Innrammet lyktestolpe

steinjak Foto

Var en tur i sentrum i skumringstimen. Fant denne lykten rammet inn av grenene. Trondheim, oktober 2015.

Var en tur i sentrum i skumringstimen. Fant denne lykten rammet inn av grenene. Trondheim, oktober 2015.

En forsinket sommer med Montaigne

steinjak Hverdagstur, Tekst

Den første snøen. Jeg trekker soveposen tettere omkring meg og legger meg over på siden, har våknet med halve posen full av snø før. Før jeg sovner igjen tenker jeg på hvor priviligert jeg er som får sove ute når det første snøfallet varsler om en årstid vi har ventet på. Neste gang jeg våkner er det lyst. Det sarte morgenlyset har formodentlig omsluttet den grønne kokongen som ligger rett ut ved siden av en gul sekk og et par sko på påler, med sålene opp, men nå har en overskyet formiddags flate lys pakket seg rundt hver eneste gjenstand i naturen slik at ingen skygger kan sees. Jeg ser meg om etter snøen. Overalt er det høst, i rødt, grønt, gult og brunt, men ingen spor etter snø, ikke engang rim; jeg må ha drømt. Tilbake på rygg igjen, jeg lukker øynene og driver tilbake i drømmeland.

Etter å ha våknet i dagslys for andre gang hører jeg en velkjent lyd fra sekken, verden kaller. Det er et bilde fra en flybusstur inn mot Bergen sentrum, fra en kollega som har vært oppe i timesvis etter å ha blitt utskremt på første fly til en konferanse alle hadde glemt. Jeg drar på meg ullgenseren og sender en selfie, med søvntroll i øynene. Så fisker jeg jakke og bukse ut av sekken og kommer meg opp og i gang med dagen. Soveposen i et tre, et kvadrat i etasjer av grov kvist og en flammende tennbrikett dekket med småkvist i midten. Kaffekjelen på toppen. Jeg registrerer noen nye gnisthull i buksen etter kvelden før, så finner jeg stillingen med ryggen opp mot en tømmerstokk som lå så beleilig til ved steinsirkelen i en liten fordypning i terrenget. Jeg har funnet frem hit ved et slumpetreff.

Yours truly og søvntrollene

Yours truly og søvntrollene (mobilbilde)

Matpakken smaker som matpakker skal på tur, og den som ikke vil våkne av den kaffen jeg presterer å tilberede våkner nok aldri, jeg har virkelig tatt dette med å være raus med seg selv på alvor denne morgenen. Raus er jeg også med tiden, stadig reiser jeg meg og sager noen nye kubber av en tørrgran jeg brøt av og bar tilbake kvelden før; selv om den var tre meter lang, var den så lett at det var uproblematisk å bære den i én hånd tilbake til bålplassen – nå slikker flammene grådig om de sprakende kubbene i spranget fra fast form til varme, røyk, lys og aske. Klokken vier jeg ikke mye oppmerksomhet, og kollegaen er det stille fra etter han ankom konferansen. Røyken stiger i hovedsak rett opp, og selv om jeg ikke er lenger fra nærmeste turvei enn min neste rekker å kjøre i blinde i tunellen under her mens han klikker “like” på mobilen, føles det som om jeg er helt alene langt fra folk. Kun hvis jeg vrir hodet mot venstre kan jeg se byen, det lyste derfra i går. Jeg ser mot høyre. Etter en lang stund heller jeg resten av vannet fra flasken over det lille som er igjen av bålet, spenner kaffekjele, kopp og liggeunderlag utenpå sekken og trasker tilbake til hverdagen; det vil si, jeg stopper underveis og fyrer et bål til halvveis, selv om det bare er en halvtime å gå hjem, sjokolade og peanøtter til lunsj.

Den som ikke våkner av dette brygg vil aldri våkne igjen

Den som ikke våkner av dette brygg vil aldri våkne igjen (mobilbilde)

Dagen før hadde vært som alle andre dager, i alle fall inntil klokken ble halv fem. Da slo det meg: Jeg vil på tur. Tanken var ikke før tenkt, så konkluderte jeg med at “det kan jeg faktisk gjøre, det gjør jeg faktisk”. En kjapp tur i kjelleren senere stod jeg og smurte brødskiver ved kjøkkenbenken, søndagsmiddag hadde jeg allerede spist. Etter å ha puttet mat, kaffe og en bit av en nystekt focaccia i sekken, skrev jeg en lapp til min kjære: “Hei! Har dratt i skogen, alene, har med sovepose. Kommer hjem i morgen en gang. Stein Jakob” Deretter snørte jeg skoene, tok sekken på ryggen og låste døren bak meg. Uansett er det ikke sunt å sitte hjemme en hel kveld uten å gjøre noe som helst:

Det forekom meg at jeg ikke kunne gjøre min sjel en større tjeneste enn å la den få være helt uvirksom, bare opptatt av sine egne ting. Den skulle få stanse opp og hvile i seg selv – mer satt og moden som den omsider var blitt. Men jeg finner at: Uvirksomhet avler bestandig en vaklende tanke, og at den tvert imot oppfører seg som en løpsk hest.

Michel de Montaigne: Essays

Å helt plutselig være på tur er en befriende følelse: Med ett har en ganske alminnelig søndag ettermiddag blitt et stykke plusstid, en tur ut av intet – fra intet, til intet og imellom trenger der ikke være mer enn intet, for å parafrasere over en av Zappfes berømte utsagn. Og en parafrase kunne kanskje ikke passet bedre enn nettopp her: I sekken hadde jeg En sommer med Montaigne av Antoine Compagnon i Agnete Øyes oversettelse, en nedtegnelse av en serie miniforedrag på fransk radio i fjor sommer med utgangspunkt i Montaignes Essays. Et av sitatene som fikk en tusjstrek i margen denne kvelden var dette:

Selv vrir jeg heller på et godt sitat for at det skal passe inn i min tankegang, enn jeg vrir på den for at sitatet skal passe inn. Tvert imot er det ordene som skal tjene tanken og rette seg etter den.

Michel de Montaigne: Essays

Langs veien hilste jeg blidere enn jeg hadde planlagt på alle jeg møtte, foretagendets positive ånd løftet min egen til høyder jeg sjelden når på randen av en ny serie hverdager. Imot meg kom alle slags folk, noen jogget i trange klær og hvite ledninger godt dyttet inn i ørene, en dame hadde funnet dunkåpen i skapet og kom langsomt spaserende i støvlettene sine, en far – kunne han være tysk? – syklet langsomt bak sin sønn med en tom sykkelvogn på slep, moren traff jeg noen hundre meter lenger inn langs veien. Da jeg gikk ut hjemmefra, hadde jeg planlagt å ta av til høyre etter Garnisonsbekken og søke en av høydene mellom den og Høvringberget, men det føltes bare ikke rett, så jeg fortsatte. Planleggingsmaskinen i toppetasjen gjorde som GPS’en i bilen: Recalculating. En høyde jeg hadde vært oppe på tidligere ble plukket ut. Til ingen nytte, selvsagt – plutselig fikk jeg en trang til å ta av, ut i bushen til høyre, det var stupbratt. Idet jeg skrittet over grøften kom en underlig fremtoning opp bakken: Staver, men ingen ski, jogging og stavtak med store øreklokker. Samtidig som armer og ben skulle trenes og ørene tutes fulle, kunne det virke som han også trente på et bredt utvalg av kopuleringslyder med det samme, og jeg passet på å ha kommet et stykke opp i skrenten før han nådde et slags klimaks på toppen av bakken. Jeg tok meg i å ha medfølelse med eventuelle naboer vegg i vegg ved de anledninger han kommer på tanken å faktisk gjennomføre forplantningsforsøk.

Skiløs trimmer søker ikke skogens ro

Skiløs trimmer søker ikke skogens ro

Selv var jeg også anpusten idet jeg kom over kanten av skrenten og rev kameraet ut av vesken for å ta bilde. Stoppet idet jeg gjorde det fordi jeg kom på at jeg var i ferd med å begå det som kanskje kan sies å være det motsatte av et vellykket naturfoto: Selv om jeg forsto at det var noe med stedet som kunne være verdt å ta med seg videre, har jeg innsett at det alltid lønner seg å ta tid nok til å stoppe å kjenne etter hva det er som har fanget oppmerksomheten – såpass skylder man de som eventuelt utsettes for det resulterende fotografiet. Som Ansel Adams sa at “there are always at least two persons in a photograph: the photographer and the viewer”, sier Montaigne:

Det som sies tilhører halvveis den talende, halvveis tilhøreren.

Michel de Montaigne: Essays

Det er kanskje essensen i all formidling: Å få mottakeren til å identifisere seg med en selv, å la ens uttrykk bli del av mottakeren. Når jeg leser bøker, kommer en hel del løkker fra min egen tråd gjennom livsveven opp og knytter seg sammen med tråden gjennom fortellingen, og lesingen blir på den måten en tolkning av min egen selvforståelse; det samme opplever jeg i møtet med bildende kunst, som i fotografier. Kanskje er det en essensiell del av kunstens natur, at den makter å bevege – og at vi kan bare beveges gjennom noe vi allerede har erfart eller i det minste kan klare å identifisere oss med. Compagnon gjør en glimrende oppsummering og trekker resonnementet videre til opplevelsens betydning for det vi kaller livserfaring:

Han leser og siterer dem for å få større kunnskap om seg selv. Men å vende seg inn mot seg selv er også å vende seg ut mot den andre, selvinnsikten er et forspill til å vise den andre oppmerksomhet.

Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne

Over neste bakketopp fant jeg mer enn jeg hadde kunnet håpe på: En opparbeidet bålplass, et pent surret skjelett av en gapahuk, litt furuved kappet i fine lengder. Jeg la fra meg sekken, gikk et par runder rundt meg selv og tok sagen fatt for å skaffe mer brensel. Saging varmet også denne dagen, og snart varmet bålet like mye. Lyset var i ferd med å forvandles fra grått til blått, og jeg bukserte meg på plass på liggeunderlaget med ryggen mot en hvit og naken furustamme lagt på tvers og noterte i den lille svarte boken min:

Det slår meg: Dette skal være kroken min, konkret og metaforisk, bare et åndedrett unna. Hakuna matata.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Hakuna matata, det er ingen bekymringer. Det er ikke bare i Løvenes konge (1994) de har funnet bruk for den formuleringen: Allerede i mitt fødselsår (1982) sang gruppen Them Mushrooms frasen om og om igjen i sangen Jambo Bwana på Swahili, året etter kom Boney M. med Jambo – Hakuna Matata, og etter nok et par år er dette de første ordene datteren til bjørnen Bamse ytrer i tegneseriebladet med bjørnens navn. Kun Skallmann forstår hva det betyr, og dette blir et hemmelig motto for henne og Skallmann. Pussig, Bamse var det første jeg leste på egenhånd: Jeg har et minne fra en overkøye i Skogåsveien 33, Tromsø, hvor jeg som femåring ligger på magen og leser i Bamse – for der er replikkene skrevet med blokkbokstaver.

Høstfargene skifter, det gule og røde viker for det brune, vi gleder oss til vinteren nå

Høstfargene skifter, det gule og røde viker for det brune, vi gleder oss til vinteren nå

Bare et åndedrett unna viser til min nyvunne entusiasme for Mindfullness, som er noe nymotens vi moderne mennesker må lære oss, må vite, selv om det er lærdom som har vært med i alle fall de østlige kulturer i uminnelige tider. Montaigne har også en variant av det samme, skal jeg i løpet av kvelden få erfare:

Når jeg danser, danser jeg, og når jeg sover, sover jeg; ja, når jeg går en ensom tur i en vakker lund, kan jeg nok en del av tiden tenke på andre ting, men jeg vil snart kalle tankene tilbake til spaserturen, lunden og ensomhetens sødme, og til meg selv.

Michel de Montaigne: Essays

Jeg stod opp, strakk meg etter mer ved og helte vann i svartkjelen. Et sted i skogen, langt unna, kunne jeg høre en hund gjø, og byen viste seg frem som en tue full av gule og hvite bær mellom trærne, et rødt tyttebær markerte toppen av Tyholttårnet. Hodelykten måtte frem for å fortsette lesingen av den lille, gule pocketboken. Her og der satte jeg små streker i margen, og av og til måtte notatboken frem idet en refleksjon traff meg og vippet meg ut av boken og inn i meg selv. For eksempel:

Det slår meg at jeg kanskje er i ferd med å bli en parodi på meg selv – eller arketypen jeg streber etter å fremstille meg som – her jeg sitter ved bålet og leser fransk filosofi i halvmørket.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Jeg kan huske at jeg i gjerningsøyeblikket satt med en bit hjemmebakt focaccia i hånden og nippet til koffeinfri sitrongress- og ingefærte mens jeg moret meg over hvorledes Montaigne omtaler seg selv med en god dose selvironi som et overraskende effektivt innsalgsmiddel for det han beskriver som private refleksjoner for hans nærmeste krets, et verk som har inspirert tenkere i de vel fem hundre årene(!) som har rukket å passere siden han la på røret for godt. Eller vent, det var vel neppe annet enn spanskrør på den tiden. Faktisk var Montaigne overraskende fremsynt med sitt syn på imperialismen som ødeleggende for de sivilisasjonene man koloniserte, motstand mot bruk av tortur mot hekser (Bush har neppe lest sin Montaigne), og i overbevisningen om at utdanning er mer enn pugging til prøver – den boklærde mannen omtalte forøvrig seg selv som både uvitende og hukommelsesløs. Hva med å tenke litt mer helhetlig enn kun resultater på PISA-tester:

Montaigne foretrakk et “veldannet” hode fremfor ett som var “velfylt”. (…) “Man burde spørre seg hvem som forstår best, ikke hvem som forstår mest.”

(…)

Samvittighet, altså ærlighet og moral, er jo all undervisnings endemål. Det er det som blir igjen når man har fordøyd det hele og glemt det meste.

(…)

Denne uvitenheten, som er den endelige lærdommen i Essays, er ikke en primitiv uvitenhet, den “toskete uvitenheten” hos en som nekter å søke kunnskap, men den lærde uvitenhet, den man oppnår etter å ha gjennomsøkt kunnskapene og oppdaget at de ikke er noe annet enn halvkunnskaper.

Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne

Forskjellen på de ulike typene uvitenhet leder meg til å tenke på et tilfeldig møte med en iraner i sommer. Familien hennes flyktet fra regimet der, og da vi begynte å diskutere de litteraturanbefalingene hun gav meg (Rumi, Mahfuz, Khayaam) slo det meg hvordan perserne hadde et kulturelt sett godt grunnlag for en vellykket multikulturell stat allerede på 1200-tallet: Det sies at i begravelsen til Rumi var representanter for alle de største religionene til stede. Da jeg spurte henne om dette – hvordan kan det ha seg at et folk med den slags kultur ender opp med et så intolerant lederskap? – svarte hun slik (fritt etter min vaklende hukommelses versjon av frøken Marijam): “De som har utdanning leser Rumi, de er imot prestestyret, men flertallet av det iranske folk er analfabeter og fattige bønder uten utdanning.” Dette fantastiske internettet har faktisk en fin tidslinje over religiøs toleranse, fra 4000 år før Kristus og opp til vår egen tid – hvor lang tid skal vi bruke på å få dette rett? Det finnes jo faktisk folk som skremmes av de som er annerledes selv i et høyt utdannet land som vårt.

Nok et selvsitat på vei, ikke fullt så dypsindig som Montaigne:

En slik høstkveld – alene ute – er 100% Stein Jakob-tid. Det er bra.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Jeg ble sittende og lese denne kvelden. Biten med hjemmebakst forsvant sammen med rundt en liter te og en liten haug nøtter og sjokolade. Så var boken lest til ende og tittelbladet merket “Lest ved bålet på alenetur 18/10-15. Derav stedvis sot og tusj i margen.” Kort oppsummert, krotet ned med tusj en gang rundt midnatt:

Det er slett ikke så verst: Å sitte, nesten ligge, her ved siden av bålet og ikke vite hva klokken er, og heller ikke bry seg om det.

Å sitte her med resten av bålet føler jeg er helt i Montaignes ånd. 1500-tallsfilosofi i 2015.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Underlaget rullet jeg ut på en flat flekk før jeg slapp den lefsen som en gang var en god tresesongs sovepose ned i grevlingtrekket og la ullgenseren sammen med stillongsen i soveposetrekket til pute. Med mine øyne lukket for natten er det på tide å gi Michel Eyquem de Montaigne – som forøvrig var født 28. februar, slik som jeg – det siste ordet:

Den vakre innskriften som athenerne hedret Pompeius’ ankomst til byen med, stemmer med mitt syn:

Som guders like regnes kan
kun den som vet han er en mann.

Det er den absolutte fulkommenhet, og nesten guddommelig, å kunne nyte sin tilværelse på tilbørlig måte. Vi søker andre kår fordi vi ikke forstår å leve under våre egne og går ut over oss selv fordi vi ikke vet hvordan det står til i vårt indre. Og om vi går aldri så mye på stylter, er det likevel våre egne ben som må bære oss. Selv på verdens høyeste trone sitter vi bare på vår rumpe.

De skjønneste liv forekommer meg å være de som tilpasser seg det alminnelige, menneskelige mønster, med orden og disiplin, men uten underverk, og uten å forlate det naturlige.

Michel de Montaigne: Essays

Stjernekikkertur med nordlys

steinjak Hverdagstur

Det er hverdag, onsdag, det har vært en fin høstdag i Trøndelag med sol og sommertemperaturer, altså rundt ti grader. Denne uken er det høstferie, og det kan virke som noen unner oss en fin høst som plaster på såret etter årets tapte sommer, dog med en del vind, som for å minne oss på at det tross alt er oktober. Jeg har rukket å ta en tur til byen på formiddagen, svidd av altfor mye penger i boder på Torvet, og jeg bærer oster, grønnsaker, kaker og tørket frukt i hvite bæreposer opp bakkene fra Ila. Fruen kommer syklende hjem fra jobb i sin lilla vindjakke like etter, nå må vi skynde oss: Sovepose, fyrstikker, kniv, tannbørste, kamera og kaffelars. For å være på den sikre siden fyller vi en svart og gul bærepose med tørr ved fra kjelleren. Som vanlig med en mistanke om at vi kan ha glemt noe vesentlig, som vanlig i håp om at det skal ordne seg likevel.

Ostehandler

Kan man la være å kjøpe for mye ost når ostehandleren ser slik ut?

På vei for å hente Venninnen og hennes venninne hopper Fruen av ved butikksenteret for å ordne med bålvennlig mat, og snart står alle fire på parkeringen ved Tømmerdalstorget og løfter sekkene opp på ryggen. Vi har også flere bæreposer(!) med oss, skulle tro vi skulle på en ukes ekspedisjon. Dagens mål ligger bare fem hundre meter fra parkeringen, og på vei ut dit møter vi blide og forblåste turgåere på vei hjem, for snart er det mørkt. Ute på odden er vinden frisk, men jeg setter opp en levegg av presenning mellom to trær mens den kvinnelige majoriteten er på vedsankingsekspedisjon. Med tennstålets gnister regnende over avispapiret er dagens leirplass ferdig, man trenger ikke så mye i oppholdsvær under tregrensen.

Kobberdammen

Kobberdammen en onsdag ettermiddag

Mens mørket faller på havner en kjele med fiskesuppe på glørne, og Fruen og jeg tilbereder pølser som er varme utenpå. Vi spiser tørket frukt, lufter en og annen tanke, griller, prater, nyter å ha fått en frikveld i opprommet mellom to hverdager; faktisk fikk Fruen gledelig beskjed om at hun ikke behøves på torsdagens generalprøve, så vi kan se frem til en rolig morgen med bålkaffe og soloppgang.

På den stadig mørkere nattehimmelen er det ingen som savner månen: Skinnende girlandere brer seg fra skogen på den ene siden av vannet, tvers over odden vi sitter på og over de høyeste trærne på den andre siden. De tvinner seg rundt seg selv og inn i hverandre, hvite, grønne, røde. Plutselig løser de seg opp i ingenting og gjenoppstår på et annet sted, på ett tidspunkt kan det virke som hele himmelen er svøpt i et tynt, florlett slør av hvitt. Vi blir sittende å betrakte himmelen i stillhet, ingen husker på at vi skulle se etter stjernetegn.

Bålkaffen er ferdig rundt ti, jeg fisker frem pistasjkakene jeg lot meg lure til å kjøpe på markedet på formiddagen. Venninnen fisker en bok opp fra sekken, og i onsdagens siste timer får vi lest eventyr under en stadig skiftende nordlyshimmel. En tilfeldig valgt hverdag i Trondheim, noen få kilometer unna huset, hvor naboene ligger bak mørke gardiner og venter på en ny omdreining av hverdagslivet. Jeg ligger med øynene åpne og ser på skiftningene over furugrenene, som flyktige blekgrønne skygger mellom meg og stjernene, inntil søvnen tar meg over til torsdag morgen.

Panorama tatt idet solen titter over åsen og farger skogen gyllen ved Kobberdammen en torsdags morgen

Panorama tatt idet solen titter over åsen og farger skogen gyllen ved Kobberdammen en torsdags morgen

Det er godt å våkne ute, strekke seg ut inne i soveposen og fiske den venstre armen ut for å konstatere at klokken er syv eller halv åtte eller noe der omkring. Så følger den lille ubehageligheten av å sette seg opp med overkroppen utenfor posens varme før ullgenseren kommer på og den nye dagen tar til for alvor: Bål, morgenkaffe, brødskiver, pinnebrød. Vi konstaterer nok en gang hvor heldige vi har vært med været, med det spektakulære nordlyset, med turfølget, og så pakker vi sammen, slokker restene av bålet og rusler tilbake til bilen.

Markas ukjente krypinn

steinjak Hverdagstur

Det er søndag, og regnet har gitt seg. Med god hjelp fra mobiltelefonens kart har jeg funnet frem til Venninnens bopæl, jeg sitter bak rattet med motoren i gang og ser i skjermen for å ringe henne. En lyd bak meg får meg til å vende fokuset utover, i bakspeilet ser jeg at hun åpner bagasjerommet; det er duket for nok en oppdagelsesferd.

Vi starter fra Lavollen, det som vanlig mange biler parkert her. Jeg var ute kvelden før og luftet det nye leketøyet/kameraet mitt, og jeg var litt skuffet over manglende høstfarger, men det må ha hatt med skumringen å gjøre, eller så er det lokale variasjoner. Her står fargene frem i full prakt, og luften er klar og frisk etter noen skikkelige regnskurer på formiddagen. I sekken har jeg ikke bare kaffe og lefser (jeg har lært fra sist), men også kart, kompass og GPS. Det ryktes at ett av dagens to turmål ikke lar seg finne uten å vite nøyaktig hvor det er, Venninnen er føre var og har skaffet koordinatene.

Høstfarger i Bymarka

Høstfarger i Bymarka

Første mål for dagen er Dreiers minne, en liten hytte ved foten av Geitfjellet. Vi legger avsted langs en sti som tar oss opp på Driftsveien og velger Gammelstien innover ved Kumyrene. Så tar vi en velbrukt sti opp til høyre, det er lovlig vått innover myrene nå etter vi har fått restene av ekstremværet Roar sendt nedover fra Nord-Norge (tusen takk!). Vi møter også en del folk på den lille stubben innover myrene før vi ser en liten, hjemmebygd port foran oss på stien, og klemt inntil, eller så godt som inni, fjellet kiler en liten hytte seg fast, vi er fremme ved den første ukjente skatten. Her tar vi oss kun tid til å skrive i hytteboken, vi skal videre.

Dreiers minne

Dreiers minne

Dreiers minne er koselig inne

Dreiers minne er koselig inne

Nå kunne vi stoppet opp, tenkt oss litt om, lett opp den koordinaten vi skulle til på kartet og planlagt en noenlunde fornuftig vei opp dit, for eksempel kunne vi fulgt Gammelstien til en gitt bekk og lett etter en egnet sti oppover. Imidlertid er ingen av oss slik anlagt, og ingen av oss er særlig redd for å gå utenfor opptråkkede stier, så vi legger koordinaten inn på GPS’en og får en retning og en avstand i retur. Retningen lar seg ikke uten videre følge uten fare for å trenge klatreutstyr underveis, så vi klyver oss inn gjennom skogen med mål om å følge siden av Geitfjellet bortover. Det bærer opp kneiker, over rotvelt og knekte stammer, ned sleipe lier, gjennom tett skog og over små, åpne lysninger hvor trærne omkranser en gulnet, gjennomvåt myr. Noen steder er moselaget så tykt at vi har vanskelig for å se om der er fast grunn under, eller om vi trår ned i en sprekk mellom to steiner, andre steder finner vi kampesteiner dobbelt så høye som oss selv. Nå og da kontrollerer vi med GPS, og når kursen ser noenlunde farbar ut legger vi i vei etter kompassets retning, Venninnen først med nevnte innretning pekt fra tre til tre. Idet vi nærmer oss finner vi selvsagt en sti, og vi innser på dette punktet at det kanskje hadde eksistert en lettere adkomst. På den annen side: Ingen har vondt av å bushe litt i blant.

Det er jeg som ser den først: “Der er den!”. Venninnen stopper. “Hvor? Der? – nei. Ja, der! – nei. Nei, der! – nei. Aha!” Stedet vi søker er godt skjult, selv når man står like nedenfor (bilde øverst i teksten). Står man ovenfor, risikerer man å bokstavelig talt stå på hyttetaket uten å vite at man er i nærheten av noe annet enn skog, myr og mer skog. Vi krøker oss inn gjennom den lille, lave døren og går etter hverandre langs den enkle brisken bort til et falleferdig bord. Her ligger en hyttebok og litt lesestoff om stedet som ingen helt sikkert vet hvem som bygde. Derfor heter den så forskjellige ting som Sjølberghytta, Russerhytta og Fuglekikkerhytta. Jeg slår meg ned på en vaklete krakk mens Venninnen tar brisken. Her må jeg overnatte en gang! Det henger to parafinlamper, en kaffekjele og en liten stekepanne på veggen, brisken har et tynt liggeunderlag på seg, og sitter man på den er bordet passe nært. Vedovnen vil fort kunne varme opp dette lille stedet; jeg må frem med fisheye-objektivet for å få noe brukbart bilde.

Ufrivillig selfie idet det ikke er plass til å havne utenfor synsfeltet til fisheye-lokket(!) til kameraet. Uskarpt pga 2 sek håndholdt eksponering på strak arm.

Ufrivillig selfie idet det ikke er plass til å havne utenfor synsfeltet til fisheye-lokket(!) til kameraet. Uskarpt pga 2 sek håndholdt eksponering på strak arm.

Frivillig selfie med vinduspynten.

Frivillig selfie med vinduspynten.

En familie kikker innom på vei hjem, de skulle også hit. Vi trekker mot høyden og blir gledelig overrasket over et nyslokket bål som avslører varmen ved en tynn røyk som siger ut av restene. Litt målrettet graving i glørne avslører at der er håp også for den som har glemt fyrstikker, og vi stabler det vi kan finne av brennbart materiale oppå den lille, rødlysende kjernen og blåser på skift. Snart er det på tide å trekke frem både lefser, niste og kaffe, og jeg er stolt som en hane – det er ikke bare hun som kan diske opp på tur, nei. Selvfølgelig slår hun meg ned i støvlene i dag også, hun har med tapasrester med blant annet lefserull med spinat, sennep og hjemmegravet laks. Nam! Vi blir sittende lenge her og se inn i bålet, en av de to tingene som er mest beroligende å se på. I lange perioder er vi helt stille, lytter til knitringen i bålet, stillheten i skogen etter en lang periode med regn, fuglene. Det er mange flotte fugler her, men ingen av oss vet hva de heter. Senere har vi kommet frem til at det må være to forskjellige kråkefugler, nøtteskrike og nøttekråke.

Fornøyd i lunsjpausen

Fornøyd i lunsjpausen

På tilbaketuren følger vi en sti i terrenget, og plutselig kjenner jeg meg igjen: Dette er jo stien mellom Våttakammen og Geitfjellet. Altså er dette enkleste adkomst omtrent slik: Ta en utydelig sti til høyre på en myr nærmere Geitfjellet enn Våttakammen (tror jeg) og hold utkikk etter en 20 cm høy pipe i mosen, det er alt man ser når man kommer ovenfra. GPS anbefales. Vi er plutselig i mindretall som turkledte og bålluktende stibrukere: Pesende joggere farer forbi i begge retninger og lager knottemønster i gjørmen med terrengskoene sine (jeg kjøpte meg nettopp slike, knall gule – de gjør en forskjell). På vei tilbake til bilen legger vi turen om Geitfjellet og får således tre turmål på en tur hvor vi bare hadde planlagt to. Samtidig har vi gått en fin runde rundt og over Geitfjellet. Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn vi pleier idet vi legger sekkene inn i bagasjerommet og vender snuten mot respektive hjem.

Oppdagelsesferd

steinjak Hverdagstur

Dagen begynner slik lørdager ofte gjør: Med en kaffekopp i sofaen og utsikt over Trondheimsfjorden, det er lett yr i luften. Fruen kjører meg opp til Lianvannet i strålende solskinn noen timer senere, og nede ved vannet venter en Venninne, sittende på en bit med reinskinn med utsikt til en av de to mest beroligende tingene som finnes, et stille vann. Vi sier takk for sist og takker for sjåførens tilbud om henting på valgfritt sted.

De første kilometerne går det fort unna, med samtidig som vi fjerner oss fra veier og trikkeskinner, faller vi inn i en annen rytme. Denne dagen vet vi ikke hvor vi skal eller hva vi skal, det eneste som er klart er møtetidspunktet på Lian og at vi skal gå i retning av Grønlia inntil noe annet tar oppmerksomheten. Skjønt: Når man går mot noe man ikke vet hverken hva er eller hvor er, venner oppmerksomheten seg gradvis til å slutte å fokusere på målet og begynne å ta inn veien. I et stiskille tar vi til venstre for å åpne opp for muligheten for å nå Grønlia ved å gå rundt hele Skjelbreia heller enn å ta korteste vei. Idet vi nærmer oss demningen kommer det en skur, og vi søker ly under utspringet på en liten hytte. Vinspalten i fredagens A-magasin brakte noen verselinjer som passer dagens prosjekt:

Two roads diverged in a wood, and
I –
I took the one less traveled by.
And that has made all the difference.

Robert Frost: The Road Not Taken (via A-magasinet)

I dag er det ingen hvemsomhelst som er med på tur. Frøken Venninne har ikke bare to varme sitteunderlag, hun fisker frem både kaffetermos, grovt brød, brunost, hjemmelaget gravsild(!) og hjemmebakte vaniljeboller fra sekken. Ikke dårlig! Jeg tar frem matpakke og vannflaske og unnskylder meg med at jeg hadde sjanset på at vi skulle innom Grønlia. Tomrommet mellom regndråpene fyller vi med ord, eller vi lar dem være slik de er, magiske mikrointervall mellom én lyd og den neste.

Vi pakker sammen i oppholdsvær og rusler ned mot demningen. Her er den ene av broene stengt, men vi spaserer på betongen et stykke før vi kommer tilbake på veien og fortsetter ganske umiddelbart ned til venstre, for å inspisere de gamle mølleruinene. Dessverre blir de stående her til forfall; et tap for kulturhistorien, gjenvunnet terreng for naturen. Som seg hør og bør balanserer vi rundt begge møllene, vi er da på oppdagelsesferd, og jeg fisker kameraet ut av sekken og blir påmint forskjellen mellom en relativt billig mobiltelefon – som har vært mitt eneste bildetakende medium de siste månedene – og et speilreflekskamera med fastoptikk og polariseringsfilter, et gledelig gjensyn.

Naturen tar møllebrukene tilbake.

Naturen tar møllebrukene tilbake.

Et ansikt i sten gjemt i muren til mølleruinene nedenfor Skjelbreia.

Et ansikt i sten gjemt i muren til mølleruinene nedenfor Skjelbreia.

Etter møllebesøket bestemmer vi oss plutselig for at det ikke er rett å dreie til høyre ved Marka, det bare blir slik at venstre ligger der mer nærliggende, naturlig, uutforsket. Jeg lærer en ny spiselig vekst. Fortsatt vet vi ikke hvor vi skal, og etter å ha foreslått Storheia, Elgsethytta, Gråkallen og hjem, slår den lille målsøkeren mellom ørene seg til ro med å overlate scenen til en nysgjerrig oppmerksomhet, møtet mellom kald høstluft og huden som mykt pakker inn varme muskler, suset i trærne, hvordan bjørkene et lite stykke er gulere enn ellers, en stokk liggende i et osean av myrgress, smaken av skogsstjerne på tungespissen, hvordan støvlene synker bittelitt ned i den gjennomtrukne bakken i utkanten av kjerreveien, sporene etter en hund, yr som slutter å omslutte vandrere som veksler på mellom samtale og stillhet.

Stokk og myrgress.

Stokk og myrgress.

Plutselig stopper min Venninne, tar stand. Hun har fått ferten av noe hun har lett etter. Med ett har hun bakset seg gjennom buskaset – til venstre for veien – og inntatt en stor skråning med mosedekke og bregner under høye trestammer. Jeg følger etter og blir betatt av stemningen her inne, mens den lilla skikkelsen foran meg travelt søker frem og tilbake, opp og ned, blikket festet på bakken. Mitt blikk følger lyset, og litt om litt kommer jeg landskapet nærmere gjennom søkeren. Av og til er jeg her helt alene. Ingen andre kan sees, ingen sti finnes, bare lyden av en bekk og klar høstluft. Da er det ikke nødvendig å tenke så mye, det holder i massevis å være.

Skogsstemning

Skogsstemning

Detalj

Detalj

Vi finner etterhvert, uten å måtte rope, naturlig sammen igjen og driver langsomt søkende oppover på mosebunn, over veltede trær, et stykke før vi møter på en sti og tar til venstre. Her går det fortere, vi dras med av de som har gått her før oss fordi de skulle et sted, vi følger på uten å vite hvor. En vei tar oss nedover til høyre, men følget blir midlertidig. Igjen skyter den lilla skikkelsen ut til venstre og forsvinner, jeg ser henne såvidt idet hun runder en åskam. Det er bare å følge på. Terrenget kan likne forrige avstikker, og den som leter, finner til slutt: Her er det! Hun står med en gul skatt i den høyre hånden, og hun smiler. Det blir med tre små kantareller denne dagen.

Skogens gule gull.

Skogens gule gull.

Midt i alt det andre snubler vi over en heller, eller i det minste et overheng. Det ser ut til å være tørt nok til én, og noen utbrente rester angir plasseringen av bålet; her har noen tilbragt en høstnatt før. Like ved finner vi det første huset – eller er det en hytte? – vi er på Byneset-siden og på vei til å vende tilbake til sivilisasjonen. Idet vi får asfalt under føttene blir vi med ett litt tvilrådige: Hva nå? Havet må da være i nærheten? Vi begynner å gå i den retningen vi tror det er, finner en liten vei mellom jordene, den smalner til en sti, men nå innhenter virkeligheten de oppdagelsesfarende: Det nærmer seg middagstid. Vi vedtar å ende ferden der vi er og vende tilbake til asfaltveien, sjåføren tilkalles.

Turen ender med samling av de tre involverte – sjåføren, Venninnen og jeg – ved middagsbordet i Fagerlia, menyen kunne man sikkert ha luktet helt nede i Ila om vi hadde kjørt med åpne vinduer: Fårikål.

Planlegging

steinjak Foto

Noen møtes for å planlegge over en kopp kaffe, andre har sikret seg dorulldekning en god stund fremover. Trondheim, oktober 2015.

Noen møtes for å planlegge over en kopp kaffe, andre har sikret seg mat til helgen. Trondheim, oktober 2015.

På vei hjem

steinjak Tekst

Fjorden ligger der foran meg; små bølger skimrer i solskinnet, kaster spisse stråler på øynene. Den blå flaten er delt opp i vertikale stykker av de hvite mastene på seilbåtene i småbåthavnen og avgrenset av Fosen på motsatt side. En blåmalt kafé ligger i enden av gangstien som starter ved skotuppene og går helt ned til sjøen, en fyrlykt stikker opp mellom to av mastene uten seil. På en av to sidestilte benker med idyllisk utsikt mot sjø og noenlunde blå himmel sitter en skikkelse i signalblå fleecejakke og sort turbukse med oransje glidelåser, meg sett utenfra, og gjør noe helt vanlig – om enn noe uvanlig for stedet jeg sitter på, tar jeg meg i å tenke. Selvbevissthetens tiltrekkelse av blikk som ikke kastes. Bak meg går trafikken i bølger i takt med trafikklysenes skifter, de ruser motorene når de tar i gang, når de endelig kommer seg videre. Mellom meg og veien: Fortauet. En ansamling av ungdommer fra den videregående skolen siger langsomt forbi, mens to mødre på min egen alder må stoppe for dem ved søppelkassen i påvente av fritt leide til å buksere barnevognene rundt. Litt senere kommer en asiatisk kvinne gående, hun ser meg i øynene idet hun passerer, der jeg sitter og spiser av matpakken min på en benk som kanskje er litt malplassert i skjæringspunktet mellom park og trafikkmaskin. Møtet mellom et estetisk og et praktisk element i bybildet.

Kanskje tenker jeg på hun som smurte den, matpakken, de nennsomme hendene som løfter esken med lettmargarin av det hvite og grønne IKEA-brettet vi bruker til å flytte pålegg mellom kjøleskapet og kjøkkenbordet med, den røde ostehøvelen med riller, Tupperware-boksen med salami som må ha vært åpnet for å realisere den andre og nederste skiven i stabelen. Om jeg i det hele tatt burde ha tatt imot en slik pakke, er ikke matpakke smurt av ens kone selve symbolet på en uselvstendig og lite likestilt mann? Papiret krøller jeg sammen og stikker i sekken, ikke ettertenksomt. Det faller meg inn å stoppe ved den ene av de to kafeene jeg passerer på vei hjem, om den skulle være åpen, og jeg tar sekken på ryggen før jeg stiller meg til å vente i lyskrysset, som lydig borger av byen handler jeg i tråd med trafikkreglene. Denne gangen. Når jeg ser sørover, oppdager jeg at den delen av himmelen som har vært bak meg har antatt gatenes farge, og det blåser slik som det pleier å gjøre før himmelens metaforiske sluser skal til å åpne seg. Regnjakken har jeg i sekken; den er slitt og bør byttes ut, for jeg kan ikke reparere den selv, vil ikke heller.

Faren for opp-ned-kors til tross: Det er ikke hver dag vi får se kirken snudd på hodet, selv ikke med den gode oppslutningen om det fundamentalistene med frykt og forakt kalte "homolisten". Trondheim, september 2015 (mobilbilde)

Faren for opp-ned-kors til tross: Det er ikke hver dag vi får se kirken snudd på hodet, selv ikke med den gode oppslutningen om det fundamentalistene med frykt og forakt kalte «homolisten». Trondheim, september 2015 (mobilbilde)

Kaféen er stengt. Det er noen der inne, noen som har kommet på jobb en stund før det skal åpnes. Kanskje er det en ildsjel som har sørget for å holde liv i tradisjonen med en kafé akkurat her da forrigemann måtte takke for seg; det var en annen kafé her for noen år siden. Vedkommende pendler mellom innenfor og utenfor publikums sone, går frem og tilbake mellom lokalet og bak disken inne i det rødmalte bygget. Han er målbevisst og rutinert: Gulvet ble vasket i går kveld, og stolene og krakkene skal tas ned fra bordene, lysestakene skal ha nye telys, kaffe må kokes, ølkranene sjekkes, disken ryddes. Lokalets estetikk forandres gradvis fra arbeidsplass til et sted man kan trives, møtes, prates, drikkes under bordet og skilles for natten idet den neste dagen melder sin ankomst, med eller uten gode eller dårlige minner, ting man skulle ha sagt eller latt være å si. Kanskje er han ikke bevisst alle disse automatiske ritualene, ei heller at noen ser ham gjøre det og tenker over det for ham. Men ikke så lenge, snart er vinduet utenfor rekkevidde og den ansatte overlatt til seg selv og neste forbipasserende.

En gruppe barn i gule refleksvester står, ligger, sitter, løper, hopper, sutrer og ler seg rundt busstoppet, de er som en levende makroorganisme bygget opp av myldrende, fargerike individer med høyt lydnivå. Individer som skal fortelles at hver og én av dem er så utrolig unike at de kan – må? – bli hva de vil (bare det er bra nok for mor og far), selv om man på avstand ikke kan se forskjell på dem nå – og trolig ikke senere heller, når de fleste av dem etterhvert utgjør fremtidens kø foran kassen på Rema 1000 eller er den som kommer og setter seg ved siden av en på 07:55-bussen. Voksenpersonene som følger gruppen, som om de var hvilken som helst av de mange konstellasjonene av barn de får følge i løpet av et yrkesliv i barnehagen – og det er de jo også, uansett hvor unike de måtte være – passer på at ingen barn havner under trikken eller blir glemt igjen i gjemselleken bak søppelkassene. En jente i slutten av tenårene, hun later til å ta ut sine brutale estetiske behov gjennom tid tilbragt med en velassortert sminkepung, ser oppgitt på disse små, til tross for at det om et tiår eller to er en av hennes som står der med gul refleksvest og blir passet på av de samme voksenpersonene, eller av noen andre, kanskje til og med hun selv. Det er en stor oppgave å vokse seg klar til å forlate redet, slik hun kanskje selv snart er i ferd med å gjøre, det er de som ikke havner under trikken som overlever:

We have to continually be jumping off cliffs and developing our wings on the way down.

Kurt Vonnegut: A Man Without a Country

Solen har blitt gjemt vekk av skyene for en stund, og strekkets andre kafé kommer nærmere der den ligger i ly av gamle veggskilt som proklamerer at man her bedriver videoutleie; nå er det bare kioskvirksomheten igjen i nabolokalet til den nevnte kaféen. Der våger jeg ikke å gå inn, selv om det sitter en annen gjest der. Strikke-kafé. Det går sikkert an å skrive der også, eller lese, eller tenke på ingenting, men på et eller annet vis er det mer beklemmende uvanlig for en ung mann i starten av tredveårene å sette seg her, synes jeg, enn å spise matpakken i et veikryss til allmen beskuelse eller uten å bli lagt merke til, så jeg gir etter for den innbilte frykten og går forbi. Man kan skrive på kaffebar, hipstersteder (til nød) og de bruneste buler, steder med respatexbord med slitemerker etter halvlitersglass (ser jeg for meg), men ikke på strikke-kafé. Eller må jeg prøve nå som dette er satt på papiret? Hvem er det i så fall jeg skal bevise det for? Kinarestauranten ved siden av holder på å bli bygget om til massasjeinstitutt. En ubehagelig assosiasjon streifer tanken: Selv om de fleste slike sikkert er seriøse nok til å sette fornuftige grenser for massøsenes ansvarsområde, kommer fort assosiasjonene skapt av de det iblant skrives om i avisen – de som tilbyr massasje mellom stortærne, som det så fint heter – til å klebe ved resten også. Tanken blir ikke ved meg lenge.

De driver ikke utleie av VHS-kassetter lenger. Trondheim, september 2015 (mobilbilde)

De driver ikke utleie av VHS-kassetter lenger. Trondheim, september 2015 (mobilbilde)

Den nye buksen og de nye, svarte Nike-skoene er begge av den superlette typen. Softshell og flex, eller hva det nå er, det er nesten så det ikke merkes at man har dem på, men tvert imot sprader rundt bukseløs og barbent, uten fare for å bli hentet av menn i hvite frakker og lagt inn. Det er også noe å merke seg: At man ikke merker noe. Jeg undres litt på om det er dette som er det moderne mindfullness; i alle fall har jeg blitt mer oppmerksom på alt jeg ikke merker etter jeg gjennomførte et åtte ukers kurs i sommer. På en måte er det et vis å gjenoppdage jeget på, etter at man selv gikk tapt i mylderet av de som kan tenkes å sette seg ved siden av en på 07:55-bussen. For hvem er man egentlig når man skjønner at man ikke lenger kan – må? – bli alt man vil? Midt i spranget, der man kanskje fortsatt er i den umulige posisjonen hvor man forventer å få vite hvor det bærer? Kanskje er det spørsmålet det er noe galt med; i så fall er det noe vi har oppdaget for lenge siden – at det eneste vi har er nåtid, og åpner vi ikke øynene, mister vi den i sorgen over noe vi allerede har tapt, eller i søken etter noe vi tror vi trenger:

We should be blessed if we lived in the present always, and took advantage of every accident that befell us, like the grass which confesses the influence of the slightest dew that falls on it; and did not spend our time in atoning for the neglect of past opportunities, which we call doing our duty. We loiter in winter while it is already spring.

Henry David Thoreau: Walden

Eller for å si det hele litt enklere:

We are here on Earth to fart around. Don’t let anybody tell you any different.

Kurt Vonnegut: A Man Without a Country

Dette var jo egentlig kjent allerede på 1200-tallet:

They say there’s no future for us. They’re right.
Which is fine with us.

Moulana Jalalod-din Balkhi Mohammad Rumi

Parken jeg nå går igjennom har en gangvei gjennom seg, en organisk, men like fullt konstruert, linje i myke former i et formet landskap; det synes klart for meg at parker enten må sette opp en kontrast til naturen i klassisk planmessighet og symmetri, eller så må den imitere den; en leken form, som det heter, det er moderne. Spille naturlig bak en maske av moderne materialer, sminke. Mellomtingen blir vanskelig. Hva som får naturen til å tre best frem, er jeg usikker på, i valget mellom kontrast eller påtagelig imitasjon; jeg er en velkledd menneskefigur i en arkitekttegning i avisen, tilfeldig tilkalt for å realisere arkitektkontorets visjonære reklameplakat.

Mennesket har såvidt jeg har oppfattet alltid hatt dette behovet for å forme landskapet ut fra estetiske såvel som praktiske behov. Det må være fordi det estetiske er et grunnleggende behov på linje med det intellektuelle, fantasien krever like mye som vitebegjæret; vi er avhengige av å bære noe som er større enn oss selv under huden, for å spenne den opp, et reisverk. Det er evnen til å legge merke til – og glede seg over – to former som i et lite øyeblikk spiller opp mot hverandre idet man passerer en sølepytt: Et moderne, sylinderformet kunstverk som stiller seg side om side med søppelkassen i refleksjonen man får et glimt av i forbifarten; to runde gitter knyttet sammen av en lenke.

No method nor discipline can supersede the necessity of being forever on the alert. What is a course of history or philosophy, or poetry, no matter how well selected, or the best society, or the most admirable routine of life, compared with the discipline of looking always at what is to be seen? Will you be a reader, a student merely, or a seer? Read your fate, see what is before you, and walk on into futurity.

Henry David Thoreau: Walden

To former knyttet sammen i øyeblikket man passerer, Trondheim september 2015 (mobilbilde)

To former knyttet sammen i øyeblikket man passerer, Trondheim september 2015 (mobilbilde)

Jeg krysser hovedveien og fortsetter inn i skogen. Her er det ikke tilrådelig å gå om vinteren, det forstår man den ene gangen man prøver, og det husker man på så lenge at denne passasjen blir et slags symbol på den grønne årstiden, et vårtegn, eller det motsatte den dagen man innser at den siste turen for året ble gått for to uker siden. De solide trappene som går opp på siden av fossen innerst på stien er våte i dag, elven går stor i høstværet. Brus, klukking; florlett, sval kulde på huden allerede ved synet av vanntåken. Ingen driver trappetrening her nå, men en dame som sikkert er dobbelt så gammel som meg går oppover mens hun kaster ett og annet blikk til venstre over skulderen på den hvitskummende vannveien som noen fant ut at de skulle løfte frem i dagen igjen etter den hadde ligget i rør i årevis. Behovet for skjønnhet. Selv når det ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt på noens kvartalsregnskap. Hva da med estetiske fag i skolen, som kuttes til fordel for realfag og gymnastikk – er det ikke en sammenheng mellom musikalitet og ferdigheter i matematikk? Er ikke estetisk kompetanse til syvende og sist det eneste som kan sette oss i stand til å sette pris på det å være menneske? Til å slutte å jage etter mer ære og berømmelse, nye prosjekter som loses trygt i havn, nytt avansement på karrièrestigen, større bil, mindre kone, nyere kjøkken, dyrere ferietur – for å sette pris på hva?

If you want to really hurt you parents, and you don’t have the nerve to be gay, the least you can do is go into the arts. I’m not kidding. The arts are not a way to make a living. They are a very human way of making life more bearable. Practicing an art, no matter how well or badly, is a way to make your soul grow, for heaven’s sake. Sing in the shower. Dance to the radio. Tell stories. Write a poem to a friend, even a lousy poem. Do it as well as you possibly can. You will get an enormous reward. You will have created something.

Kurt Vonnegut: A Man Without a Country

Det er vel bare et hjertesukk fra en kunstnersjel, tenker musikeren lett selvhøytidelig idet svetten bryter frem under fleecejakken i de bratteste kneikene, hvor jeg passerer barn på vei hjem fra skolen, barn som for ikke mange år siden stod med gule refleksvester på busstoppet og ventet på at noen skulle mase om at de måtte skynde seg videre, eller tålmodig ventende uten å havne under trikken; før vi vet ordet av det er de fremmede på bussen 07:55. Jeg er straks hjemme nå, snart lukket, låst, inne blant alle tingene. Møblene som har erstattet IKEA-varene som fortsatt tjente hensikten, de ulike glassene til ulike sorter rødvin, nedstøvede konvolutter med diverse vitnemål gjemt vekk i en bokhylle på øverommet, en fryser full av de rette identitetsmarkørene: Selvplukkede bær, kortreist hjortekjøtt, et hjemmespeket fenalår fra svigerfamilien, rundstykker til helgefrokosten, kanelboller etter oppskrift fra bakeriet i Lom. Hjem til tekniske innretninger fra Miele, Siemens og Whirlpool. Hjem til iPad, PC og mobilskjerm. Hjem til alt som kan fylle behov vi har skapt for å unngå å se oss selv.

In accumulating property for ourselves or our posterity, in founding a family or a state, or acquiring fame even, we are mortal; but in dealing with truth we are immortal, and need fear no change nor accident. The oldest Egyptian or Hindoo philosopher raised a corner of the veil from the statue of the divinity; and still the trembling robe remains raised, and I gaze upon as fresh a glory as he did, since it was I in him that was then so bold, and it is he in me that now reviews the vision. No dust has settled on that robe; no time has elapsed since that divinity was revealed. That time which we really improve, or which is improvable, is neither past, present, nor future.

Henry David Thoreau: Walden

PS: Jeg leser over denne teksten og må le av et annet Vonnegut-sitat: “Here is a lesson in creative writing. First rule: Do not use semicolons. They are transvestite hermaphrodites representing absolutely nothing. All they do is show you’ve been to college.” ROTFL.