Tre inntrykk fra en halv time mellom halvvåte, helberlinske medborgere.

Kveldsregn

Det er så kaldt, kveldsregnet om høsten, det trommer hvileløst mot hetten, skuldrene og armene, renner ned over brystet, ryggen, trekker inn i lårene på buksen, som med ett føles altfor tynn; sålene på skoene trekker søledammene opp og inn i sokkene, man skulle hatt nye høstsko, men jakten på dagens bilde tvinger en likevel ut av leilighetens beskyttende skall. Neonskiltene som pryder påler og fasader speiler seg i fortausblanke opprom mellom handlende og pendelende, mikroskopiske bekker av dråpe, dråpe og dråpe slår seg sammen med likesinnede og flyter i flater mot kummene, velordnet og samordnet under skiltet hvor politisk reklame tilbyr «Sicherheit und Ordnung» om man bare stemmer på rett parti, i dette tilfellet Christlich Demokratische Union Deutschlands. Valget har vært, dagen har gått, man har kokt presskannekaffe, konkurrert med pianisten i naborommet på øvingshotellet og glemt å drysse parmesan over pastaen som var dagens middag. Fruen har lagt av sted dit hvor pliktene kaller, für die Kunst, som man sier her, og man er overlatt til vær, vind og den befriende tilstanden som ikke har noen dekkende beskrivelse på norsk, det som på engelsk heter solitude – alenehet er på ingen måte dekkende for det fraværet av andre (for en begrenset tid) som gir fordypet innsikt og ro, det som på Gælisk betyr «stillhet uten ensomhet».

Solitude is an unavoidable part of creativity. Self-reliance is a happy by-product.

—Twyla Tharp: The Creative Habit

Å vente på å gi naturen en mulighet, utenfor naturen

I sivilisasjonen, i byene, vil villtissing gi seg alle slags uønskede utslag som stram lukt i portrom og underganger, noe det kanskje ikke er så vanskelig å forestille seg. Derfor bygger man offentlige toaletter, tilfluktsrom for trengende, som oftest kroneksempelet på fiendtlig arkitektur, sammen med benker med armlener midt på – det er den trengende middelklassen som skal betjenes, ikke den narkomane som har behov for ikke å fryse i hjel etter å ha satt seg et skudd. Disse byggene venter man som oftest lengst mulig med å oppsøke, for fellesskapet kan ikke stille samme ressurser til rådighet som restauranter og kjøpesentre når det kommer til renhold. Den samlede odøren fra villtissing i portrom og underganger har en tendens til å samle seg i disse avstengte rommene og forsterkes gjennom skyggeforsterkende blålilla lyssetting og brutalistisk innredning i uknuselige materialer.

På hjemveien, forsinket

Hvem hun var, vet jeg ikke, men hun var den eneste som ikke ville feste seg fullt og helt til filmens digitale motstykke. Det var søndag kveld, og hun løp. Hjemme ventet ingen, men om ingen ventet da han kom hjem, ville mistanken være der igjen – og overfor mistanken står fornuften i forsvarsposisjon, kjempende en kamp i motbakke, gjørmesleip motbakke. Han ville være hjemme klokken fem, sannsynligvis brisen. Som oftest var det mellom setningene hun ville merke det først, pausene som var for korte eller for lange, pusten som med ett var hørbar gjennom nesen, eller gjennom toneleiet, tempoet. Han ville ikke slå før senere, når promillen tillot det, eller når hun hadde tillatt ham, i mangel på lyst, og han likevel ikke var tilfredsstilt. Vi kan kalle henne Frauke. Og siden vi befinner oss i fantasiens verden, kan vi la henne hoppe på banen i motsatt retning, mot Ruhleben heller enn mot Pankow. Vil det være en frigjørelse, en redning, eller bare en utsettelse eller forverring? Det avhenger av hva hun gjør når hun møter blikket til Hermann, blikket som ikke funkler, men heller ikke flytter seg på den måten møtende blikk på undergrunnsbaner gjerne gjør. La oss anta at heller ikke hun flytter blikket, men at hun bestemmer seg for å gå av der han gjør det, i mangel på en bedre idé. Det blir mindre trangt på banen, og fortere enn antatt er de ved endeholdeplassen. Klokken er ti på fem, og det er for sent å ombestemme seg; de går begge av, blir stående og betrakte hverandre en stund på perrongen som ganske snart er tømt for reisende; hun rekker frem hånden og sier «Lisa!», han svarer «Hermann!», uvitende om løgnen hennes, den første av dem.