Forlatte furuer, nært Grønlia, Tromdheim september 2015 (mobilbilde)

De hadde blitt spart, men alle de som stod dem nærmest hadde blitt tatt fra dem. Nå stod de der, en bitter erfaring rikere, og skuet ned på alle som gikk forbi med kanelboller i blikket eller magen, alene sammen i tomheten etter fellesskapet som var. Slike opplevelser kommer man ikke igjennom uten å ta merke av det: De hadde trukket grenverket oppover, så høyt at ingen kunne nå dem. Med det samme hadde de også for all fremtid frarøvet seg selv gleden ved ivrige, myke barnehender som prøver å finne veien opp til en litt høyere gren som de kan rope til foreldrene fra.

Kanskje var det en oppofrende håndsrekning til den kommende slekt, å gi den oppvoksende generasjon luft til å tenke og takhøyde til å strekke seg? De gamle som sier seg fornøyd med et levet liv og kun kan leve ut gleden gjennom gløden i andres, barnebarns og oldebarns, øyne slik de som blir foreldre endelig finner igjen en rest av den gnisten de har jaktet på helt siden julaftens magi plutselig en dag forduftet foran øynene på dem, forbannet og forvist til et sted de ikke kan finne med mindre de går seg vill ved å gå mot venstre, hjertesiden.

De stod her allerede da de modige studentene trakk forbi – kanskje nettopp her? – i dobbel forstand i mørket, med radioutstyr til Skylark B i radioskyggen av Geitfjellet. De stod her da Grønlia igjen kunne heise det røde, hvite og blå. De sto her da Oddvar Brå gikk sine tidlige turer, og de var allerede gamle da han på berømt vis brakk staven. De sto her og bevitnet skogen rundt dem forsvinne.

Under dem skifter verden ham, fra restene etter det som var, de grenene som ligger igjen når hogstmaskinens bulder og glefsing har stilnet, til alt som trives i lys og luft og ikke har vært sett her siden de som nå står igjen som spyd mot himmelen selv var på samme høyde. Det er ikke til å kjenne igjen, og midt mellom alt dette: Løvtrærne. Blir de for mange, vil den oppvoksende slekt kveles langsomt, fellesskapet tappes for næring, lys og vann, og det visner. Men hver høst flammer løvtrærne i gult og rødt, og sammen med de av den oppvoksende slekt som tross alt klarer seg danner de et fargespill ingen andre kunstverk kan måle seg mot – kontraster fordrer forskjellighet. Om vinteren minner de nye aller mest om de gamle, de som ble igjen og kikker ned på alt uten å kunne påvirke, observatører uten stemmerett.

Kanskje bare ble det slik, kanskje løftet de skjørtene og neiet for en rise som trakk forbi en oktoberkveld i halvmørket, og så glemte de hva annet der var å gjøre, forstenet som risen selv da solen sendte sine første lyserøde piler over fjorden fra morgenleiet bak Frostalandet.