Vi sov på kjøkkengulvet på Storevatn, og det var fortsatt en lunk i rommet da vi våknet. Det ulte ikke lenger i pipen, vinden hadde løyet. Anders satte i et jubelbrøl da han kom ut: Det var oppholdsvær og vindstille. Før avreise denne dagen hadde vi spøkt med at solbrillene nok ikke trengte å ligge så lett tilgjengelig, men ganske så snart måtte de frem, for første gang på turen kastet vi skygge!

Klare for avgang!

Etappen var i og for seg grei, med litt stigning i starten, og så stort sett utfor gjennom en lang dal. Vel nede spiste vi og snakket om hvorvidt vi skulle gå videre, men vi valgte å bli – februardagene er korte, og skyer og vind hadde funnet veien tilbake til oss.

Slik skal det se ut på skitur

Da vi hadde fått fyr i ovnen og tørre klær på kroppen, ramlet det plutselig inn folk i klær med sponsormerker. Det viste seg å være et engelsk ektepar med mer enn 30 års fartstid i den norske fjellheimen, de var på vei over mot Geilo. Derfra går ferden med kollektivtransport til Sylan for å møte noen venner og trene til en ekspedisjon til Grønlands vestkyst, den niende turen til landet de siste årene. Jeg har aldri møtt noen som har vært så gjennomforberedte på navigasjon, med fargerike inntegninger over hele kartet, inkludert kompasskurser, veipunkter på to GPS’er og en bok med utførlig plan for hver etappe. Stiller jeg litt dårlig forberedt når jeg kun har tegnet inn ruten i kartet og plottet endestasjonen på GPS før jeg legger i vei? Jeg ble også litt flau over å bære over 30 kg da jeg fikk spørsmålet «pounds or kilos?» i retur da jeg oppgav sekkevekt; de bar rundt 20 kg inkludert telt og kokeutstyr. Skjønt, de hadde ikke tenkt å bo i sitt telt, og soveposene var kun egnet for nødovernatting – jeg har minst 36 teltnetter å se frem til…

I morgen satser vi på Hovatn, om været tillater en lang etappe.

Etter hvilen i går har kroppen fungert mye bedre, og sekken har føltes lettere på ryggen. Jeg la igjen et blad jeg kjøpte til togturen, og så har det begynt å minke på maten, så den er nok litt lettere også.