Fanget i spranget
Enn hvor stor den fysisk måtte være, tar den bare opp en liten del av intervallet mellom to tårndende telt vi har satt opp for å la dem stå der, vi i videste forstand, telt i videste forstand. De står og skinner for seg selv i lyset fra seg selv, teltene, og fra lyktene rundt – og fra månen, som altså nærmest sniker seg lydløst over spranget fra hjørne til hjørne bak et lett, svakt opplyst slør av restene etter morgenens regnskurer, de som i sin tur gjorde at skoene skled fremover og ut til siden for hvert steg vi tok, vi i snevreste forstand, da vi gikk gjennom en park, det eneste stedet utendørs vi ikke har måttet gå på asfalt denne dagen. Her, på asfalten mellom styrtende linjer som rammer månen og skyene inn, hersker babels forvirring, kalt turisme, og tiden som har gått siden forrige måltid bidrar til å smelte tiden, lydene og luktene fra stedene sammen, stedene hvor vi ikke vil eller ikke har eller tar oss råd til å spise, og vi snubler inn på en buss som plutselig kommer, plutselig er vi ved endeholdeplassen uten å ha vært der vi trodde vi skulle ende, luften er den samme, men månen er vekk. Vi går hånd i hånd, ubestemmelig, i retning av en restaurant vi har sett anbefalt, men ikke vet noe om. Den er den rette, slik så mange restauranter ville vært det samme nå, vi bestiller en karaffel med vin, dagens pasta, får oliven og brød, tempoet synker og stedet, dagen synker inn i oss, vi er ikke sultne lenger, en dag har passert i spranget fra det vi ikke lenger kan nå til det vi ikke kan nå, ennå.
Comments are Disabled