Venus

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

Man skal vokte seg vel for kjærligheten, selv om man er dens gudinne, skjebnens bane endres idet man forrådes ved et kyss, men det må vi komme tilbake til.

I den grad det lar seg gjøre å uten videre stige inn i den strøm av skikkelser og relasjoner som er mytenes univers, må vi starte med Adonis. Det vil si, vi starter med Myrrha, mest kjent rundt disse tider i sammenheng med andre gaver: «De bragte gull, røkelse og myrrha». Hun nærer en farlig fascinasjon, og hennes historie er en dramatisk beskrivelse av Ødipus-komplekset lenge, lenge før Freud i det hele tatt var påtenkt unnfanget. Ovid advarer i første vers: Skrekkelig er min beretning – forbudt for barn og foreldre. Eller om de fryder seg ved å lytte til hva jeg forteller, skal de nekte å tro at det er sant og tenke at jeg dikter! Men hvis de tror at det er sant, skal de også merke seg ved straffen!

Myrrha er som små jenter flest, eller kanskje som småjenter flest har blitt lært opp til å ønske å være: En prinsesse. Allerede tidlig gikk det gjetord om hennes skjønnhet, og fra nær og fjern kommer friere til palasset for å be om hennes vakre hånd, for vakker er hun, og hendene er av perfekte proporsjoner, huden ren og gyllen; hun har fått de beste forutsetninger. Det skader heller ikke at hun er av god familie, tenker mange av frierne, som selv har både de riktige navnene og de nødvendige anene.

Som små jenter flest vil hun ikke gifte seg med en fremmed mann – hvis hun skal gifte seg med noen, må det bli med pappa. Ulikt de andre småjentene, går det så langt at hun begynner også å ønske det, den tanken er ulidelig: «Hva er det med meg? Hva slags ønsker er det jeg har?» Hun sitter på rommet sitt og ser utover riket som hører hennes hus til, en spurv setter seg på vinduskarmen hennes og kikker opp.
– Lille spurv. Er det en synd? Andre levende vesener parrer seg da fritt med hverandre?
Den lille spurven blir sittende og kikke opp, som spurver flest synger den kun på sitt eget språk. Hun fortsetter enetalen:
– Det kan de jo. Kun mennesker har i moralens navn funnet på nedrige lover som nekter oss det livet ellers gir lov til, og det er kun av misunnelse! Bukken tar gjerne en geit han selv har avlet, og spurven bedekkes og blir med egg med han som har avlet egget den selv ble klekket fra.
Hun strekker hånden ut etter spurven, som letter og flyr ut i sommerdagen, den blir sittende i et tre og se en helt annen vei.

Hun rives i stykker av tanken, men flykte kan hun ikke, for da vil de kjærtegnene hun tross alt kan både gi og få, ta slutt; hun vet at ønsket er sykt og ønsker likevel bare at han var like sinnssyk. En dag kommer faren til henne med en liste over beilerne, for han nærer en dyp faderlig omsorg for den lille datteren sin og vil ikke tvinge henne inn i et ekteskap hun ikke selv ønsker. Han spør:
– Hvilken mann vil du ha?
– Helst en som er maken til deg, far! Han smiler av svaret, rusker henne i håret og sier:
– Sånn skal det være, min kjæreste pike som elsker sin far!

Den natten klarer hun ikke å sove, hun rives mellom skam og begjær, lite vet hun at det er helvetesdragen Echidnas pust som har satt hennes hjerte i brann. Det føles som hun er et tre som nesten er hogget over og ikke vet hvilken vei det skal falle i de kraftige vindkastene som tar tak i trekronen, snart fra den ene siden, snart fra den andre. Hun finner ingen løsning, og hun kan heller ikke leve med disse kvalene, så hun reiser seg fra sengen og knyter enden av beltet sitt fast i en takbjelke, spennen har hun tredt inn på beltet slik at det danner en løkke, som hun legger rundt halsen.

Ammen har hørt forberedelsene og kommer forsiktig inn i rommet, men når hun ser løkken henge fra taket, setter hun i et angstskrik og styrter til unnsetning. Etterpå står de og ser på hverandre en lang stund. Det vil si, Myrrha står og stirrer i gulvet, skamfull og fra seg over det hun ikke fikk gjort. De setter seg på sengekanten.
– Kjære Myrrha. Fortell meg hva dette handler om.
– Det kan jeg ikke.
Ammen gir seg likevel ikke, og hun lover å tie. Mer enn det:
– Fortell meg alt, og la meg hjelpe deg. Jeg er riktignok gammel, men stadig energisk.
Den gamle har gjettet seg til at det må ligge kjærlighetssorg til grunn; hun tar henne på skjødet(!), legger armen rundt henne og sier:
– Det er en mann i livet ditt! Vær ikke redd! På det området kan du dra nytte av all min erfaring og flid, så far ikke oppdager noe.
– Forsvinn! La meg være med skammen! Gå! De kvalene du vil kjenne, kan jeg ikke bekjenne! Myrrha roper til henne, skriker marsordren ut i det nattestille soverommet. De hvite, florlette gardinene beveger seg frem og tilbake i det åpne vinduet, men ellers er det helt, helt stille etter utbruddet.
– Om du ikke forteller meg det, forteller jeg din far om hva du skulle bruke det beltet ditt til.

Det blir den tiden da kvinnene i palasset skal feire Ceres’ høytid. I ni netter holder de seg borte fra mennene sine og ofrer til gudene. Kongen har drukket, for mye, og han ber ammen finne en pike han kan dele natten med, helst en som har like vakre hender som hans datter. Planen blir satt ut i livet, og mens Myrrha går til sin synd forsvinner månen langsomt fra himmelen, og stjernene gjemmer seg bak mørke skyer. Hun snubler i en bylt med klær som ligger på gulvet på rommet sitt, utenfor vinduet tuter uglen uhyggelig. Myrrha stopper opp et lite øyeblikk, men forstår ikke advarselen. Ute på plassen, langs den veien hun alltid går med letthet, snubler hun igjen, og nok en gang hører hun uglen tute ulykkessvangert. Den tredje gangen hun får varselet – hun snubler, og uglen advarer henne – forstår hun, men skammen er alltid mindre i mørket, så hun går videre. Først når hun er innenfor døren angrer hun, men da er det for sent. Når han så kaller henne «mitt barn, mitt barn!» svarer hun «lille far!»; så blir de rette ord satt på incesten. Fylt av sin far bærer hun blodskammens syndige sæd i livet og blir besvangret av den.

Etter den første natten gjentas det hele flere ganger i løpet av de ni dagene dronningen er borte. Alltid i stummende mørke. Helt til kong Cinyras en kveld vil se sin lille elskerinne og tenner et lys. Han ser sin skyld og sin datter, men klarer ikke få frem et eneste ord, skammen og sinnet river i ham. I stedet drar han sverdet ut av sliren. Hun kan takke nattemørket for at hun kommer fra det med livet.

I ni måneder er Myrrha på flukt, og til slutt kommer hun ikke lenger med den bulende magen. Revet mellom frykt for døden og angst for livet vender hun seg til gudene for hjelp:
– Er det noen guder der oppe, noen som lytter til en som vil bekjenne sine synder? Da er jeg parat til å ta selv den hardeste straff. Men i live er jeg en livets skjendsel, og død en skam for de døde og døden. Befri meg fra både liv og død, og la meg gå bort i forvandling.
Allerede mens hun snakker kommer det jord over den ene foten, og ut gjennom tåneglene skyter krokete røtter som bærer en kneisende stamme. Knoklende blir til ved, og ryggmargen til strengen som løper opp gjennom midten av treverket, blodet til sevje, armene grener, fingrene kvister, og huden danner et barklag. Bevisstheten hennes er vekk, men tårene er det ikke, og fortsatt drypper det fra treet. Det er kostbare dråper, den myrrha som flyter fra treet berømmes til alle tider.

Frukten av hennes synd er imidlertid moden der inne og vil ut. Juno Lucina, fødselsgudinnen, trer inn og sier det forløsende ordet, veden åpner seg, og et lite guttebarn skriker, skjønn som en liten Amor. Najadene legger ham på blader og blomster og vasker ham i morens tårer. Hans navn er Adonis.

Amor selv skulle komme til å føre Adonis mot sin skjebne, da han var uforsiktig idet han lente seg frem og stjal seg til å kysse Venus: En av pilene gled frem i koggeret og rispet barmen hennes. Hun dyttet ham bryskt tilbake, men tenkte ikke så mye på den bittelille riften i huden.

Ganske umerkelig stille går tidene hen, og der finnes
intet der flyr som år. Nå var han som var sønn av sin søster
og av sin morfar, han som just hadde ligget i veden,
just var kommet til verden som sånn et søtt lite spedbarn,
blitt en yngling og mann – og om mulig skjønnere av det.
Nå gjør han Venus forlibt – og hevner sin mors pasjoner.

— Ovid: Metamorfoser, bok X, verselinje 519-524 (min oversettelse fra dansk)

Som følge av Amors klønete kyss forelsker Venus seg i Adonis, hun får ham og vil ikke lenger være på Olympen, men følge sin elskede i alt. Hun som lenge hadde vent seg til å slumre i skyggen hvor hun kunne sitte i timesvis å pleie skjønnheten, begynner med ett å gå i fjellet og i skogen, og i en kjole som ikke rekker henne lengre enn til kneet. I jakten driver hun hundene foran seg, men hun jager kun på bytte som ikke kan utgjøre noen fare for jegeren, slik som harer og rådyr.

Siden hun er utrent, foreslår hun at de skal hvile under et tre, og når de har lagt seg til rette i skyggen kysser hun ham og forteller om Atlanta og Hippomenes: Atlanta vil ikke vite av beilere, og hun gjør det klart at for å kunne ekte henne, må en mann kunne slå henne i løp, og det er det ingen som kan; de som likevel vil prøve og mislykkes i det, må bøte med livet. Hippomenes kommer som tilskuer til et av disse løpene, men ender opp med å ville løpe selv etter å ha sett henne. Han vinner ved Venus’ hjelp, men glemmer å være takknemlig for tjenesten. De er på vei hjem, blir slitne og får lyst til å hvile i et tempel de passerer i skogen. Der hisser Venus på ham en ubetvingelig voldsom samleietrang, og de to skjender tempelet. Gudenes mor, Cybele, tenker først på å kaste dem i elven Styx, den som skiller de levende fra de døde og hvor Akilles ble dyppet som barn (med unntak av hælen), men finner straffen for mild: De to blir skapt om til løver som fra da av trekker Cybeles vogn. Venus advarer Adonis om at det er disse han må passe seg for, og at han aldri må jage et dyr som kan vende seg mot jegeren.

Når Venus så tar til himmels med svaner spent for vognen, klarer Adonis likevel ikke å respektere gudens advarsel, og villsvinet han jakter på vender seg mot ham og gir han banesår. Venus kommer styrtende til, men hun er for sen – hun flenger sin bluse og sin frisyre, slår seg på brystene (hvor det er synd for de bryster og hender!) – og går i rette med døden:
– Men alt skal ikke du bestemme! For til evig tid skal min dødsklage over Adonis bli husket! Hans død skal minnes hver vår, og hvert eneste år skal man gjenoppleve min klage!
Hun stenker blodet fra sin elskede med nektar, og blodet svulmer som bobler i nektaren. Innen en time skyter det ut en blomst med knallrød glød, men den holder ikke lenge: Bladene sitter så løst og er så fine og lette at de går av for et lite pust av den vinden som blomsten har navnet sitt etter, anemone (symre).

Alt overflødig er tilført av meg, historien takker jeg Ovid for; se Metamorfoser, bok X verselinjer 298-739. Sitatene er spredt over det hele, oversatt fra daktylisk heksameter på dansk i Otto Steen Dues oversettelse fra 2005, til norsk prosa av meg – med unntak av ett vers som var så vakkert at det måtte få stå.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on PinterestEmail this to someone