Det er et sikkert høsttegn, like sikkert som høstregn, man kjenner det når man har vært ute en stund, hvordan varmen har forlatt fingrene, og de for første gang for sesongen blir kalde, hvite og uten følsomhet; spesielt om man skulle sitte på en sykkel, men også om man går rundt med et japansk-produsert kamerahus i metall i høyre hånd.

Han var allerede sent ute, skjønt hvor mye gjør det egentlig? Det er ikke sant at tiden har løpt fra de gamle, det er heller omvendt: At de som har levd lenge også har forstått at tiden alltid står i forhold til hvordan man tilbringer den, ikke hva man tilbringer den med: Tiden løper kun når man ser en annen vei, og den kan aldri løpe fra en. Fingrene fryser, nesen er kald, og nå er han altså sent ute, uten å bekymre seg videre for det, for bekymring er en av disse tingene som får tiden til å krympe uten at man merker det, som stjeler av det man har fått til rådighet. Unødvendig.

By the regular practice of concentration (as to which there is no secret — save the secret of perseverance) you can tyrannise over your mind (which is not the highest part of you) every hour of the day, and in no matter what place. (…) Try it. Get your mind in hand. And see how the process cures half the evils of life — especially worry, that miserable, avoidable, shameful disease — worry!

— Bennett: How to live on twenty-four hours a day (1910)

Han sykler langs Landwehr Kanal slik han har gjort det så godt som hver dag siden den dagen han overleverte nøkkelkortet til sjefen på elkraftavdelingen hos Siemens og fikk høre at man gledet seg på hans vegne, han som skulle nyte livet som pensjonist, trass i all kraft og idérikdom han brant inne med. Det var den eneste dagen hadde brukt gullklokken, og samme dag kastet han den i den kanalen der hvor liket av kommunisten Rosa Luxembourg hadde blitt kastet etter hun var henrettet sammen med Karl Liebknecht – ironisk nok av sosialistene – i 1919, en kvinne som døde for det hun, han, trodde på.

Siemens hadde vært håndtlangere for nazistregimet, hans far hadde vært skiftleder ved fabrikken i Auschwitz en kort periode. Likevel var det indirekte nazisten John Heinrich Detlev Rabes fortjeneste at han selv hadde valgt å bli værende hos Siemens, hvor han hadde hatt sommerjobb hver sommer som student ved Berlins Tekniske Høyskole; det vil si han hadde gitt etter for mildt press fra faren. Faren hadde i yngre år både studert og jobbet sammen med Rabe – de to holdt kontakten til det siste – og faren kunne fortelle om hvordan John Heinrich personlig hadde gått i bresjen for en sikkerhetssone i Nanking da de japanske troppene rykket inn og slaktet ned befolkningen, et tiltak som reddet hundretusenvis av kinesiske liv. Rabe skal ha sagt i et brev til faren: «Det er et spørsmål om moral. Jeg kan ikke få meg til å svikte den tilliten folket her har vist meg, og det rører meg å se hvordan de nå stiller sin lit til meg.» Når selv svorne nazister kunne ha en slik omsorg for folk de så på som undermennesker – undermennesker som med ett var blitt medmennesker – måtte det være en kjerne av godhet også bak det at Siemens hadde blitt involvert i utnytting av «arbeidskraften» i Auschwitz, for eksempel at alternativet for fangene var verre enn å lodde elektronikk til radioer; skjønt, vi er aldri bedre enn valgene vi tror eller later som andre gjør for oss.

I dag er det nøyaktig fem år siden han kastet gullklokken i kanalen, og han trekker ufrivillig i håndbremsen før han like raskt slipper taket; han legger overhodet ikke merke til personen i turkis allværsjakke på motsatt elvebredd, han som står som frosset med frosne fingre med kameraet for øyet, som en jeger venter på sitt bytte. Den fotograferende stjeler kun reflektert lys; allerede når bildebrikken registrerer fotonene som strømmer gjennom objektivets mange linser, er hendelsen som foreviges fortid.

De vil være der i dag også, på det vanlige stedet ved bredden av Neuer See, der hvor han aldri har blitt forstyrret. Endene er de første som nærmer seg når han parkerer sykkelen under lønnen som henger ut over den lille viken, og som gjør at man ikke kan se ned til denne plassen fra turveien som går like ovenfor. Blir man sittende lenge nok, får man selskap av ekornene, og når mørket faller på kan man være heldig å se både beveren og uglene. En dag vil han bli sittende her.

Nothing so fair, so pure, and at the same time so large, as a lake, perchance, lies on the surface of the earth. Sky water. It needs no fence. Nations come and go without defiling it. It is a mirror which no stone can crack, whose quicksilver will never wear off, whose gilding Nature continually repairs; no storms, no dust, can dim its surface ever fresh;—a mirror in which all impurity presented to it sinks, swept and dusted by the sun’s hazy brush—this the light dust-cloth—which retains no breath that is breathed on it, but sends its own to float as clouds high above its surface, and be reflected in its bosom still.

— Henry David Thoreau: Walden