Det er en klarkald onsdag ettermiddag, og jeg ser et tre vokse opp av en søppelcontainer, en metallkasse det truer med å omfavne, omslutte, omforme tilbake til ren natur, slik trærne i Tsjernobyl langsomt tar tilbake og berger det menneskene i all hast har lagt øde; naturen i uforstyrret virke i en foregangsby, et miljøfyrtårn, et blikk inn i en fremtid der vi menn (for volden er mannens forbannelse alene, all vold stammer fra oss) har lykkes i å utrydde hverandre, en fremtid der verden får mulighet til å redde seg selv. En sølvfugl har satt seg til på den høyeste gren og synger en stille arie om sorg, savn og sannhet, men jeg begriper ikke ordene, som om det universelle er et fremmedspråk vi til stadighet mener å få tak på, men som alltid glipper lik setninger man prøver å feste til minnet når man våkner stedvill om natten, eller som sølvskimrende hvite roseblader hvirvlet opp i drømmenes snø, kvikksølvglatte og kalde mot innsiden av hånden som forgjeves forsøker å gripe dem – som en barnehånd utstrakt mot en himmelbunden gassballong.

The sensual man conforms thoughts to things; the poet conforms things to his thoughts. The one esteems nature as rooted and fast; the other, as fluid, and impresses his being thereon. To him, the refractory world is ductile and flexible; he invests dust and stones with humanity, and makes them the words of the Reason. The Imagination may be defined to be, the use which the Reason makes of the material world.

— Ralph Waldo Emerson: Nature