Venus remix

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

I er blevet advaret!

Hun himler med øynene mens heismannen trykker inn knappen for førtiandre etasje, men fryder seg fortsatt over suget i magen når heisen øker farten, og ikke minst når den bremser opp før de jukseforgylte dørene åpner seg inn mot den nederste av de tre etasjene familien bor på i toppen av den høye bygningen som ellers huser farens eiendomskonglomerat, samt en storkiosk og en gourmetrestaurant i første etasje. Etter at faren gikk inn i politikken og mot alle odds ble statsminister, er han sjeldnere å se hjemme. M. synes hun er for gammel til å savne pappa, men gjør det likevel, og hun gleder seg til å treffe ham igjen i kveld, selv om det er nok en av disse middagene med en eller annen gjøk foreldrene vil at hun skal «inngå fordelaktige forbindelser» med. Hun er gammel nok til å kjenne begjær, men aldri overfor disse glatte, søkkrike og eplekjekke slipstrynene fra Amerika, Russland, Kina eller Storbritannia eller hvor de nå er fra alle sammen.

Middagen er over. Han var russisk, med mørkt vannkjemmet hår, glimt i øyet og kløft i haken. Akkurat som alle de andre. En gang hun hadde forlatt selskapet i et nødvendig ærend, hadde han sneket seg etter henne, kommet helt opptil henne og presset seg mot henne bakfra mens han tok rundt det ene brystet hennes og sagt med hviskende stemme inn i øret hennes: «Jeg vil ta deg bakfra på badet!» Hun hadde albuet seg fri, snurret rundt på hælen og klint til ham i ansiktet med flat hånd, hun kunne ha drept ham der og da om hun hadde visst hvordan hun skulle gjøre det. Nå har han reist, og hun sitter i stuen med faren, han drikker brun sprit og for mye av den, slik vanen er ved anledninger som denne.
– Nå må du se å bli fornøyd – hvem tror du at du er, egentlig? Du kan velge og vrake blant de beste av de beste!
– Jeg er ikke interessert.
– Men én gang må du velge, og da kan det være at de aller beste er tatt av noen andre.
– Ingen av dem er like mye mann som du, jeg kan ikke gifte meg med en taper.
– Du er nå fortsatt pappas lille jente, hører jeg, men også du må forlate redet en gang.
Han lener seg over det lille, runde bordet og kysser henne på pannen. Hun kjenner det hele veien ned dit hun ikke skal kjenne det, reiser seg for brått og går med trampende skritt ned til leiligheten i leiligheten som faren hadde fått innredet da hun begynte på videregående for to år siden. Vuitton-vesken på sengen farer i veggen, og hun skrur på fargefjernsynet, men det er ikke noe å se, bildene bare flimrer forbi til hun skrur det av og ser opp i taket i stedet.

Hun klarer ikke å sove. De umulige tankene vil ikke vike unna, hun står opp og finner rosévin i kjøleskapet, blir sittende på salongbordet i hvit silkemorgenkåpe og fikle med håret. Hendene hun alltid har fått høre er så vakre, hårfargen er ikke hennes, arrene etter brystforstørringen har blitt nesten helt borte. Det er klart hun ikke kan annet enn å fantasere om å…hun fullfører ikke tanken, tømmer resten av vinglasset i én slurk og legger seg på sofaen, tenker på portrettet av faren som henger i foajéen i første etasje, der han henger som en annen Mao, eller Erich Honecker, for den del. Hun lar den venstre hånden finne veien inn under morgenkåpen.

Helgen etter er hun ute og fester da hun møter på den nye hovmesteren. Han er tjuetre, selvsikker og egentlig ganske tiltrekkende, men det er noe urovekkende med øynene hans, noe som ikke skyldes kokain eller sprit. De danser, drikker, hun drar ham inntil seg med et fast tak om rumpeballene og stikker tungen inn i munnen på ham, men han avviser henne. Etterpå tar de en taxi tilbake til høyhuset, hvor han stiger av heisen i etasjen under, men før han lar heisdørene gå igjen bak seg, snur han seg og ser henne i øynene på en måte han ikke har gjort før:
– Ikke gjør noe dumt.
Han banker på døren hennes ti minutter senere, og når hun ikke åpner, låser han seg inn med universalnøkkelen. Det han får se, får ham til å stivne i døråpningen, før han lukker døren forsiktig bak seg og går med bestemte skritt bort til den hun som sitter i sofaen og klemmer piller ut av plastbrettene de er pakket i.
– Du får ikke tatt livet av deg med de der.

Om det er alkoholen, søvnmangelen eller kokainen som gjør det, kan hun ikke avgjøre, men hun legger alle kortene på bordet overfor hovmesteren. Uten å nøle går han med på å hjelpe henne, som om han har ventet på anledningen:
– Du vet det nok ikke, men din far besøker ofte en klubb i utkanten av byen hvor fremmede har sex med hverandre i mørket uten å vite hvem den andre er. Jeg kan ta deg med dit – du kan kjenne ham igjen på fargen på det selvlysende båndet han har rundt håndleddet; alle der har et slikt bånd, men i ulike farger.

Allerede samme uke, på tirsdagen, får hun en lapp under tallerkenen på frokostbrettet; det står bare navnet på en bussholdeplass og et klokkeslett, men likevel utløser den lille papirbiten et overveldende ras av følelser. Dagen går, kvelden kommer, og hun forteller moren at hun skal på kino, hun ville ikke gå på premièren, argumenterer med at hun vil heller se filmen uten alt det som er rundt. På vei inn i heisen snubler hun og støter mot knappepanelet, som uler til svar, men tar seg inn igjen og holder banningen inni seg. Hun får sjåføren til å kjøre til kinoen med beskjed om at hun tar taxi hjem, hun går kanskje ut for en drink, så løser hun billett på bakerste rad, nærmest døren, og idet filmen begynner, sniker hun seg stille ut, unnskylder overfor vakten at hun er dårlig i magen, men tar veien ut på gaten heller enn til toalettet.

Bussen er full av folk. Det hendte noen ganger på ungdomsskolen at hun og vennene tok buss, men det var mest for å more seg over alle de som var der. Nå er hun som en av dem, hun tar bussen fordi hun skal et sted. På til å krysse veien fra den første bussen til den som skal bringe henne helt frem, snubler hun og en bil tuter på henne, hun banner høyt og gir fingeren mot de blendende frontlysene. Ettersom de nærmer seg strøket hun skal til, fylles bussen opp av en annen type mennesker, hardere i blikket, tatoverte, hun holder godt på vesken sin og ønsker at hun hadde eid en mer nøytral modell; skjønt, det er ikke godt å vite om disse andre egentlig kan skille en ekte fra kopien, hun har sett flere med billige etterlikninger denne kvelden.

Hun snubler ut av bussen og må ta seg for på ryggen til en medpassasjer. Han snur seg mot henne og smiler, forsikrer seg om at det går bra med henne, og fra skogen som omkranser dem uler en ugle i det fjerne. Hovmesteren trer frem fra skyggene bak busskuret og begynner å gå langs fortauet. Hun følger etter, på fem skritts avstand, svett i håndflatene. Ganske snart kommer de inn mot et lite sentrum, og hun ser barer, butikker og restauranter på begge sider av veien. Når han slakker av farten, tar hun ham igjen akkurat tidsnok til at hun kan gå rett inn av en dør han holder opp for henne.
– Dette er kvinnenes inngang, forklarer han og gir henne en konvolutt med et ukjent navn på, han hvisker «mintgrønn» i øret hennes og forsvinner. Lenger inn i gangen møter hun en kvinne, hun tar konvolutten og viser vei til en slags garderobe hvor hun tar av seg klærne og får utdelt en teatermaske og et rosa plastarmbånd med selvlysende stjerner. Hun går inn på toalettet og kaster opp før hun sniffer en stripe kokain.

På vei tilbake mot busstoppet går hun med raske skritt, skammen brenner i kinnene, det kjennes som om alle menneskene her ute snur seg etter henne, som om de vet. Hun vurderer å stoppe for å ta et glass å roe seg ned på, men det blir for risikabelt. Bussen er forsinket, og de to minuttene med ekstra ventetid virker ekstra lange. En kvinne kommer løpende og rekker akkurat bussen, hun hilser diskret på vei bakover mellom setene, M. kjenner henne igjen fra garderoben og blir uvel. Hun hopper av på et annet sted enn hun byttet sist og tar en buss som følger ringen rundt sentrum. Fra en av holdeplassene praier hun en pirattaxi inn til strøket der hun pleier å feste, hun kjenner at skammen han fylte henne med renner ned i trusen og håper det ikke trekker gjennom stoffet i skjørtet og setter merke i setet.

Etter å ha betalt for mye går hun innom en bar hvor det er mye folk og bestiller tre vodkashots. Fem minutter og to kvartalers gange senere får hun tak i en taxi hjem til høyhuset. Det er stille i leiligheten; hun dusjer, rasker sammen noen klær i en bag og låser seg inn i safen som står på farens kontor. Hun tar med seg kontantene og låser safen før hun lister seg ned vindeltrappen til sin egen leilighet igjen. Derfra tar hun heisen ned på gateplan og forsvinner rundt hjørnet, mot der nattbussen til sentralstasjonen går fra.

Reisen gjennom Europa blir etterhvert mindre angstpreget. Hun regner med at hun er ettersøkt på noe vis, men for hver dag som går blir hun tryggere. Hovedstedene ligger hun langt unna. En dag går hun av toget i en liten by, to stasjoner før den hun har bestilt billett til, som vanlig. Menneskene rundt henne går stort sett målbevisst dit de skal, hun følger flesteparten mot det som ser ut til å være et sentrum etter å ha plassert bagen sin i en oppbevaringsboks; ikke mange er turister her.

Desorientert og sliten går hun inn på en uformell kafé nederst på et stort, åpent torg som ligger i en helling, det er på tide med lunsj: To stykker brød lagt mot hverandre med ost, skinke og salat i midten. På skålen ligger tre røde og hvite innpakkede drops med påskriften «Marianne» i løkkeskrift. Kafeen er full, nå rundt lunsjtider flyter den over av syngende stemmer som ikke formidler annet enn affekten de ble sluppet fri i, språket kjenner hun ikke; heldigvis snakker de godt engelsk her. På nabobordet er de åpenbart samstemt oppgitte over noe, enkelte ord lyder kjent, men meningen glipper. Én setning står ut:
– Excuse me, can I sit down with you? This place is so crowded.
En mann drar ut stolen og setter seg uten å vente på svar, han snakker engelsk uten brytninger, så hun antar at han har det som morsmål. Canadier, viser det seg, og musiker. Han strekker frem hånden og hilser.
– L. Hun er nær ved å si sitt eget navn, men slår øynene ned og får øye på dropsene på skålen ved kaffekoppen, henter seg inn igjen. Pulsen øker.
– Marianne.
De blir sittende og snakke en stund, og han sier han vil sette henne på gjesteliste på konserten om hun vil treffe ham etterpå. Hun er vant med å stå på gjestelisten, men dette er annerledes; hun tar inn på et hotell under sitt nye navn og henter bagen fra oppbevaringsboksen.

Det slår henne at dette er den første virkelige samtalen hun har hatt med noen etter hun rømte hjemmefra for mer enn fire måneder siden, tiden har gått med på å kikke seg over skulderen. Oppe på rommet kan hun ikke benekte det lenger: Det månedlige har uteblitt helt siden hun reiste, og kroppen begynner å kjennes annerledes. Tanken har slått henne mange ganger, men først nå kan hun ikke skyve den unna. Rommet er lite til hotellrom å være, med en smal enkeltseng, bad på gangen og utsikt mot bakgården; hun prøver å bo billig for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet. Skammen gjør henne nesten svimmel. Skal hun oppsøke en lege? Be om abort? Det er sikkert for sent nå, men noen kan kanskje gjøre det illegalt?

L. er fantastisk på scenen, synes hun – for en mørk og tiltrekkende stemme – og han hilser hjertelig på henne etterpå. De to går for å spise sen middag. Kvelden blir vellykket, og hun bestemmer seg for å reise etter bandet til neste by. Og neste. Og neste. Alltid med landgående transport. Det er lett å være sammen med L., selv om de skjuler forholdet så godt de kan for kollegene hans, inntil de en dag ikke skjuler det overhodet lenger. M. gjør små tjenester for dem, og hun begynner å ta på seg små, praktiske gjøremål for produsenten og fotografen som følger turnéen; ringe catering, levere filmruller, forsikre seg om at det lokale oppvarmingsbandet stiller opp. Stadig med større glede, stadig med større frykt. Hun står foran speilet på badet og spør seg selv om det synes, hun synes det, og hun kan ikke lyve på seg at det er L. som er faren heller.

De sitter våkne og snakker hele natten. Hun sier ingenting om hvorfor, det bare må bli slik. Han tar det overraskende pent, klar over at det ikke kun er opp til ham. De sier ingenting til de andre ved frokosten neste morgen, men når de kommer ut av hotellet og skal inn i leiebilen, blir hun bare stående med bagen på skulderen og se på at de andre lemper sine kofferter inn. L. lukker bagasjeluken og snur seg idet han skal til å sette seg inn.
– Marianne. So long!
– So long! svarer hun, snur ryggen til bilen og går rundt nærmeste hjørne, hvor hun kan gråte i fred. Så går hun tilbake til hotellet og sjekker inn igjen, insisterer på å få samme rom, slik at hun kan ligge i sengen og kjenne lukten av ham.

Reisingen blir stadig mer strabasiøs. Hun er nå synlig gravid, uten å ha et sykehus å høre til. Fortsatt er hun forsiktig, og en dag brenner hun både passet sitt og nødpasset med en annen identitet, en del av farens foranstaltninger: Alle måtte kunne reise som noen andre om noe skulle skje, det er fortsatt krig, selv om den er kald. Vannet går helt uventet, hun har ikke fått noen termin, og hun kommer seg ned i resepsjonen på ungdomsherberget hvor hun bor. Fødselen skjer før ambulansen kommer frem, og selv om barnet er friskt, står ikke mors liv til å redde. Ingen identitetspapirer, ingen treff med aktuelle etterlysninger, men en betydelig mengde D-mark, pund og dollar i kontanter. En norsk kommune står for begravelsen, på graven står det Marianne Olsen. Pengene blir satt på konto til gutten er 25.

Guttebarnet får navnet A. av adoptivforeldrene og vokser opp i en typisk, litt langsom norsk småby, en av de som får folketallet mer enn doblet om sommeren. Iblant går han til kirkegården, og stadig oftere, for bak graven, som ligger helt i utkanten, har et merkelig tre skapt overskrifter i lokalavisene; ifølge ekspertene er det et myrrha-tre, og slike skal ikke kunne vokse i klimaet som er her. De mener det må ha med kirkegårdens skjermede beliggenhet å gjøre, men hvordan et frø fra en afrikansk tresort kan ha slått rot her er det ingen som kan forklare.

Alt ordner seg for A. Han er i et positivt miljø på skolen, får gode karakterer, er dyktig i sport, en skjønnhet få har sett maken til, godt likt som medmenneske og sosial på en lite slitsom måte. Hadde det ikke vært for V., ville han som er sønn av sin søster og morfar ha gått Handelshøyskolen, blitt mellomleder og fått to små gutter med en sunn og fornuftig økonom, T., han ville ha møtt på en joggetur i Byfjellene.

Han kommer så langt som til å begynne på Handelshøyskolen. Det er den første helgen borte hjemmefra, og A. aner forsatt ingenting om V. Han møter imidlertid han som går under navnet Amor, de kommer i snakk i en ølkø. Det er venninnene til Amor som forteller om økenavnet, han skal ha en tatovering der de bortbarberte kjønnshårene ellers ville vært, hvor det står nettopp Amor, og A. tolker det slik at de fleste av venninnene har stiftet bekjentskap med denne tatoveringen på ett eller annet tidspunkt. De får hver sin øl, flytter seg ut av køen og snakker videre om ingenting viktig, slik ukjente gjør, idet en barmfager brunette baner seg vei forbi. Amor kjenner henne og lener seg frem for å stjele et kyss, men farten er for stor, ølglasset kommer imellom og fordeler seg ned over dem begge. V. drar til Amor med flat hånd i ansiktet, hardt, han trekker seg tilbake. A. bryter ut i latter over opptrinnet, og V. kan ikke annet enn å le med.

Den natten våkner A. av at V. snorker, men han møter henne likevel igjen allerede samme kveld. Hun har med en flaske vin, noe A. etterhvert oppdager at er en vane for henne, uansett hvilken ukedag det måtte være, og det er én av disse tirsdagene, når de sitter i sofaen hjemme hos V. og drikker vin og ser på film at A. ville møtt T. på joggetur oppe på et av de syv fjellene, og det er her livet til A. penser inn på et annet spor enn det som leder til forstadstilværelse, stasjonsvogn og hund. Nå er ikke bildet helt svart-hvitt, for A. øver også innflytelse på V., som den solfylte septembermorgenen hun utbryter «Eg hater Stoltzekleiven!» mellom tunge pust, på en av deres etterhvert ganske regelmessige utflukter utenfor asfaltverden. V. har til og med handlet sin første ryggsekk, og paraplyen er byttet ut med allværsjakke når hun er på tur. Likevel har A. begynt å bli frekk mot henne når hun blir sliten, og han tar seg i å nærmest ufrivillig kommentere størrelsen hennes indirekte når anledningen bryr seg. Hun svarer ved å bite fra seg verbalt, og flere enn én gang har de kranglet seg over Vidden.

En dag, etter at de har lagt seg, ligger V. med hodet på brystet til A. Hun begynner å fortelle en historie.

«Hvem skal jeg ekte?» spurte hun guden, og svaret var dette:
«Ingen, om mulig! Og sky forening med menn! Men din skjebne
unngår du ikke! Du mister ditt selv, men dog ikke livet!»

Rystet av svaret lever hun kysk i skogens skygger
og skremmer friere vekk ved å stille et fryktelig vilkår:
«Meg er det ingen som får, hvis ikke jeg først er beseiret
av ham i løp. Dere må kappes med meg om hvem som er raskest.
Lønnen for seier er å få meg til brud, men den som blir slått,
bøter med livet. For sånn er reglene i denne konkurransen.»

V. legger ut om de talløse mennene som til tross for en grusom statistikk – hun er fortsatt ugift, men ikke på grunn av få beilere – er det stadig noen som stiller på startstreken, og det samler seg etterhvert også en tilskuerskare til disse makabre konkurransene, som alltid ender med en henrettelse. En av tilskuerne er Hippomenes, og når han ser Atlanta løpe – naken, slik skikken er – er det ingen vei tilbake for ham. Imidlertid overtaler han Venus til å hjelpe ham, for det er tross alt hun som har satt ham i dette uføret ved å tenne forelskelsen i ham. Hun samtykker, og han får tre frukter av gull som han kan kaste ut til siden for å avlede kvinnen – som om kvinner var mer opptatt av staffasje enn av ære. Strategien lykkes, og de to tar fatt på veien hjem sammen.

Hadde jeg ikke, A., fortjent at han tente en duftpinne
til meg for hjelpen? Men nei! Han ikke så mye som takket!
Ofret ikke en pinne! Jeg fyltes av plutselig vrede,
og statuerer i sinne over denne forakt et eksempel –
meg skal man ikke forhåne! Og vreden gjelder dem begge.

A. skvetter til når han hører navnet sitt, V. har satt seg opp i sengen og er sint på en måte han ikke har hørt før; det er noe med øynene hennes, noe som ikke kan skyldes drikkingen, skjelvingen rundt munnen. Han vet lite om at moren også en gang merket seg ved et par slike øyne.
– Ofret en pinne til deg? A. ler. Du lever deg i alle fall inn i det du forteller! V. enser ham ikke, setter seg til på siden, støttet opp av én hånd mens hun gestikulerer med den andre.
– Gudenes Moder hadde et tempel ute i skogen, og da de dro forbi, fikk de behov for å hvile seg; de la seg der inne, og da hisset jeg på ham en ubetvingelig voldsom samleietrang. V. tar han på kjønnet når hun sier dette,
– og de to trekker inn i et stille kapell hvor de fullbyrder besudlelsen. Gudinnen skaper dem om til løver, som til evig tid er dømt til å trekke vognen for henne. De skal du passe deg for! Skad ikke et levende vesen som kan vende seg mot deg! Hun setter seg over ham og er så voldsom at han ikke kan annet enn å ønske at det skal være over.

Morgenen etter spiser de frokost som de pleier, før han tar sekken og våpenet og går ut på gaten, hvor en kamerat skal plukke ham opp til høstjakt i Sverige. Hun maner ham til å være forsiktig, tar merkelig nok opp igjen tråden fra kvelden før og gjentar at hun vil at han ikke skal være med å jakte på villsvinene – det er da lov å jakte både dådyr og rådyr der borte?

Den første dagen på jakt finner han ut at lisensen dekker både dådyr og rådyr også, så han velger en post anbefalt av jaktguiden de har leid for å ha gode sjanser for å få et rådyr, men han løsner ingen skudd. Det gjør heller ikke kameratene, som har vært på drivjakt med hund, jaktguiden sier at det har vært unormalt stille i skogen. De koser seg likevel, med medbrakt mat og vin. Neste dag forløper som den forrige, og de beslutter at de skal satse på nattjakt fra tårn ved en fôringsplass. A. tenker seg om, vil ikke være den eneste som ikke drar, han blir med.

De sitter i tårnet og bytter på å overvåke fôringsplassen. Ingen dyr i sikte. Det blir A.s tur å holde oversikt, men villsvin er det ikke å se. Neste og siste gang han skal våke over plassen er det der nesten med det samme. Han løsner skudd, og villsvinet faller. Kameratene jubler. A. kikker gjennom siktet igjen, men der er det intet villsvin.
– Faen. Jeg så at det falt. Jeg må ha skadeskutt det. Faen! Kameratene blir stille rundt ham, ingen ønsker å stå midt i en jegers verste mareritt.

Han klyver raskt ned fra tårnet, har våpenet på ryggen, tenner hodelykten. De andre holder seg bak ham, slik at han har fri mulighet til å skyte når han ser dyret. Det er blodspor på bakken, han tar opp forfølgelsen, men ukjent som han er i terrenget, og mørkt som det er, sklir han utfor en skråning. Et skudd går av opp i løvverket, og inn fra siden rammer villsvinet ham i låret. A. skriker ut, samler seg og får geværet over seg og i stilling, men han kan ikke se noe villsvin mer, er svimmel av blodtapet allerede. Mellom to av trærne står V. i en lys kjole som når henne til knærne, og snart ser han bare henne.

Kameratene finner A. like etter, liggende på en seng av blodrød, nyutsprungen symre, selv om det er høst og minusgrader. Han blir begravet ved siden av sin mor, under myrrha-treet i det innerste hjørnet av kirkegården i den lille småbyen, på stedet hvor hans slekt ender, og hver vår vokser det symre ved graven.