å sette meg ned og tenke igjennom og formidle dette til de som måtte komme etter meg og muligens sitter med de samme spørsmålene som jeg gjorde før min tur.
Dag 111: Sandhaug til Dyranut (og Hønefoss)
Jeg våknet til en kjent lyd det er lenge siden jeg har hørt: Lyden av silregn utenfor. På med skalljakke før morgenens tur «på hjørnet». Kjetil sov på stuen, han gryntet «god morgen» og snudde seg over på den andre siden for å få en time til på øyet – det ble sent i går, NPL’ere er ikke godt trent som natteranglere. Til tross for godt utvalg i pålegg i proviantskapet fantes det ikke spor av noe å ha dette pålegget på, og havregrynpakkene glimret med sitt fravær. Heldigvis hadde noen satt igjen en liten rest med frokostblanding, og sammen med en havrebombe, litt kjeks og tørket reinkjøtt fra sekken ble det frokost nok til at jeg slapp å starte dagen med Joika-kaker.
Bløtt og slapsete
Etter å ha pakket sekken for siste gang i denne omgang tok jeg farvel med Kjetil og dro hetten over hodet før jeg spente skiene på meg og la i vei langs den bløte kvisteløypen. Flere steder tro jeg godt igjennom i det grønnlige overvannet der den skittenbrune snøen gav etter. Der løypen gikk ut på Langavatnet holdt jeg land en liten kilometer østover til broen over utløpet, selv om innsjøen i og for seg så kryssbar ut (vanskelig å si i tåken). Uansett måtte jeg snart ha forlatt kvistene for å treffe neste bro, over Bjoreio.
Vi setter pris på å ha en bro
Over Hellehalsen måtte kompasset frem, det var tett tåke. Etterhvert kunne jeg høre en brusende lyd som økte på for hvert steg, og jeg gikk med øynene på stilk inntil enden av et rekkverk kom til syne litt ovenfor meg. Det så ut til å være en del vann som skulle ut av Tinnhylen, så jeg var glad for å ha en bru. Havrebombe og kakao i ly av første og beste bygning.
På vei over mot neste bro lettet endelig været, og jeg fikk et etterlengtet utsyn over Viddas herligheter i tillegg til en vesentlig enklere navigering. Jeg gikk en omvei for å komme over en bekk bare for å oppdage at jeg måtte over igjen tyve minutter lenger ned. Der hadde den vokst til en liten elv som hadde vasket vekk deler av dekket på veien som går her sommerstid, og jeg vadet med vann til anklene med skiene på der det fortsatt var grus igjen. Noen meter lenger bort hadde jeg sett skumtopper over snødekket, det var en vårstor Svinto som kastet seg hissig nedover dalføret, nå og da skylte noe av det skittenbrune flomvannet over broen; denne hadde jeg ikke kommet over uten bro.
Svinto går stor
Med elvekryssingene bak meg tok jeg over Bjoreidalshøgda og opp på kvisteruten mot Dyranut, den stod fremdeles, og de siste kilometerne opp til den stengte fjellstuen gikk radig. Nå er de fleste myrdrag gjennomvåte selv på 1200 meter over havet, og elvene går flomstore, det er godt å ha bestemt seg for å ikke gå for Kjeldebu i dag, på 1050 meter er det nok rimelig vanskelige forhold nå. På en måte er det vel også på dette vi fjellfolk skal måles: Om vi har vett nok, mot nok og ro nok (som det synges i radio for tiden) til å snu når målet er som nærmest, ikke hvor vanskelige forhold vi slipper unna med å ferdes i – eller «mestrer» som noen sier, som om noen av oss egentlig har noe å stille opp med når naturen finner det for godt å vise litt krefter.
Vel fremme på Dyranut
Jeg hektet sammen skiene med 37 av 2700 kilometer gjenstående, de kan jeg glede meg til å gjøre en helg til sommeren: Buss opp lørdag formiddag og rusletur inn til Kjeldebu, tidlig start på søndag og kveldstoget ned igjen til Oslo. Siste spot-posisjon fikk jeg sendt mens jeg over turens siste lefse kunne konstatere at det ikke gikk noen buss, jeg fikk ta tommelen i bruk.
Etter bare ti minutters venting fikk jeg haik med en hyggelig frilansfotograf på vei hjem til Oslo, og noen få timer senere ble jeg sluppet av tre minutters gange fra min mors hus i Hønefoss. Nøkkelen lå på avtalt sted, og dusjhåndkle fant jeg der de pleier å ligge. Ren og pen innså jeg plutselig hvorfor jeg var så slapp, det var seks timer siden den lefsen jeg spiste oppe på Dyranut. En kort spasertur senere var kveldens lokalmat, «from Hønefoss with love», på plass i ferske potetlomper med Dijonsennep. Jeg tilbragte kvelden ute på terrassen, selv lenge etter solnedgang var det godt å sitte i T-skjorte og nyte sin kaffe.
Nå venter en hviledag eller to her før jeg endelig kan reise hjem, det ser jeg virkelig frem til!
Dag 110: Hellevassbu til Sandhaug
Underlaget var betydelig hardere enn dagen før, det lønner seg å starte tidlig. En forkjølelse har sneket seg på, jeg kjenner det godt i brystet i motene. Morgenens solfylte himmel hadde blitt dekket med skyer mens jeg spiste frokost, men det var fortsatt mildt, så jakken fikk ligge i sekken; enn så lenge, skulle det vise seg.
Vannene her var fine, litt bløtt her og der, men jeg gjorde god fart på morgenskaren. Lunsjen ble inntatt på trappen til Bjødnabu, i jakke – de første regndråpene hadde meldt sin ankomst, og sikten svant sakte hen mens brødskivene fra Haukeliseter, spart til i dag, fikk følge av to kopper varm sjokolade. Litt spent i oppstarten etter lunsj, for det var like mye blått som hvitt på vannet. Her og der gynget skaren faretruende under meg, men jeg tok meg frem mellom overvannshullene uten å bli våt.
I tåken gikk farten ned med stadige blikk på kompasset og mangel på referansepunkter; der det fantes referansepunkter, var det i form av fremsmeltede øyer av lyng og stein som enten måtte krysses uten ski eller omgås med påfølgende tap av retning. Turistforeningens føremelding hadde sagt at forholdene skulle bli bedre nordover på Hardangervidda, men det motsatte var tilfelle: Overvannshullene var mye tettere på Nedste Krokvatnet enn lenger sør, og det var rundt en halv skistav dypt – ikke hyggelig å trå igjennom her, med andre ord. I blant gav snøen delvis etter, og jeg gikk bredbent og dro meg frem over for bløt snø ved å løfte meg på stavene som jeg satte i isen dypt nede i overvannet.
Matpause
Ny pause på Hansbu før jeg forlot den private uteplassens komfortable benk og bord for å lete opp Lakadalsstrupen, jeg hadde tenkt meg gjennom der for å komme over i Lakadalen. På veien fant jeg en bekk som hadde tatt til å renne oppå snøen i ganske så stor bredde – heldigvis slapp jeg å krysse den. Glad var jeg også for å ha GPS til å peke ut retningen for meg i tåkehavet idet det var på tide å dreie opp for å treffe rett passasje over til Lakadalen. Her fikk jeg etterhvert litt mer sikt, og trass i at jeg hadde begynt å gå gjennom skaren gav jeg full gass for å komme så langt som mulig mens jeg ennå hadde sikt. Selv på 1200 meter over havet var det en del åpent vann, så det ble litt «spennende» å krysse Laken over mot Sandhaug.
Vel fremme var det bare å gå i gang med hyttelivets plikter. Der var ikke noe oppslag om vintervann, men vann hadde jeg jo sett nok av denne dagen, så jeg bandt to tiliterskanner sammen i et tau og improviserte en trekksele i den andre enden, før jeg la i vei på ski tilbake til vannet med kannene etter meg som en skranglete pulk og spaden i hånden. Inne i selvbetjeningsavdelingen var jeg snar med å sette på litt vann (tips til de som har med det å gjøre: En kaffekjele er sterkt ønsket; det hadde også vært fint med kaffe i proviantlageret) og få av meg våt ull mens jeg la i ovnen.
Peiskos
Etter middag foran peisen ble jeg sittende og studere kartet med en bekymret fure i pannen: Alle elver, selv på 1200 meter over havet, går nå åpne, og overvannsproblemet blir bare verre og verre. Jeg lette opp bruer og muligheter for å omgå vann, ringet inn mulighetene på kartet og plottet dem inn på GPS’en. Kjeldebu ligger helt nede på 1050 meter, og jeg må krysse en stor elv, Kjeldo, der nede. Det er mulig jeg må vurdere å sette alt inn på å nå riksvei 7 og heller ha det siste stykket fra Dyranut til Finse til gode til sommeren, det nærmer seg tid for å trekke seg ut av fjellet mens jeg ennå har sjansen.
Plutselig er det noen utenfor vinduet. En skiløper. Uten bagasje. Det banker på døren. Hvem i all verden er så gale, dumme at de legger ut på tur i fjellet under disse forholdene, annet enn NPL’ere? Et skjeggete hode titter inn, og begge ansiktene sprekker opp i store glis – som sist vi møttes. Det er Kjetil, som jeg traff etter veien nederst i Susendalen, han som startet fra Nordkapp 15. januar. Et hyggelig gjensyn, og turpraten gikk hele kvelden. Han kom ned fra Halne via Tråstølen og kan gi meg oppdatert informasjon om forholdene videre: Det er visst litt på grensen med tanke på vannveiene, og Svinto gikk så stor at den bare såvidt fikk plass under broen. Vi kikker på kartet i fellesskap, og vi er samstemte i at å prøve seg på Kjeldebu er en dårlig idé nå; altså skal jeg ut av fjellet.
Dag 109: Haukeliseter til Hellevassbu
At det ville bli en varm dag var klart allerede i det jeg skrådde over parkeringsplassen på vei til frokost klokken åtte, ikledd T-skjorte og åpen skibukse. Da var jeg endelig sulten igjen etter å ha brukt lang tid på å falle til ro kvelden før, stappmett som jeg var etter å ha forspist meg på rømmegrøt til middagen. Stappmett ble jeg i og for seg også til frokost, man blir gjerne det når man absolutt må stappe ned to vafler med syltetøy etter det egentlig har sagt stopp.
Bakken opp bak fjellstuen er bratt, men det går heldigvis fort over. Jeg var fornøyd med å ha funnet en sammenhengende stripe av snø å følge oppover, nedenfra så det ut til at jeg måtte ta mesteparten av stigningen til fots. Varmen var trykkende, og det sildret i små bekker der snødekket møtte de nylig fremsmeltede, velduftende einerbuskene. Heldigvis bar snøen meg godt, selv om det øverste laget var mykt.
Den første, bratte bakken er unnagjort; langt der nede ligger Haukeliseter
Oppe på høyden ved Vesle Nup trosset jeg dagens smøretips og byttet ut fellene med rød silver. Den satt som et skudd, og spenningen steg ettersom jeg nærmet meg vassdraget som var rapportert å være isfritt. Det blinket i vann langt nede i dalen under meg. Allerede der jeg kom ned til elven fantes det enkelte snøbruer, og ved første lille tjern var jeg i stand til å krysse, det føltes som en liten seier. Fra nå av var det bare å slappe av og nyte turen innover, dager som dette får man ikke så ofte.
Bora gikk åpen
Jeg slo meg ned på en bar flekk med utsyn over dalføret jeg var på vei opp; av og til må jeg huske på å se meg tilbake også, ellers er det lett å gå glipp av mye fin utsikt. Her tenkte jeg for første gang at jeg har begynt å gå lei rett-i-koppen sjokoladedrikk – kanskje jeg ikke var sliten nok? Resten av skigåingen var ren nytelse, og vel fremme ble jeg bare sittende ute på en benk og nyte dagen en god stund før jeg gikk i gang med hyttelivets sysler.
Utsyn ved rasteplassen, her er det ingen hast med å komme videre
Avslappende lunsj på en «kort» etappe
På en måte føles denne turen fra Haukeliseter til Finse som en etterpåtur, som om jeg ikke er på vei Norge på langs lenger. Jeg gleder meg til å komme hjem nå, samtidig som jeg har en deilig og avslappende «alenetur»-følelse med god tid på etappene; spørs om den følelsen fortsatt er der når det varslede vind- og regnværet setter inn fra i morgen ettermiddag. Prøver meg på en tidlig start.
Selvportrett
Kveld ved Hellevassbu
Dag 105-108: Alta til Haukeliseter med innlagt feiring av nasjonaldagen
Nok en frokost med følge av Aftenpostens eAvis, i dag supplert med bagasjereglementet til Avinor. Utenfor vinduet har våren inntatt Alta, så jeg kan stappe dunjakken (skalljakkens lukt diskvalifiserer den fra enhver bruk i nærheten av andre mennesker) i posen som skal være håndbagasje og forlate hotellet i bare trøyen. Turen går i første omgang til nærmeste post-i-butikk for å sende primus, brennstofflaske og noen tunge ting sørover i en pakke, i følge sidene til Avinor er primuser som har vært brukt forbudt selv i innsjekket bagasje. Jeg får noe oppmerksomhet for skiene og blir stående og slå av en prat før jeg poster pakken. Det samme gjentar seg utenfor.
Flybussen tar ti minutter, innsjekking fem, sikkerhetskontrollen to. Jeg kommer imidlertid ikke lenger enn til toalettet før navnet mitt blir ropt opp og jeg må returnere til skranken. En smørblid finnmarking tar meg med til bagasjehallen og lurer på om jeg kanskje kan ha glemt å plukke ut en gassboks før jeg sjekket inn. Den hadde jeg ikke tenkt på på lenge.
Idet jeg kom ut av bakdøren på SAS-maskinen på Gardermoen slo varmen mot meg som om jeg var kommet til et annet land. Nitten grader var litt uvant. I løpet av to timers flytur hadde jeg hoppet over en årstid, og jeg passet på å stille meg i solen nede på perrongen. Snuste inn den saftige duften, glante på alt det grønne. På perrongen i Tønsberg ble jeg møtt med flagg og plakater, og vel ute på Nøtterøy ventet et høyt og smalt glass.
Nasjonaldagen ble feiret som seg hør og bør, i for anledningen lånte klær, uten snev av dårlig samvittighet for mengden is, pølser og kaker som gikk ned i løpet av dagen. Litt av en overgang fra alenetur til barnetog, for å si det litt forsiktig, men det var gøy å ha noe annet enn snø å ta bilder av.
Flaggborg I
Flaggborg II
Fremad marsj, forward march
Dagen etter ble det – som vanlig når familien Nordbø har fri – tur. Det var deilig å trave langs myke stier dekket med brune barnåler mellom de høye furuene, å ta seg ned en gruslagt bakke til Årøysund hvor blomstrende syriner rammet inn den varme, svarte asfalten og en salt bris fra sjøen hilste oss velkommen i solskinnet. Shorts og T-skjorte, ingen sekk. Vi tok en lang pause på plattingen utenfor en forlatt privat hytte, der vi snek oss til en liten «hytte-til-hyttetur» i strandsonen før sesongen tar til for alvor.
En annen type utsikt på denne turen
Tidligere på dagen hadde jeg gjort noen siste undersøkelser om forholdene på Hardangervidda. Turistforeningens føremelding av 16. mai var ikke spesielt oppløftende lesning:
I sørvest er det ikke farbart mellom Haukeliseter og Hellevassbu. Bora-vassdraget er isfritt.
Etter å ha snakket med vertskapet på Sandhaug og resepsjonen på Haukeliseter eliminerte jeg likevel alt som ikke trengs for noen få dager hytte-til-hytte fra sekken og gjorde meg klar til avreise med Telemarkekspressen neste dag.
I skrivende stund er Haukeliseters rømmegrøt fortært, og i resepsjonen har de fortsatt tro på at jeg klarer å ta meg inn til Hellevassbu i morgen. Hvis ikke får jeg snu, endelig tillate meg å smile til våren og gjøre et nytt forsøk til sommeren eller neste sesong.
Utsikt ved matbordet
Dag 104: Laksevatnet via Nordkapp til Alta
Etter en kanskje i overkant sentimental siste kveld i teltet i går var det godt å starte på ny frisk klokken seks i morges, herlig havregrøt, søte kjeks og kullsvart kaffe – kjent og kjært. Sjokoladen hadde jeg dessverre gjort kål på kvelden før.
Selv om leiren lå like ved veien, var det likevel en fin plass – jeg mistenker at de fleste plasser på Magerøya er fine; det er et fascinerende landskap, vilt, værhardt, høyfjell fra første meter, her finnes ingen trær. Lyset var også flott denne morgenen, med brå og brutale skifter mellom stille solskinn og tett bygevær med kraftig vind. Jeg pakket teltet mellom to byger og tok avsted rett etter åtte.
Siste teltplass
Kroppen var sterk, sekken føltes lett, og med 13 kilometer å gå var det ikke nødvendig å disponere noe som helst. Jeg var glad for å ha teltet på det laveste punktet, for vinden økte på for hver høydemeter. Flere ganger tok den tak i sekken min, og et stykke der jeg måtte gå på asfalten føyket og haglet det så mye at jeg ikke så fra brøytestikke til brøytestikke. På en måte skulle det bare mangle: Jeg startet fra Lindesnes fyr i 21 sekundmeter og sluddbyger, og vinden har vært min følgesvenn hele veien nordover. Derfor føltes det også rett å ta av hetten da jeg tippet over den siste kanten, turens siste, og la den nålespisse nedbøren piske meg i ansiktet. Jeg vendte meg mot vinden idet jeg kunne se målet foran meg, og jeg sa det høyt: «Takk for følget!» Vinden kvitterte med et skikkelig kast som bar ordene mine langt utover Barentshavet. «Selv takk,» tror jeg det betydde. Litt rørende, merkelig nok, å si akkurat det; som om jeg måtte gå det siste stykket selv, inn i det ukjente kjente alene, måtte være voksen nå.
Nå var det ikke snakk om mange kilometer, meter, og jeg merket at jeg ikke klarte å legge bånd på meg, nå gikk jeg langrenn på silkeføret. I den siste bakken tenkte jeg «det skal mye til å stoppe meg nå,» men så kom det en liten kneik utfor, og jeg tok det ekstra pent – ingen skader nå, takk. Med ett måtte jeg stanse helt opp: Et blått skilt på høyre side av veien konstaterte nøkternt at jeg nå hadde ankommet Nordkapp. For 104 dager siden hadde bilen stanset for at jeg skulle få ta bilde av et tilsvarende skilt med påskriften Lindesnes fyr, nå var det frem med kameraet igjen.
Ankommer målet, Nordkapp, om få sekunder
Ingen i skranken, jeg gikk forbi betalingspunktet. To mennesker jobbet på taket av Nordkapphallen, jeg gikk forbi. Helt ytterst på spissen, ytterst på Norge, fant jeg en åpen plass, og jeg plukket av meg skiene for de siste femten meterne bort til globen, la dem i ly av monumentet slik at de ikke skulle blåse på sjøen og tok trappen to steg i slengen, sekken fortsatt på ryggen med et avsagd (for å passe i en Norgespakke) håndflagg stikkende opp fra sidelommen, det sto rett ut i vinden. Hånden hvilte et øyeblikk i luften før den falt tungt ned på det kalde metallet. Det føltes som hvitt, fargen som både er ingen farge og alle farger på én gang. Jeg byttet på å stirre tomt ut i snøkavet foran meg og hoppe opp og ned med armene i været.
De siste meterne
Jeg fikk et solgløtt idet jeg kom og passet på å gripe muligheten og sikre en selfie med globen
En mann skrår over plassen, den ene hånden holder hetten på plass, i den andre bærer han et kamera etter objektivet. Hilsningen var like enkel som kontant: «Respect!» Sveitseren trykket hånden min, jeg trykket tilbake og var egentlig glad for at det var noen der. Han tok noen bilder av meg, både med mitt og med sitt eget kamera før han forsvant den veien han hadde kommet, tilbake til bobilen sin; igjen var jeg alene ved reisens slutt. Jeg huket meg ned i ly av monumentets steinfundament og knipset et bilde med mobilen som jeg lastet opp sammen med innlegget jeg hadde gjort klart kvelden før, aktiverte spot’en for å sende posisjonen min. Kalde fingre, snøkav og solglimt.
Fremme!
Sekken som har vært min følgesvenn hele veien
Nordkapphallen hadde åpnet mens jeg var nede ved globen, og jeg ble rørt da den hyggelige frøkenen bak disken spanderte kaffe og wienerbrød på meg, vi pratet lenge – det har virkelig vært mange flotte møter med folk på denne turen, og her var jeg heldig og møtte enda et menneske som ville dele en flik av sin historie i bytte mot en flik av min; takk. Gratulasjonene begynte å strømme inn på telefon, SMS og blogg. Midt i en gratulasjonssamtale kom jeg på at det ville være en fordel å rekke bussen, så jeg skyndte meg innom suvenirbutikken etter noen postkort og en dyr og ubrukelig penn med stedets navn på før jeg hektet sammen skiene og trakk ut i vindværet.
På grunn av nevnte vær var det kolonnekjøring, men jeg rakk bussen videre til Alta til tross for forsinkelsen. Jeg fikk ikke skrevet noen kort underveis, ble bare sittende og se ut av vinduet, på naturen som raste forbi i en forferdelig fart og tenke på dagene som har gått siden jeg forlot rekkehuset i Fagerlia – jeg husker hver eneste, selv om de dagene jeg satt værfast flere dager i strekk på samme sted flyter litt i hverandre. De som på forhånd advarte meg om at det ville bli monotont tok skammelig feil.
Tilbake i sivilisasjonen
I Alta var det to kilometer å gå i finværet før jeg kunne sjekke inn og gå i dusjen. Torsketunger med råkost til middag – stas! Det ble en ikke altfor sen kveld etter en dag med mange inntrykk.
Jeg klarte det!
Nordkapp
Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.— Rolf Jakobsen
Jeg gikk mot nord. Underveis fant jeg eventyret. Takk til alle som har hjulpet meg, smilt til meg langs veien eller heiet meg videre.
Stein Jakob
(PS: Dagboken oppdateres helt til jeg trår over terskelen hjemme)
Dag 103: Nordkapptunnelen til Laksevatnet (telt)
Følelsen av å være spent på dagens to store utfordringer overskygget ikke følelsen av å ha nest siste teltmorgen på turen, snart går jeg ikke Norge på langs lenger, da har jeg gått. Det har virkelig vært et eventyr som jeg vil huske helt til min tur er kommet og den store reisen er over.
God morgen
Dagens første utfordring var 6870 meter lang og inneholdt turens laveste punkt, 212 meter under havet. Selv om jeg ikke akkurat gledet meg, bød Nordkapptunnelen på kjærkomment ly mot en skikkelig haglbyge som kom over meg mens jeg gjorde meg klar for avmarsj – været skifter fort her, like før var det nydelig. Tunnelen var ingen ting å grue seg for, her har det vært ropt «ulv». Lyst og fint med fortau hele veien, og fine lommer og snuplasser å ta pause på.
Parkert, 212 meter under havet
Den pausen jeg skulle hatt etter tunnelen ble tatt inne, det føyket godt utenfor. Så bar det langs veien til Sarnespollen, hvor utfordring nummer to ventet: Å ta seg opp på platået via Polldalen. Det så gjørbart ut på kartet, og der går en umerket sommersti, men det er vilt terreng på sørsiden av Magerøya, så jeg var fortsatt spent da jeg la avsted innover lyngrabbene, nå med skisko på føttene og en solid lunsj i magen. Opp den verste bakken var det såpass bart at det beste var å ta skiene på sekken og streve seg opp som en annen skibestiger. Det var deilig å komme opp og oppdage at det fortsatt ikke er slutt på silkeføret, selv om stadige haglskurer og frisk vind gjorde at det var mer bruk for snøbriller enn for mine nyreparerte solbriller – evig eies kun det teipte.
Innover Polldalen
Polldalen sett fra toppen
Så kunne jeg se det. En åpning i været akkurat idet jeg kom over en kant avslørte en profil som ikke er til å ta feil av, en profil som til nå har levd kun i drømmene til en ung mann som med og uten ski på føttene har ofret blod, svette og tårer for å nå nettopp dit. Jeg vet ikke hva jeg egentlig hadde sett for meg; at jeg skulle være omgitt av en himmelsk hærskare som skulle stå der og spille Visjon eller Soloppgang fra Alpesymfonien, Also sprach Zahratustra eller tilsvarende, eller i det minste et følelsesutbrudd som da jeg så havet; men jeg følte ingenting. Nordkapp er ikke målet for denne reisen, det er slutten på den. Plutselig fikk jeg god tid. Kan gå dit i dag, men det kan fint vente til i morgen.
Nordkapp
Turens siste teltleir legges til det laveste punktet jeg passerer, her er det ly og rennende vann. Jeg spiser marsipan og drikker kaffe til det tyter ut av ørene på meg her jeg sitter på 71°05’12.8″N og tuter ørene fulle av Alpesymfonien – den har stadig vendt tilbake til meg når jeg har gått gjennom de fantastiske fjellområdene vi er så heldige å ha her i Norge. Selv om selve turen snart er ved veis ende, herfra kan jeg ikke lenger gå mot nord, er det kanskje nå det egentlig starter, nå jeg kan begynne å glede meg over alle minnene og se frem til alle turene jeg må ut på for å se mer av de områdene jeg har vært innom – og for å besøke de jeg ennå ikke har sett.
I morgen skjer det. I morgen går jeg de tretten siste kilometerne opp til globen. Så gjenstår det fire dagsetapper å ta igjen sørpå, og så klipper jeg mitt skjegg og er ikke lenger en Norge-på-langs’er.
Utsikt, siste leir