Tilreise

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

Nede på landjorden kan det virke som om nattemørket løser seg opp i tynn, blek luft når det må vike for morgenlyset. Sitter man i et fly, vet man at det forholder seg annerledes: Nattemørket synker ned, ned gjennom skylaget, ned gjennom tomheten før soloppgang i fuglenes sjikt, ned gjennom pipene, trillende ned over taksteinene før det lander som et grått, tilslørende teppe over de tomme barnevognene og syklene og blomsterbedene, som nå er brune i påvente av å synke ned og bli til jord der nattemørket ender, i jorden selv. At det er slik det forholder seg, er ikke så overaskende når man tenker på hvor det samme mørket vil vende tilbake fra neste kveld, man merker det best om man er i skogen: Da kryper de første fangarmene frem fra skyggene under trærne, som skifter fra å være skygger, i fravær av lys, til å være steder hvor mørket utsondres fra, det dekker mosen, stubbene, stiene, før det trekker seg oppover langs trestammene. Tjern og vann holder på lyset litt lenger, men også de slår an en dypere tone når mørket stiger opp i dem. Til slutt er det bare himmelen over tretoppene, som man nå ser kun i siluett, som holder stand, et mørkeblått stoff som perforeres av flere og flere stjerner inntil metningen renner ut av det og mørket igjen minner oss om at dagens lys og farger kun er et midlertidig opphold, en tilstedeværelse, et besøk.

Før kunne jeg være redd for mørket, redd for hva det skulle skjule for meg, uvitende om at hver gang noe blir skjult, trer noe annet frem for bevisstheten, om så bare ens egen frykt. Nå skjuler mørket meg, og det skjuler dagens påtrengende flombelysning av tilværelsens iboende meningsløshet, erkjennelsesoverskuddet trekker seg tilbake og gir rom for den klarsynte tomheten natten kan velsigne oss med når øynene ikke blendes og heller ikke lukkes. Nå svinner mørket, og den første av de resterende dagene åpner seg mot flyruten og ønsker oss velkommen til en måned utenfor hverdagen.

Slik begynner Berlinerdagbøkene, med en reise fra mørket gjennom soloppgangen mot kilden til musikken vi lever av og for, fra boligen i Trondheim til kunsterboligen Trontheim, et pusterom.

Observert på Arlanda flypass

Observert på Arlanda flypass

På vei til operaforestilling

På vei til operaforestilling

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on PinterestEmail this to someone