Robbe hopper inn i bilen, han gjør visst ofte det så ofte han kan, det spiller ingen rolle om han kjenner de som sitter der. Jeg kaster ham ut på gaten igjen, hunder får ikke sitte foran uansett. Klokken er ett, og reisefølget bærer sekker og fjellsko ut fra sentrumsleiligheten, vi skal til Ramsjøhytta og regner med å være fremme rundt solnedgang en gang. Vi kommer oss ut av byen før rushet og lærer de belgiske vennene et nytt ord langs grusveien opp mot Bjørneggen: Ferist.

Med hunden i bånd over de første jordene og avskrudde mobiler i sekken legger vi arbeidsuken bak oss. Vi går i shorts, og ettermiddagssolen i september står lavt nok på himmelen til at vi kaster lange skygger i det myke lyset. Lukten av gress og sauemøkk byttes ut med lukten av myrvann idet stien løper sammen med en kjørevei for ATV’er langs gamleveien til kobbergruvene her oppe. Robbe skal snuse på alt og løper på kryss og tvers foran oss.

Turen forløper slik turer på høsten skal, vi veksler på å småprate og gå i stillhet, ser oss litt rundt der vi passerer en inngjerdet gruvesjakt omkranset av gamle hustufter, setter oss i lyngen og spiser matpakke og drikker kakao, det er vindstille og shortsvær. Ved Finnkoisjøen passerer vi et følge på 8-9 personer inkludert barn. Det kan tegne til en folksom kveld på Ramsjøhytta.

Ned mot Finnkoisjøen

Vel fremme kryr det av folk selv uten barnefamilien. Vi får de siste sengene og plass ved et lite bord hvor vi venter på komfyrtid mens vi kutter sopp og løk. Reiskavsgryte, potetmos med fløte, rødvin. Reisefølget byr på medbragt terningspill, og vi setter kursen for køyene rett etter oppvasken, i likhet med resten av de som skal sove her i natt, det er 50 mennesker på 36 sengeplasser – heldigvis har noen telt.

Neste morgen går allting glatt på kjøkkenet, og vi oppdager at vi er de eneste som skal i retning av Schulzhytta denne dagen; det kan virke som de fleste har gått inn på Ramsjøhytta for å bli der hele helgen, det er visst det som også er trenden blant fjellvandrere: Dra inn til en hytte nært veien for å gå dagsturer derfra. En gjeng voksne damer tilbragte hele fredagskvelden med mobilene sine, det var ladestasjon tilknyttet solcelleanlegget og marginalt med dekning. Så kunne også denne turen eksistere, ikke henfalle til forglemmelsen av de hendelser med positivt fortegn som ikke er dokumentert i sanntid for omverdenen.

Gjennom bjørkeskogen

Det er skyet vær, men vindstille. Vi går. Spiser. Går litt til. På Schulzhytta er det stille når vi kommer litt over klokken ett. Vertinnen driver og baker kanelboller, og vi bestiller umiddelbart både boller og kaffe, hun kommer ut til oss med alt på et brett en liten time senere; varme kanelboller, sterk kaffe. Litt om litt ankommer små grupper med jegere, ikke alle har fått noe. Hunderommet fylles opp, og vi fyller de fleste plassene i spisesalen til middag; fiskesuppe, laks og bløtkake utgjør de tre rettene på menyen. Mer terningspill, lesing av gamle årbøker.

Søndagen våkner vi til et fantastisk vær, og etter en solid frokost tar vi fatt på turen tilbake til bilen. Vi har det ikke travelt, de to foregående dagene har vi gått på rundt en time mindre enn de fem oppsatte timene, så vi regner med cirka seks timer på den oppsatte syvtimeren tilbake til bilen. Idet vi passerer et vann som bare er for fint til å gå forbi innvilger vi oss en lang pause, og et par andre turgåere dukker opp og gjør det samme på neste odde. Akkurat slik skal høstdager i fjellet se ut: Sol, myggfritt og vindstille, god tid og hyggelig selskap.

Utpå ettermiddagen skrår vi over det siste jordet og flytter inn i bilen igjen. Skrur på telefonene. På vei tilbake til Trondheim sover både folk og dyr i baksetet. Sjåføren holder seg heldigvis våken.

På vei over til Bjørneggen og bilen

Vi passerer en av de gamle gruvene på vei hjem også