Noen har klistret opp en liten collage av plakater med påskriften «Time heals» ved siden av en knust rute i en liten bakgate i Manchester. Det var en bombe som skulle til: I kjølvannet av investeringene som fulgte med gjenoppbyggingen etter at IRA bombet et kjøpesenter i 1996, har byen langsomt skiftet ham fra en nedlagt industriby til en moderne storby, hvor byggene i glass og stål reiser seg mellom de gamle teglsteinsbyggene den industrielle revolusjonen etterlot seg.

En gammel anorakk hedret med et komposittportrett i både positiv og negativ.

Jeg hadde kjørt et godt stykke oppover Orkdalen i lav motsol på jakt etter ukens bilde; jeg hadde vært i Orkanger for å fornye passet mitt (det var ingen ledig time i Trondheim). I tolv minusgrader glitret alle trær mot meg fra ute på jordene. Vanskelig var det likevel: De bildene jeg så kunne jeg ikke komme til og få tatt, og mange steder fikk jeg ikke sett det jeg ville undersøke fordi jeg måtte følge med på veien. Jeg snudde og kjørte tilbake.

Da jeg kom til rundkjøringen ved Fannrem, kastet jeg et nytt blikk ned på elven – det var her jeg hadde sett noe som kanskje kunne være på vei sørover. Jeg svingte inn på bensinstasjonen og ble med én gang oppmerksom på en person som kom opp fra en fotgjengerundergang. Med nysnørte fjellstøvler og sekk på ryggen begav jeg meg ned samme vei. Snøen lå dyp, men det så ut til å være nybrøytet gangvei langs elven i begge retninger. Jeg undersøkte litt rundt broen – kunne den være med i et bilde? – og fulgte noen stier hit og dit før jeg konfererte et kart som beleilig nok stod der jeg hadde kommet ned på gangveien. Litt lenger nord skulle gangveien gå helt inntil elven; jeg fikk satse på at jeg kunne finne noe der.

Av og til har man rett og slett flaks. Det var egentlig bare ett sted jeg fikk tatt bilde oppover mot en elvesving i motlyset uten å få med hus eller vegetasjon på min side av elvebredden, og der – til alt overmål – satt en fugl på det perfekte stedet i komposisjonen. Jeg rev av meg sekken, byttet objektiv og zoomet inn før jeg tok noen håndholdte bilder. Fuglen satt i ro. Med stativet enkelt plassert på gangveien kunne jeg konsentrere meg om å finne den rette komposisjonen og legge fokus der jeg ville, passe på at jeg ikke overeksponerte i motlyset. Fuglen satt i ro, helt til jeg pakket sammen og gikk – da lettet den og forsvant i skogen.

Luck favors the well prepared.

Uken går mot slutten og jeg har ingen anelse om hva jeg skal ta bilde av. Kameraet mitt er til reparasjon også, så jeg pakker et gammelt speilreflekskamera, noen objektiver, filter, kluter og stativ og setter meg i bilen; stopper innom og kjøper renseutstyr, for jeg vet at sensoren er full av støv. Så kjører jeg på et innfall ut til «talerøret», en kjempestor megafon like ved vannrenseanlegget, og i de isete fjæresteinene der finner jeg ukens bilde idet lukkertidene blir lange og mørket faller på. Ingenting i bildet vitner om den tette industrien som ligger rundt, eller skiltene med advarsler om ikke å spise fisk fanget her. Likevel er det fint å stå der, ute i naturen tett på byen, og fange en stemning en gjennomsnittlig torsdag i slutten av januar.