En liten rusletur langs nedre del av Ilavassdraget åpenbarte både linjer og fine elvesvinger. Bra mobilen lå i lommen.
En gul liten snegle på tur over veien med en perfekt Fibonacci-spiral på ryggen. Han eller hun fikk fortsette ufortrødent etter å ha blitt avfotografert, lykkelig uvitende om sin ventende berømmelse på denne nettsiden.
Tatt og redigert med mobiltelefon.
Det er søndag, og det regner. Også denne dagen. Typisk trivelige Trøndelag. Ikke er jeg i form heller. Noen ganger er det en opplagt fordel å bo så og si på markagrensen: Vi pakker med oss litt tørr ved, mat, lesestoff, varme klær og en presenning (som visstnok nå skal hete et tarp, i følge de som har greie på slikt) før vi snører fjellstøvlene og trekker glidelåsene i regntøyet (som ikke heter regntøy, men skalltøy) godt igjen.
Man trenger ikke være i god form for å være på tur når man ikke skal gå mer enn femten-tjue minutter. Etter halvgått tur får vi også en pause for å observere skogens konges datter innta formiddagsmaten i veikanten.
Vi gikk ut fra at det i denne situasjonen var vi som hadde vikeplikt, så vi trakk stille ut til siden og forbi etter å ha stått og beundret det lite sjenerte dyret en liten stund. Få minutter senere kunne vi fornøyd konstatere at det ikke var så mange andre enn oss som hadde tenkt på båltur akkurat her akkurat denne dagen, og vi fikk spent en duk over bålplassen. Fruen tok seg av opptenningen, vi samarbeidet om maten (niste, bananer med sjokolade, kakao og kaffe), og jeg fikk gått en liten runde med kameraet.
Regnet har gitt seg; bursdagsmette tumler vi ut av hotellet på den første dagen med godt nok vær og lite nok øving til å kunne unne seg en fjelltur. De har satt opp flere monstermaster her nå.