Kråkene hevder at en eneste kråke vil kunne ødelegge himmelen. Det er utvilsomt riktig, men ikke noe bevis mot himmelen, for himler betyr nettopp: Fravær av kråker.

— Franz Kafka: Aforismer (tolkningsassistanse fra Murakami: «Kafka betyr kråke, sa gutten ved navn Kråka» (fritt etter hukommelsen etter Kafka på stranden))

Noen har bygget en himmel over oss, en himmel som fratar oss selve himmelen, en himmel noen kan projisere våre drømmer på, og som antar den fargen man stiller lyskasterne til. Slik stenger man også været ute, det eneste universelle samtaletema, for at vi skal kunne rette oppmerksomheten udelt mot barer og butikker. Likevel kan vi stoppe opp og undre oss som vi pleier: Hva finnes der oppe, hvor kommer alle de nydelige fargene fra? For det er slik med denne nye himmelen, slik som det også er med den naturlige: Det er om natten den er mest trollbindende, det er om natten den lar oss forstå at vi ikke er alene – samtidig som den lar oss forstå hvor uendelig, frigjørende ubetydelige vi er.

Vår tilstedeværelse i en by er alltid midlertidig. Flytter vi ut, eller om vår tid går over i våre etterkommeres, kommer andre til og bidrar med sin del i den kontinuerlige oppgaven det er å definere hva byen skal være. Vi spinner steder og stemninger sammen med minnene vi samler på for å knytte oss til byen, slik at hvert sted får en unik betydning for hver av oss, som igjen farger hvordan vi er tilstede, som til sist skaper en del av den stemningen andre vever inn i sin tilknytning til stedet. På samme måte som cellene i en menneskekropp stadig fornyer seg og skiftes ut, lever byen kun videre gjennom summen av oss som bor og oppholder oss der; om alle en dag skulle reise derfra, ville byen opphøre å eksistere og bli en ruin, sakte tatt tilbake av naturen inntil kun erindringen var igjen etter den. På samme måte som kroppene våre eldes og personligheten utvikler seg, skifter bydelene langsomt preg gjennom historien, men kjernen blir den samme – på samme måte som hver og en av oss på det stedet vi kan observere oss selv, uavhengig av kropp og sinn, alltid må forbli den samme.

Det var en av de dagene, de dagene hvor det ikke går å stå opp, når det å i det hele tatt starte en bevegelse synes som et uoverstigelig hinder. De første gangene, da hun var student, hadde det vært nesten komisk: Å sitte i kantinen og ikke komme videre, bare sitte og holde rundt kaffekoppen og ikke være i stand til å reise seg. Da en venn ville ta farvel før han skulle flytte og hun ikke klarte å svare var det ikke fullt så komisk. Nå var det bare nok en av de dagene. Hadde det ikke vært for at vekkerklokken stod borte ved døren, tett inntil veggen mot naboene, det er lytt her. Hun rykket til og veltet ut på parketten, ustø. Verden dreide sakte mot høyre, men hun kompenserte og kom seg bort til avknappen. Hvorfor? Hvorfor presse seg gjennom nok en gang? De burde ha sett det for lengst.

Lukten av tyve minutter gammel urin og følelsen av nummenhet i lårene fikk henne av ringen og opp foran speilet, det suste i rørene da sisternen fylte seg langsomt opp igjen. Hun så en annen vei, ned på hendene under det varme vannet. Det var andre hender nå, tynnere fingre med tydeligere blodårer. Så dette med å stå og se på dusjen. Patetisk! Hun dro på seg den svette toppen fra dagen før, en joggebukse, ulltøfler på nakne føtter, en hettegenser. Kaffe. Ingen brødskiver, ikke sulten. Lyset utenfor de høye vinduene ut mot bakgården hadde alt skiftet fra det lovende, magiske morgenlyset, til det gjennomsiktige, skittengrå formiddagslyset som understreket at hun burde være lenger kommet i dagen. Hun presset ned en bolle med yoghurt og müsli, mer kaffe. Trening hjelper, bagen pakket fra i går, med vått håndkle. Bytte.

På banen blikkene som stadig møter henne. De som spør hvorfor hun ikke er på jobb, eller de som finner de litt for små puppene, eller de som bare flytter seg uinteressert over på noe annet, som om hun var luft. På tredemøllen løste det seg endelig opp, som om det tynnes ut i svette. Hardere, fortere. Egenvekt. Vektløs. Klart det vil gå denne gangen også. Hun ble stående lenge i dusjen, det var ingen andre der. Rene klær gjorde godt. På banen hjem var folk vennligere; byen flimret forbi til sin egen rytme. I kveld. Noen vil se det.

Sulten etter treningen gjorde opp for frokosten. På tide å komme i gang. Hun satte seg ned ved kjøkkenbordet, den hjemmekoselige knakingen fra den gamle krakken etter de som bodde her før, den myke overgangen fra den mørke skjermen til skrivebordet på mac’en. Hodetelefonene mot ørene, åpningsakkordene. Hvordan musklene er bevisst hva de skal gjøre uten å gjøre det, hvordan tiden løser seg opp i musikk og blir uvesentlig. Klokken. På tide. Bare de ikke ser det.

Brente gommer mot fyllet i en altfor salt calzone, kulden i luften utenfor kiosken, på vei mot nedgangen til undergrunnen, den metalliske, innestengte lukten av tunnel, mot strømmen, ved vippepunktet mellom kontor- og kunstnerdagen. Alle så en annen vei, hun også, konsentrert utenfor fokus. Ventingen i trappen opp i dagen igjen, de handlende, vanlige, vellykkede. Hun smilte til vakten og trakk frem det midlertidige adgangskortet, fikk et smil i retur, god serviceinstilling. Garderoben var nøyaktig slik den var dagen før, hun tok av ytterklærne og tok fatt på det hun var forberedt på, oppvarming. Så sminke, fokus. Tøying. Produsenten som kom innom. Teknikken var klar, rekvisitter plassert og verifisert, «slides checked and cross-checked,» blunker med ett øye, tyve minutter. Smilte han ikke det smilet, han også? Faen, skrudde jeg av kaffetrakteren? Atten minutter. Hun hadde aldri skjønt hvor hun skulle gjøre av de siste tyve. Pust.

Stille. Eller, det motsatte: Folk drev forbi, stoppet og lurte, snakket, drakk glühwein, generisk pop i høyttalerne, trafikkstøy, latter. Kald luft mot den varme huden, svetteperlen ned langs ryggraden. Produsenten: Ett minutt. Tissetrengt, bare nervøsskvetten. Hvordan tightsen strammer, skoene, er de knytt stramt nok? Den idiotiske hatten, har de frikort på klisjéer i populærkulturen? Ti sekunder. De må ikke se det, får ikke. Åpningsakkordene.

Hun skrider ut, vi står og ser på henne, to vakter holder passasjen fra døren til scenen fri med røde plysj-bånd, og hun stråler mot oss som ikke visste at vi hadde kommet for noe, at noe skulle skje. I en paljettskinnende hvit kjole med frysjer, blonder og høy klisjéfaktor – har de frikort på klisjéer i populærkulturen? Tydeligvis, hun gjør to korte hopp bort til ytterkanten på scenen og plukker opp en tryllestav tvinnet med juletreglitter og en lysende stjerne på toppen. Med den største overbevisning svinger hun staven mot installasjonen midt på scenen, og det store blå juletreet lyser opp til stigende akkorder i musikken som går fra å være elektronisk til å bli symfonisk. Scenerøyk, lysdesign. Jeg kjenner ikke balletterminologien, men jeg gjenkjenner stegene, hoppene, kombinasjonene, smilet og det sikre blikket som om det var mitt eget forsvar.

Det er black friday, og julemarkedet åpner. Med ønske om en fredfull høytid.

Når man har reist noen dager rundt i en by, finner man ut at enkelte steder peker seg ut. For eksempel står etterhvert visse byggverk eller linjer ut som ledelinjer å navigere etter til fots, slik som en elv, en lang, rett boulevard eller et høyt bygg gjør det, eller det kan være et sted som stadig dukker opp som mellomstasjon på reisene man gjør over og under jorden, et knutepunkt for forflytning. Alexanderplatz er begge deler, et sted hvor flere U-bahn-linjer møter flere S-bahn-linjer, regiontog og trikk rundt det nest høyeste bygget innenfor EU. I tillegg finnes et rikt tilbud for shopping og vomfyll – og trekantene, da. Spisse, geometriske former stående igjen etter den kommunistiske storhetstid, rundt et bygg overtatt av kommersielle interesser.

…og så en sirkel til slutt:

Det var en helt alminnelig dag med et helt alminnelig vær, og klokken var det mest alminnelige den kunne være, fem over fire. Gertrud skulle snart legge turen innom butikken, slik hun pleide, og helt som vanlig handle med seg melk, brød, ost og poteter. Hun kom til å gå inn døren syv over fire og være ute på gaten igjen elleve minutter senere. Der ville hun stoppe kort opp, se seg til høyre og venstre, som om hun lurte på hvilken vei hun skulle ta denne gangen, før hun ville gå til høyre som vanlig, korteste vei. På dette tidspunktet ville klokken være tolv minutter på halv fem og ettermiddagen ville være godt i gang, med folk på vei hjem fra jobb langs sine alminnelige ruter, til sine alminnelige tider. Hjemme ville ingen vente, som vanlig, Gertrud bodde alene og hadde alltid gjort det. Hun ville lage seg en kopp te etter å ha satt varene i kjøleskapet, for så å synke ned i lenestolen hvor hun ville bla i avisen som hun allerede hadde lest til frokost. Alt dette visste hun allerede idet hun stod opp denne dagen. Det hun ikke visste var at én av antakelsene var feil, og den lille tilfeldigheten – at hun gikk inn i butikken åtte over fire i stedet for syv over – skulle vise seg å forandre alt.

Klokken er åtte over fire, og Gertrud reflekterer ikke videre over det, det kan til og med hende hun tror den er syv over, eller at hun simpelthen ikke ofrer det sjebnesvangre tidspunktet en tanke; sannsynligvis er det slik. Hun plukker med seg brød, poteter og melk. Ved ostehyllen strekker hun seg etter den vanlige pakken, den som alltid er på tilbud, og snur seg mot høyre, mot kassene og utgangen, i samme bevegelse. Med det slår hun varene ut av hendene til Ingfried, som allerede har plukket med seg sine vanlige ting, og eggene knuses inne i kartongen, som åpner seg og sender den klebrige massen fremover gulvet. Tomatene triller som billiardkuler mellom reolene og flasken med billig vin (som er den egentlige grunnen til at Ingfried handler nettopp nå, hun har mer enn nok egg og tomater) deler seg på midten og lar det røde flyte ut i en overflod av farge, livsvilje og duft. Ingfried blir slett ikke rasende, som hun normalt ville blitt – hun er for stresset og sliten til det, jobben er nedleggingstruet; hun bryter i stedet ut i en manisk vill og hysterisk latter, en latter som man ville skammet seg dypt over om man var der i selskap med henne. Denne latteren setter i gang samme reaksjon hos Gertrud, som uten å tenke smadrer melkekartongen mot gulvet over eggekartongen og sender brød og poteter samme vei. En ansatt kommer løpende til, og de to damene forklarer lattermildt at det hele skyldes en uheldig kollisjon, og med deres alminnelige utseende og plettfrie ytre nikker den unge ekstrahjelpen bare medlidende og går for å hente mopp og vaskebøtte for å gjenopprette ordnung und sauberkeit. De to går derfra med tre flasker vin og en frossenpizza (som Ingfried har langt bredere erfaring med å tilberede enn det Gertrud har).

Klokken er åtte over fire. På morgenen. Det er fortsatt mørkt utenfor de åpne gardinene, gatelysene tegner et forskjøvet vindusomriss i taket, lydene utenfra (en katt, antakelig) lyder forsterket. Gertrud våkner opp en halv time etter hun har sovnet, i sengen til Ingfried, tett inntil Ingfried, naken, og hun kommer med én gang på den himmelske sexen de to hadde før de ikke klarte å holde seg våkne lenger. Hun setter i gang med å le igjen, og med det vekker hun Ingfried. «Hvem trenger egentlig menn?» spør hun mellom latterkulene. Ingfried setter seg opp og sjenker i nok et glass til dem hver. For første gang i sitt yrkesaktive liv, to måneder før hun går ut i pensjon, kommer Gertrud for sent og fyllesyk på jobb – med pulesveis – men ingen tør kommentere det.

Jeg fant det, tryllestøvet!

Navnet mitt er P., og jeg har kommet hit fra et land langt, langt borte for å fortelle min historie. Jeg vokste opp i en helt vanlig gate i en helt vanlig by, et sted kalt Bärgen, og jeg likte å leke ute sammen med de andre små bjørnene etter skolen. Alle de andre teddybjørnene bodde sammen med mammaene og pappaene sine, men min pappa hadde jeg aldri møtt, selv om jeg visste godt hvem han var. Av og til ble jeg ertet, de sa: «Er det virkelig regnet som er pappaen din? Går det an? Det er bare mammaen din som skryter!» Da ble jeg veldig lei meg og gikk fra de andre for å sitte alene på en benk i skogen til det ble sent nok til at jeg kunne gå hjem, jeg ville ikke at mamma skulle merke at jeg ble plaget. Hun var også veldig opptatt av stefaren min, en skikkelig skrukkebamse, som nettopp hadde flyttet inn hos oss.

En dag bestemte jeg meg likevel for å gå rett hjem. Det luktet boller i gangen, boller og grønnsåpe, for stefaren min hadde både bakt og vasket mens jeg var ute; han hadde ingen jobb å gå til. Han foreslo at vi skulle spille et spill, og så glemte jeg alt om at de andre hadde plaget meg. Ikke før jeg skulle legge meg kom jeg på det igjen, men jeg får ikke lov til å mase når jeg har lagt meg. «Det kan vi snakke om i morgen,» sier mamma da. Neste morgen hadde jeg fortsatt ikke glemt det, og da stefaren min gikk på do, spurte jeg mamma:
– Er du sikker på at det er regnet som er pappaen min? Hun så litt overrasket ut.
– Ja, selvfølgelig, P., hvorfor skulle jeg lyve til deg om det? Det hadde jeg ikke noe godt svar på, men jeg var ikke helt overbevist, så jeg fortsatte å spørre og mase til hun ble helt sprø:
– Så dra og spør ham selv, da vel! ropte hun til slutt, hun hadde lett for å miste besinnelsen.

Den dagen dro jeg ikke til skolen. Jeg tømte alle bøkene ut på gulvet på rommet mitt og pakket med meg tretti brødskiver med blåbærsylteøy, en hel liter saft, en liten kopp, regntøy, sukkertøy og kosemennesket mitt, for vi teddybjørner har nemlig små, myke kosemennesker som vi holder rundt når vi våkner og er redde om natten, akkurat som dere mennesker har kosebjørner og koseløver. Jeg ville vært litt redd om jeg hadde hatt en koseløve, for som du vet følger kosedyrene alltid med på hva du gjør, og løver kan være ganske farlige. Men nå har jeg rotet meg bort i fortellingen her: Jeg dro altså ikke på skolen, men fortsatte i stedet rett frem forbi skoleporten, mellom vattnisseverket og ministerrådet for lørdagsgodt, forbi fabrikken der de lager hull i ostene og den der de bøyer bananer og agurker, før jeg omsider kom ut på den veien som leder mot vest, for regnværet kommer alltid vestfra, det har jeg lært på skolen.

Nå er det slik at det kan være farefullt å reise alene vestover, selv for en stor kosebamse som meg. Man kan for eksempel snuble og falle i en sølepytt, og da blir man nesten like våt som når man blir puttet i vaskemaskinen; fysj, jeg liker ikke å bli vasket, selv om det er litt gøy å snurre fort rundt og rundt når maskinen sentrifugerer. Her i bjørneland vasker alle seg i vaskemaskinen, og så tørker vi oss med kjempestore hårfønere. Man må passe på å holde de minste bjørnene godt fast når man tørker dem, for ellers kan de blåse bort. Om jeg ikke faller i sølepyttene, kan det hende det kommer en fugl og snapper meg, og så blir jeg hakkepute for alle fugleungene hennes, eller kanskje veien jeg går på ikke fører noen steder og jeg går meg helt vill. Samme kan det være, mot vest skal jeg, det er bare å gå mot vinden.

Det ble kveld, og det begynte å mørkne. Jeg stoppet for å spise brød med blåbærsyltetøy sammen med litt saft jeg blandet i koppen min med vann fra en bekk som rant under veien. Mens jeg satt der på en stein og spiste og lurte på hvor jeg skulle gjøre av meg når det ble mørkt, hørte jeg at det raslet i en busk bak meg. Jeg vil ikke si at jeg ble redd, heller bare litt bekymret, for det raslet mer og mer, som om noe eller noen var på vei til å krabbe frem fra bak eller under busken. Det var en merkelig teddybjørn, om det nå var en teddybjørn. Den hadde store, svarte øyne og brun pels slik som jeg, men den hadde fire ben og en stor, buskete hårmanke fra hodet og ned til der ryggen begynte. Bakerst hang en svart hale ned og vaiet fra side til side. Da den så meg, stivnet den til. Først trodde jeg den hadde tenkt å løpe over meg og tråkke meg helt flat, men så skjønte jeg at den bare ble stående der og se skummel ut, så da kunne vi kanskje like gjerne slå av en prat, tenkte jeg.

– Hei på deg! Hva slags teddybjørn er du, du som ikke har armer? Den merkelige skapningen stod helt stille og sa ingenting.
– Hallo! Er du der? Du ser litt skummel ut, men jeg tror ikke at jeg er redd for deg. Vil du ha en brødskive med blåbærsyltetøy. Da våknet den til liv igjen, langsomt, og pustet ut gjennom nesen.
– Hvem er du som sitter her og spiser rett utenfor hekken min?
– Jeg er P., en teddybjørn, og jeg har dratt hjemmefra for å finne pappaen min, som er regnet.
– Regnet? Kan man ha regnet som pappa? Jeg er forresten ingen teddybjørn, men en hest, hoppe faktisk, og jeg heter O.
– Så hyggelig å treffe deg, O. Jeg er ganske sikker på at man kan ha regnet til pappa, for det har mamma sagt, og mammaer lyver ikke.
– Skulle jeg få en brødskive eller?
– Selvfølgelig. Vil du ha saft også? Jeg gav ham en dobbel blings der blåbærsyltetøyet tøt ut på alle kanter.
– Nei, takk. Jeg drikker bare vann. Takk for maten, jeg var veldig sulten. Men: Hvordan kan du vite at mammaer ikke lyver, da? Er det ikke like lett for en mamma å lyve som for deg?
– Jeg lyver aldri!
– Ikke engang når du har tatt godteri fra skapet uten å få lov og mammaen din oppdager at det mangler noe?
– Men mamma lyver ikke, det vet jeg! Hun sa at jeg kunne gå og spørre pappaen min selv.
– Så hun sendte deg ut på veien helt alene, bare med en liten sekk med niste?
– Nei. Jeg rømte i stedet for å gå på skolen. Men jeg tror ikke hun savner meg, for hun har jo stefaren min hun kan kose på, hun er veldig opptatt av ham.
– Nå ble jeg litt lei meg faktisk. Unnskyld for at jeg var litt frekk mot deg. Jeg synes du skal gå hjem igjen, for moren din er sikkert veldig lei seg og redd nå, og stefaren din også. Men nå er det uansett for sent å gå noe sted. Vil du sove i skuret mitt i natt, så kan jeg passe på deg?

Det ville jeg veldig gjerne, og da vi hadde spist, viste hun meg hvor jeg måtte krabbe inn for å komme gjennom hekken. Vi kom ut på et åpent jorde med gjerder rundt, og i det ene hjørnet stod et åpent skur med bølgeblikktak. Det var ikke så mye å se på der, men et trau med vann var det, og høy på gulvet inne i hjørnet. Mattrauet så tomt ut. Jeg var så trett at da hun sa at jeg kunne legge meg på hennes plass inne i hjørnet, så la jeg med ned og sovnet helt uten å pusse tenner, men ikke uten kosemennesket mitt, som jeg tok frem fra sekken.

Neste morgen våknet jeg tidlig og snek meg stille avgårde for å slippe å måtte reise hjem igjen, men jeg la igjen de fleste av brødskivene mine, for det virket som hun ble veldig glad for den hun fikk i går, og jeg kunne ikke se noe mat å snakke om der inne i skuret. Utenfor var luften kald og våt. Tunge, grå regnskyer trakk langsomt over himmelen. Da har pappa nettopp kjørt over her i vognen sin, tenkte jeg, trukket av fire sterke bjørner, for det er jobben til regnet, å samle skyer ute over havet og dra dem innover land der det trengs vann. Jeg dro på meg regndressen og fortsatte utover langs veien. På den venstre siden hadde jeg en bratt skråning, grønn av våte bjørker og andre trær jeg ikke visste navnet på, på den høyre siden hadde jeg havet, det luktet salt, og mens jeg gikk, steg vannet opp litt etter litt og skjulte det brune beltet med tang og tare som lå der da jeg begynte å gå. Da vannet hadde kommet helt opp, satte jeg meg i ly under et stort tre og pakket opp det lille som var igjen av maten min, men jeg fikk ikke laget noe saft, for det var ingen bekk der, og det går ikke an å lage saft med saltvann fra havet.

– Hallo der nede, nedenfor, utenfor! Hvem er du for en farende fantenisse? Jeg skvatt til, så rundt meg. Hvor kunne den stemmen komme fra?
– Er du helt forvirret? Forvirret-pirret-purret-parret! Stemmen syntes å komme fra alle steder: Over meg, bak meg, til høyre, til venstre, men aldri der jeg så. Så hørte jeg vingeslag.
– Er du en fugl? Jeg begynte å bli ganske redd, for jeg hadde hørt om fugler som snappet med seg teddybjørner.
– Ja! Jeg er en fugl! Og du er en teddy-peddy-beddybjørn!
– Ikke snapp meg, vær så snill! Fuglen kretset rundt hodet mitt et par ganger og satte seg på en stein litt bortenfor meg.
– Snappe-nappe-pappe deg?
– Ja, ikke snapp meg, ikke ta meg med til reiret ditt og gjør meg til hakkepute for alle fugleungene dine!
– Hi-hi-hi! Tror du på den hi-hi-historien, ho-ho-ho? Det er bare en skrøne! Høne-pøne-skrøne! Se hvor liten jeg er og hvor stor du er!
– Det var enda godt, nå var jeg sikker på at du skulle ta meg, og da ville jeg jo aldri komme frem.
– Hvor skal du hen, da? Henifra, henover; Hannover, kanskje?
– Vestover. Til der regnet kommer fra.
– Hva har du der å bestille-pille? Det er ikke noe sted å reise-peise til, surt og kaldt og vått. Dra heller sørover, til Syden-pryden. Dit bruker jeg å fly hver vinter-pinter.
– Hvorfor snakker du så rart?
– Hvorfor snakker du så nor-maaalt? Du som skal reise dit det er så kaaaldt? Han snudde hodet sitt slik at han så på meg opp ned, kanskje fugler er litt annerledes enn oss teddybjørner, bare, tenkte jeg.
– Jeg blir ikke riktig klok på deg.
– Det er fordi du ikke er en ugle-pugle, det er de som er kloke-loke.
– Er det langt til der regnet kommer fra?
– Nei. Jo. Neida. Jada. Tjada. Svada.
– Nå ble jeg ikke så mye klokere.
– Men tar du skade av det, da? Neida, du gjør ikke det! Det du ikke vet, har du heller ikke vondt av. Lukter du heller ikke vondt av!
– Så jeg ville ha det vondt om jeg visste hvor langt det var?
– Da ville du blitt gal-gal-gal sånn som jeg, din blei.
– Hva er en blei?
– Jeg aner ikke-tikke-klikke.
– Hvorfor er du gal?
– Fordi jeg styrter ned i havet for å forsvinne-pinne, men hver gang kommer jeg opp-popp igjen med en fiske-liske-tisk!
– Forsvinne? Hvorfor det? Det må du ikke! Har du alltid vært sånn?
– Nei. Den gale fuglen ble med ett en ganske trist fugl, og ikke gal i det hele tatt. Jeg ble skapt om til en fugl etter at hun jeg var forelsket i døde. Det var min skyld.
– Å, nei! Drepte du henne? Jeg blir redd igjen. Kanskje denne gale fulen egentlig er en morder!
– Det var en slange som bet henne, men hun løp gjennom gresset der slangen var fordi jeg fulgte etter henne, jeg ville fange henne og gjøre henne til konen min.
– Nei, det er ikke sånn du får deg kjæreste! Jeg begynte å lure på om denne fuglen – eller hva det nå var – egentlig hadde vært gal helt fra starten av.
– Jeg ble så fortvilet over at hun døde at jeg kastet meg i havet fra en klippe, men på veien ned ble jeg skapt om til en fugl. Og nå kan jeg ikke annet enn å fly så høyt jeg kan for å kaste meg utfor igjen.
– Det hørtes veldig, veldig trist ut. Og nå tuller du ikke lenger heller.
– Tuller-puller-duller. Spis to makrell og bli glad som en sild! Har du flaks, blir du glad-laks!
– Jeg tror at du trenger å finne en fuglejente du kan bli glad i, så slipper du å være så fortvilet.
– For tvilet? Jeg tviler ikke på noe! Tvitter-itter-itt!
– Har du noen du snakker med i det hele tatt?
– Nei, for alle jeg møter får bare fnatt, skatt, bare det ikke er en katt!
– Jeg tror du er gal fordi du er ensom. Du kan få kosemennesket mitt, eller i alle fall få låne det til du har funnet deg en fuglevenninne, og så kan du snakke hull i hodet på kosemennesket i stedet for på vennene dine.
– Men jeg kan jo ikke ta kose-pose-mennesket ditt?
– Du trenger det mer enn meg. Men du får bare låne det. Jeg plukket kosemennesket opp av sekken og la det foran fuglen. Det gjorde veldig vondt i magen å gi fra seg den lille fyren som hadde passet på meg så mange netter, så jeg passet på å smile litt ekstra og unnskylde meg med at jeg måtte videre før jeg begynte å gråte.
– Tusen takk, tikk-takk, ikke noe matematikk-takk! Sa den gale fuglen. Jeg snudde meg ikke tilbake.

Den natten sov jeg ikke, for jeg fant ingen steder jeg kunne ligge. Ikke møtte jeg noen heller. Det var blitt veldig kaldt, og det blåste en sur vindt midt imot. Først da det sluttet å regne oppdaget jeg at jeg gråt, for jeg fortsatte å være våt i ansiktet selv om skyene hadde blitt trukket til side slik at stjernene kom frem. Jeg kikket opp og fant Store Bjørn og Lille Bjørn. Det var en trøst. Da jeg kom til et veiskille og ikke visste hvor jeg skulle videre, var det som om Lille Bjørn lyste litt ekstra opp, så da gikk jeg i den retningen. Vinden hadde etterhvert også gitt seg, og jeg kom på den gamle fortellingen jeg hadde hørt, om at en av gudene hadde fått barn med en annen dame enn hun som var konen hans, og at konen da hadde blitt så sint at hun hadde skapt om den damen til en bjørn som hun lurte sønnen hennes til å jakte på, slik at han endte opp med å drepe moren sin. Det var en veldig trist historie, og det syntes guden som hadde vært utro også, for han skapte mor og sønn om til de to stjernebildene, slik at de kunne få leve i fred side om side oppe på himmelen i stedet.

Jeg gikk hele natten, og da det begynte å gry av morgen, smalnet landet av til en odde som gikk like ut i havet. Da jeg kom ut på odden, kunne jeg se at det lå en liten, værbitt hytte der ute, og i det ene vinduet så jeg et svakt lys. I tillegg til den lille hytten var det en stall der, og et lite vognsjul, jeg måtte ha kommet rett. Hjertet banket i brystet på meg da jeg gikk de siste, knasende stegene bort til den lave døren, stilte meg på steinhellen utenfor og banket på. Det tok en stund før jeg hørte noe, men så skjønte jeg at noen nærmet seg. Skrittene stoppet helt opp, klinken gikk ned, og døren gled stille opp. Jeg hadde forestilt meg at selveste regnet måtte være en stor og staselig bjørn med langt, grått skjegg og buldrende stemme, en som bodde i et sølvskimrende palass på toppen av et høyt fjell, en som lyste av guddommelige krefter, men han som åpnet døren til den enkle hytten, var ingen av delene. Han var middels høy og ganske tynn til teddybjørn å være, med små, runde briller og grålig pels på toppen av hodet. Det eneste som røpet at det var noe spesielt ved ham, var øynene, de lyste på en trollbindende måte av noe jeg ikke hadde sett før, som om det var tusen stormer der inne, jeg fikk ikke frem et eneste ord, så det måtte bli han som snakket først.

– P.! Der er du jo! Den sønn ingen fader vil benekte! Jeg syntes han snakket litt gammeldags, men så kom jeg på at han var jo ganske gammel også, det har vel regnet så og si til alle tider, spesielt på denne kanten av landet.
– Er du pappaen min?
– Ja, det du vel vite at jeg er. Kom inn, sønn! Har du gått hele den lange veien ut hit, helt alene?
– Ja, jeg måtte jo det, det går vel ikke buss, akkurat.
– Nei, i det har du helt rett. Kom inn på mitt kjøkken, så skal du få deg noe mat i livet. Det er bare fisk å få tak i her ute, jeg har litt sei igjen fra i går.
– Jeg har en brødskive igjen. Av mammas hjemmelagde, løy jeg, det var jo stefaren min som hadde bakt det, men han brukte samme oppskrift som henne, så det måtte jo gå for det samme. Med blåbærsyltetøy, skyndte jeg meg å legge til. Han smilte og rusket meg i håret.
– Men er du virkelig pappaen min? Hvorfor bor ikke mamma og jeg her ute hos deg, eller du inne i byen med oss? Kan virkelig regnet være pappaen til en teddybjørn?
– Selvfølgelig er jeg pappaen din, det må du aldri betvile, og du må heller ikke tvile på at jeg har store evner. Ønsk deg hva som helst, og du skal få det. Én ting. Hva som helst. Jeg lover å gi deg det du ber om.
– Jeg vil kjøre vognen din, trekke regnskyene over himmelen. Pappaen min ble helt hvit i ansiktet og svelget. Tenkte seg om både lenge og vel.
– Kjære gutten min. Kjære P. Ikke la meg gjøre dette mot deg. Velg noe annet, noe fint!
– Men jeg vil. Du sa at jeg kunne ønske meg hva som helst.
– P. Den vognen trekkes av de fire sterkeste bjørnene i hele verden, de er ville, gale og nesten umulige å styre – hver eneste dag er jeg redd for at jeg ikke vil komme levende tilbake når jeg legger i vei over himmelen. Husk: Du er en vanlig, dødelig teddybjørn. Selv gudebjørner ville ikke våget seg ut på dette, du kommer ikke til å overleve.
– Jeg vil. Jeg vil kjøre vognen din over himmelen. Om du er regnet og jeg er sønnen din, vil jeg kjøre. Utenfor samlet skyene seg i havgapet, og fra stallen kunne jeg høre voldsom romstering, det var i ferd med å lysne av dag. Pappaen min begynte å gråte.
– Du har fått mitt ord. Og jeg skal gi deg det du ber om. Men husk på at det er bratt opp på himmelen, selv det uthvilte spannet av bjørner bare såvidt klarer å kjempe seg opp. Midt på er det svimlende høyder, jeg får også høydeskrekk av å se ned på hav og land langt der nede. Til slutt skal du ned igjen, og det er heller ikke noen spøk, det er bratt, og du må holde stramt i tøylene om dere ikke skal styrte i havet.
– Jeg forstår. Dette klarer jeg, jeg er sønn av regnet, husk det.
– Husk også på at himmelen dreier rundt i sirkel, og der oppe vil du se stjernene spinne rundt deg, stjernebildene kommer mot deg som ville dyr: Løven, tyren, skorpionen! Selv jeg klarer bare med nød å neppe å styre dette forspannet, hvordan skal du da klare det, som bare er en liten teddybjørn? Vokt deg, sønn, for å la meg gi deg døden i gave. Velg et tryggere ønske før det er for sent! Se frykten i øynene mine, er ikke den betryggende nok for deg: Ville jeg vært så redd om jeg ikke var redd for å miste min eneste sønn? Tenk på alt godt i denne verden du kan ønske deg? Ulykke, P., er det du ber om, ikke en gave!

Men jeg stod på mitt, maste og maste, og snart lå skybanken tett og tårnende høy ute i havet, og det hadde begynt å buldre av lyn og torden i den. Det var på høy tid å få vognen på himmelen. Pappaen min sa ikke noe mer, han gjorde klar vogn og bjørner, sukket og så mot skyene som tårnet seg opp ute i havet.

– Om du i det minste vil lytte til noen råd: Spar på pisken og bruk tøylene flittig. Disse bjørnene har så mye kraft og villskap i seg, at det er det å holde dem tilbake som er problemet. Men: For siste gang før det er for sent, ønsk deg noe annet!

Jeg nølte et sekund, men så hoppet jeg ombord i vognen, grep tøylene resolutt i venstre hånd og grep den staven som lager smellene når det lyner med høyre. Pappaen min så på meg og sa at han håpet jeg hadde mer hell enn jeg hadde vett. Så rykket bjørnene ifra og jeg var i løse luften. Vinden slo meg i ansiktet, og vognen slingret voldsomt fra side til side. Det er kaldt i høyden, og vått, det var bra jeg hadde tatt på regndressen. Farten økte, og langt, langt under meg kunne jeg se neset med den lille hytten ytterst forsvinne mens vi var på vei mot skybanken ute over det åpne havet. Pappaen min stod fortsatt på tunet, men var bare en liten prikk langt der nede.

Inne i skyene var det voldsomt. Jeg kunne ikke se noen ting, men jeg kjente at vognen ble kastet fra side til side. Siden jeg hadde tømmene i én hånd og staven i den andre, fikk jeg ikke holdt meg fast annet enn ved å spenne ifra med føttene, og hver gang jeg holdt på å miste balansen, slo jeg staven i kanten på vognen slik at det lyste opp med lyn og torden rundt meg. Med ett var vi over skybanken, og stjernene snurret rundt med en voldsom fart, akkurat som han hadde sagt. Jeg klarte på et vis å styre, men ante ikke hvor jeg skulle, gjett om jeg angret!

Så fikk jeg øye på Store Bjørn. Jeg tok den ene tømmen i høyre hånd sammen med staven og la all min vekt bakover. Vognen bremset opp, og da jeg dro hardt til med høyre hånd, skjente vi over i retning av Store Bjørn. Skybanken hadde festet seg bakerst på vognen, og den raste avsted etter oss, jeg kunne se at vi var på vei innover fjorden.

Den dagen husker nok alle fremdeles. Det var den dagen det regnet så kraftig at alle gatene var fulle av vann, skyen ble dratt inn gjennom vinduene på skolen og skylte både lærerne, elevene og vaktmesteren ut på den andre siden, lyn satte stadion i brann, og det kom så mye vann på alle pappaene at siden den dagen har alle vitsene deres vært helt bløte. Togene sluttet å holde seg fast i skinnene, de svømte rundt i vannmassene som lange ubåtslanger, og alle måtte bruke båter og ikke biler når de skulle til butikken. Det regnet hele veien fra Bärgen til Tigerstaden, hvor tøytigrene bor. Jeg mistet taket i tøylene og bjørnene løp helt løpsk.

Se for deg hvordan det var å være der: Lynene farer i alle retnigner og slår løs biter av fjellene, som styrter ned i dalene i enorme steinskred, vindene pisker alle sjøer og vann opp til hvite rokker av skum, elvene vokser over sine bredder og sluker hus og veier, og firspannet med fire gale bjørner raser rett ned mot havet i vill fart, uten å vise tegn til å prøve å bremse fallet eller rette ut banen.

Da var det noe som føk enda fortere. En liten fugl kom stupende fra høyt, høyt over oss, og den hadde kurs rett mot nakken på den ene av bjørnene. Der satt den seg til og hakket som besatt på den ene siden av hodet dens. Bjørnen skrek til og løp rett ut til siden. De andre bjørnene ble helt forvirret og løp hver sin vei, men seletøyet holdt dem sammen, slik at de endte opp med å ikke komme noen vei. Vognen skramlet og slo, men vi rettet ut kursen og var nå på vei utover mot havet igjen, langs den samme veien som jeg hadde gått.

Langt der nede så jeg en liten, brun prikk løpe på rundt nede på et jorde. Hva var det den holdt på med? Det var hesten, den stod og dro i et av de store trærne, slik at to trekroner ble liggende inn mot hverandre. Plutselig forstod jeg hva det var den ville at jeg skulle gjøre: Jeg fikk tak i tømmene igjen og rykket til alt jeg orket for å styre bjørnene rett inn i fellen av seige stammer som hesten hadde spent opp, og med et voldsomt brak dundret hele ekvipasjen inn i det tette bladverket, bjørnene dro den ene veien, hesten den andre, og ute på veien så jeg pappaen min løpe alt han orket rett mot oss. Han ropte navnet på bjørnene, og da hesten nesten ikke orket å holde imot mer, rakk han endelig frem og fikk stagget dyrene. Skyen hadde blitt hengende igjen i fjellene bak oss. Det sies at Bärgen hadde 333 regndager på rad etter denne dagen.

Ingen av oss sa noe på vei tilbake til den lille hytten. Jeg leide hesten med den ene hånden, og en av bjørnene med den andre. Fuglen satt på vognen og fulgte stille med. Da vi var fremme og bjørnene satt på stallen, snudde pappaen min seg mot oss og sa:
– A., du skal ha stor takk for at du var så modig i dag. Om du vil det, skal du få slippe å være fugl mer, slippe å stadig kaste deg selv ned mot vannet. Han ble med ett omskapt til en kjekk ung mann med strålende blå øyne.
– O., du skal også ha stor takk som klarte å stanse bjørnespannet. Vil du fortsatt være hest, eller vil du forvandles tilbake til den du var før du avslørte din fars skjebne? Før jeg visste ordet av det, stod en flott ung dame med langt, ravnsvart ved siden av den unge mannen.
– P., du har voldt stor skade, men du har samtidig vist et stort mot, og du har vært snill mot de som er fremmede for deg. Jeg tror tiden er kommet for å sende deg ned til menneskene, der er det mange som kunne trenge en teddybjørn som deg.

Med ett var odden og hytten og pappaen min borte. De to menneskene også. Jeg hang på veggen i en bod på et tivoli, og akkurat da var det en liten jente som strakk armene i været før hun snudde seg mot raden av bamser. Hun pekte på meg. Slik hadde det seg at jeg ble sendt vekk fra der jeg kom fra og ned hit. Hvordan jeg havnet her i trappen hos deg, derimot, er en historie for en annen dag.

Han satt der, helt alene, og så ganske trist ut. Jeg spurte: «Hvem er du?» Han svarte ikke, bare så opp på meg med triste, svarte øyne. «Hvor har du vært?» Bare gaten utenfor lagde lyder, gaten og pusten min. «Hvem har latt deg bli igjen her?» Heller ikke dette kunne han svare meg på, han ble sittende og vente på det magiske tryllestøvet som gjør at teddybjørner våkner til liv og kan fortelle de mest fantastiske historier. Jeg lette i lommene, men fant ingenting annet enn småmynter, en kortholder og et par nøkler. Voksenting. Jeg gravde i skuldervesken: Kamera, lue, votter, notatblokk, to penner og et batteri. Jeg gravde i hukommelsen, men jeg kunne ikke huske trylleformelen; den var der sist jeg trengte den. Det gjorde meg trist, for den er mer umistelig enn både penger og kamera. Teddy må vente til det kommer et barn forbi.

Til: Isabel Väthröder, Schillerstrasse 25, 10625 Berlin
Fra: I.

1. Den jeg kom hit på

Kall meg ikke Ismael. Det vil si: Nå kan det i grunnen være det samme. Jeg kom på en skuter for to år siden, og nesten med det samme ble jeg en del av livet ditt uten at du kunne gjøre noe med det, uten at du kunne vite at jeg en dag skulle tre ut av det like raskt og like uventet som da jeg kom. Det var en søndag i november, du hadde glemt skjerfet ditt på lesesalen og måtte snu, du glemte å se deg for idet du krysset gaten, og med ett lå du i veibanen, for sjokkert til å skrike, for omtumlet til å reise deg. Det var jeg som først kom til meg selv, og som kom deg til unnsetning i den stille gaten. Du blødde neseblod og hadde slått deg, men ellers var du fin; jeg hadde brukket to ribben, men det fant jeg ut først senere. Jeg støttet deg bort til en benk og gikk ut i krysset for å hente skuteren, låste den og satte meg ved siden av deg. Resten husker du bedre enn meg. Det var du som betalte for kaffen, jeg var blakk.

2. Den som var vår

Vi kjøpte den like etter vi hadde flyttet sammen, det vil si: Du kjøpte den etter jeg hadde flyttet inn på hybelen din, uken etter at vi møttes for første gang; jeg solgte den gamle uten å få lov til å betale noe på den nye. Jeg husker alle turene våre, da du ville vise meg byen, forstedene, skogene. Hva du så i meg, forstår jeg fremdeles ikke; for meg var du et holdepunkt, en fiksstjerne i et univers som roterte altfor fort, og som jeg ikke forstod å orientere meg i. Kanskje vi hadde et fellesskap i nettopp det, i vissheten om at noen var der, noen som ville være der. Det var bare det. Det var bare oss. To mot resten er bedre enn å kjempe hver for seg. Om kvelden hjalp jeg deg med matematikken, fysikken, kjemien og elektronikken, om dagen var jeg hjelpemann på budbil.

Det var over havet jeg kom, ikke alene. Båten var åpenbart for liten, men det fantes ingen annen vei. Like gjerne der ute på det åpne, rene havet som i skitt og søle inne i byene eller i leirene; jeg gikk ombord med rolig sinn, uten forhåpninger, uten fremtid. Det var underveis over havet det skjedde, med hun som stod ved siden av meg, hun og barnet hun holdt i armene, det smilte til meg og holdt blikket mitt da jeg kom ombord; det var som om det skjedde i sakte kino. Jeg vet at ikke det var min skyld, men det var jeg som hadde kunnet holdt henne fast. Hun hadde ikke redningsvest.

3. Den jeg rømte på

Du ville ikke ha kunnet forstå det. Du kan kanskje fortsatt ikke det. De lot meg forstå det, jeg kan ikke glemme stemmen hans. Jeg reiste en fredag i april, betalte sykkelen kontant med dine penger og passerte deg med høy puls idet jeg så at du gikk inn i butikken på hjemveien, du så nok aldri meg der jeg navigerte mellom bilene ettermiddagstrafikken. Jeg reiste til Hamburg for å oppsøke en slektning, men de fant meg, så jeg reiste videre til Hannover. Den første uken trodde jeg at jeg hadde lykkes med å skjule mine spor, men en kveld ringte det i en telefonkiosk idet jeg passerte, og da jeg løftet av røret var det den samme stemmen som snakket, han som hadde bedt far sette seg på kne i gaten ved siden av naboen og sønnen hans, jeg kunne se dem fra gjemmestedet på loftet. Han gav meg tre timer på å forlate byen. Så fulgte noen mørke dager i Leipzig før jeg tok toget tilbake til Berlin – slik at jeg kunne sitte på trappen den dagen du kom tidlig hjem og fant meg der. Resten av historien kjenner du; du ropte til meg hele kvelden, husker du? Jeg snakket sant da jeg sa at jeg ikke husket noe, jeg husker underlig nok mer av det nå.

4. Den du rømte på

Like lite som jeg kunne si deg hva jeg hadde bedrevet da jeg kom hjem, ville du fortelle hva som gjorde at du ville ha meg tilbake. Da du dro til foreldrene dine, gav du meg en helg på å flytte ut og legge nøkkelen i postkassen. Jeg forstod godt at du ville ha meg ut. Likevel, bare en uke senere bestilte du en pakke som du fikk kontoret til å beordre levert med bilen jeg var hjelpemann på. Et nytt kjøleskap, av alle ting, selv om det gamle fungerte fint. Du hadde dekket til to på kjøkkenbordet, og på min plass lå en lapp med teksten «unnskyld» på arabisk. Jeg tror ikke jeg har vært så glad noen gang. Da vi tok med det gamle kjøleskapet og gikk, stakk du nøkkelen i baklommen min, og jeg måtte kjempe med gråten resten av kvelden på jobb. Den natten trodde jeg at vi var forent for godt.

5. Den som bragte meg hjem

Jeg skriver dette til deg fra havnen i Tartus, i hjemlandet mitt, etter en lang og slitsom reise på motorsykkel, og det plager meg at jeg ikke vil få vite om dette brevet kommer frem. Du vil kanskje aldri forstå dette, men jeg fikk beskjed om å dra tilbake. De finner meg uansett hvor jeg er. Bestemoren min i Aleppo lever fremdeles, men jeg kan ikke kontakte henne. Det er fortsatt for farlig for meg å reise under mitt eget navn, jeg kaller meg Ismael. Ikke vær sint, jeg visste ikke hva jeg skulle si da du spurte meg den første dagen, og siden var det for sent å hete noe annet. I går fant han meg igjen, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Han snakket til meg da jeg gikk nedover gaten; jeg snudde meg, men det var ingen der. I morgen går jeg ombord i en båt. Jeg ønsker deg alt det beste og takker for det jeg fikk ha sammen med deg.

Din I. 4ever

Novemberregnet siler ned over kjøpesentrene, bilene i ettermiddagsstampe og de mørke bodene som snart skal huse julemarkedet. Høyt oppe over travle mennesker på vei hjem trekker en fugleflokk stille over kveldshimmelen og gir oss som står nede og kikker opp en siste sjanse til å se dem; snart vil det være helt mørkt og kun det som er kunstig opplyst vil være synlig. Anselm skyver fra med jevne mellomrom, blendet av lysene på en parkert varebil på andre enden av torget; hjulene lager en fresende lyd over våt stein, delt opp av små komma der de krysser over fra én helle til den neste; små buer av dråper i fart står opp fra styrehjulene foran, gnistrende i motlyset. Dagens overtidsarbeid er over, det er lørdag, og vannet trekker sakte inn i ullstoffet i jakken, lårene på buksen er forlengst våte. Snart vil kveldene her dufte av mat, trengsel og glühwein, og snart vil den skrå linjen over Breitscheidplatz ikke være den raskeste veien hjem lenger.

Fanget i en hvirvel av skrapende, klikkende lyd, en uregelmessig spiral som løper langs innsiden av en tenkt sylinder i rommet (det står en modell i naborommet), en strøm av inntrykk på tvers av hva vi ser, litt som å snakke på telefonen med noen som går ned en travel gate i en storby: Musikken som strømmer ut av en klesbutikk, upbeat, en høyfrekvent avbrytelse av et barn som hviner, mumlingen i en passerende menneskemengde i følge bak en høyt hevet rosa paraply, den glidende overgangen til gitaren til gatemusikanten som kommer til syne bak alle kroppene, kameraene, en trikk nærmer seg, det piper i et lyskryss, hva sa du?

Evigheten fanget og fastholdt i åpningen, muligheten mellom to vegger, rommet som rommer forståelsen av hva vår forståelse av verden er, som rommer seg selv og rommet den rommes i. Det er alltid oss selv vi ser, oss selv vi ser på i andre, og med mindre vi går på leting etter de stedene der tilværelsen går fra hverandre, sprekkene i speilet, vil det være alt vi ser.