Vi gjør det hele tiden, jeg også: Retter lysfangeren opp mot de store, mektige historiske bygningene – men hvorfor? Før vi hadde lært oss ordet selfie kunne vi komme hjem med en hel rull fylt med stein, nå kommer mange hjem med hundrevis av digitale bilder av sitt eget ansikt med de samme steinkonstruksjonene i bakgrunnen. Hvor gjør vi av dem? Jeg kan ikke huske å ha vært på besøk i et hjem hvor det typiske bildet av byens rådhus, teater eller katedral henger med sine styrtende linjer i glass og ramme på veggen over spisebordet, langt mindre med et uskarpt ansikt med rødvinsbart i forgrunnen. Likevel klikker vi i vei, jeg også. For å huske at vi har vært der? En visuell knagg å henge minnene på? Fordi vi bør? Fordi alle andre gjør det? Fordi det lærer oss å se?

[E]very opportunity to “see” is never a wasted one, even if you don’t make any images worth sharing. It adds to your understanding of light and composition, and enriches your creative abilities.

— Robert Rodriguez jr.