Fanget i en hvirvel av skrapende, klikkende lyd, en uregelmessig spiral som løper langs innsiden av en tenkt sylinder i rommet (det står en modell i naborommet), en strøm av inntrykk på tvers av hva vi ser, litt som å snakke på telefonen med noen som går ned en travel gate i en storby: Musikken som strømmer ut av en klesbutikk, upbeat, en høyfrekvent avbrytelse av et barn som hviner, mumlingen i en passerende menneskemengde i følge bak en høyt hevet rosa paraply, den glidende overgangen til gitaren til gatemusikanten som kommer til syne bak alle kroppene, kameraene, en trikk nærmer seg, det piper i et lyskryss, hva sa du?

Evigheten fanget og fastholdt i åpningen, muligheten mellom to vegger, rommet som rommer forståelsen av hva vår forståelse av verden er, som rommer seg selv og rommet den rommes i. Det er alltid oss selv vi ser, oss selv vi ser på i andre, og med mindre vi går på leting etter de stedene der tilværelsen går fra hverandre, sprekkene i speilet, vil det være alt vi ser.