Julemarked

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

Jeg har et problem som sikkert gjør at forutsetningene for førjulslykke begrenses unødvendig for min del: Julemarkedene tiltrekker meg først og fremst som illusjon, som estetisk konsept; jeg fant til og med et skilt som oppfordret nettopp til det – å shoppe konsepter.

Skjønt, er det ikke det som er tradisjoner: Illusjoner? En illusjon vi alle spiller våre roller i, som når vi kler oss i hvit skjorte og slips til julaften, kanskje til og med avlegger kirken årets eneste besøk, og gir hverandre gaver vi har kjøpt eller laget selv, enten det er for å gjøre noen glade, for å si noe om oss selv, fordi vi må, eller en hvilken som helst kombinasjon av disse. Tradisjonen som kollektiv performance – så hvorfor ikke julemarkedet som performance, iscenesettelse? En iscenescettelse ikke av våre individuelle minner, ikke nødvendigvis vår kollektive hukommelse heller, men kanskje iscenesettelsen av summen av de inntrykk forbrukerkulturen har skapt rundt advent og jul?

I likhet med feiringer forøvrig, er det kanskje en mulighet til å treffe de man bare møter i den slags sammenhenger, eller til å møtes under andre rammer?

Og, når man først er fanget mellom boder, betongsperringer (memento mori) og brennevin: Hva om det å være her, kanskje til og med sammen, skaper en møteplass?

Jeg leste essays til middagen i dag:

We only see what we can look at. To look is an act of choice. As a result of this act, what we see is brought within our reach – though not necessarily within arm’s reach. (…) Soon after we can see, we are aware that we can be seen. The eye of the other combines with our own eye to make it fully credible that we are part of the visible world.

— John Berger: Ways of seeing, essay 1

Every image embodies a way of seeing. Even a photagraph. (…) Every time we look at a photograph, we are aware, however slightly, of the photographer selecting that sight from an infinity of other possible sights. (…) Yet, although every image embodies a way of seeing, our perception or appreciation of an image depends also upon our own way of seeing. (It may be, for example, that Sheila is one figure among twenty; but for our own reasons she is the only one we have eyes for.)

John Berger: Ways of seeing, essay 1

Hvem er de, menneskene i bildene, ut over ansamlinger av piksler? Seg selv, kanskje?

 

I verste fall kan man risikere å få øye på seg selv blant alle ansiktene (selv uten selfiepinne):