flimmerfiltret
hver for seg sammen
i en angstedderkopp,

åtte hender der vi ikke vil,     vil,
at de skal være;
utenfor, innenfor,
later vi som,
tror vi,
vet vi,
håper vi

kan ikke

du og jeg, han og du,
jeg og hun, han og henne,
jeg og han, du og henne,
hun   alene,
jeg   alene,
du    alene,
han   alene

15 seconds of fame,
choose your frame, name;
later som, tror, vet, håper

kan ikke

i mørket: angstskrik (later som)
avstanden
    når vi ikke vet hvor langt vi kan falle, alene, (tror)
avstanden
    når vi innser hvor langt det er, sammen, (vet)
avstanden
    til de som er oss nær, (håper)
    som holder oss på avstand (kan ikke)

individuelt avhengige
gjensidig
av hverandre
    mer enn andre
    er av oss

(oppsummering av danseforestillingen «Flirren» (Rubato/Ufer studios))

Noen steder ser ut til å ha fått et forsprang: Vi sier at de har blitt liggende etter, at de har frosset fast i fortiden fordi de ikke har forandret seg, men det er heller et tilfelle av det motsatte, av at de ligger så langt fremme at fremtiden ikke har rukket å innhente dem ennå, slik at de får et liv utover moteskiftene der byen ligger i fremskrittets vei, en bevaring av en atmosfære som bidrar til å opprettholde en bevissthet om hvor byen kommer fra. Friedrickshain er full av bakoverskuende, uavhengige småbutikker, grafitti og rester etter de som var moderne før oss, sekstenåringene som en varm forsommerdag stjeler seg til et raskt kyss bak forhenget i foto-automaten, deres første, den dagen de begge kommer til å huske lenge etter de har glemt hverandre; hun finner bildet i en gammel lommebok nesten sytti år senere, dagen etter står dødsannonsen hans i avisen; verden er full av merkelige sammentreff.

Vi gjør det hele tiden, jeg også: Retter lysfangeren opp mot de store, mektige historiske bygningene – men hvorfor? Før vi hadde lært oss ordet selfie kunne vi komme hjem med en hel rull fylt med stein, nå kommer mange hjem med hundrevis av digitale bilder av sitt eget ansikt med de samme steinkonstruksjonene i bakgrunnen. Hvor gjør vi av dem? Jeg kan ikke huske å ha vært på besøk i et hjem hvor det typiske bildet av byens rådhus, teater eller katedral henger med sine styrtende linjer i glass og ramme på veggen over spisebordet, langt mindre med et uskarpt ansikt med rødvinsbart i forgrunnen. Likevel klikker vi i vei, jeg også. For å huske at vi har vært der? En visuell knagg å henge minnene på? Fordi vi bør? Fordi alle andre gjør det? Fordi det lærer oss å se?

[E]very opportunity to “see” is never a wasted one, even if you don’t make any images worth sharing. It adds to your understanding of light and composition, and enriches your creative abilities.

— Robert Rodriguez jr.

I wonder what there is about the traveling public that seems so to set it apart, to make of it at least a sub-species of mankind?

— Stewart Edward White: The Mountains

Den første av dem var en ung mor med et lite barn (tre-fire år?). Inntil barnet sa «Mamma» trodde jeg hun var søsteren, de snakket svensk med hverandre og satt i en fireseter til venstre for toseteren hvor jeg hadde valgt vindusplassen. Hva jeg la merke til: Hvordan moren forsøkte å få det trassige barnet til å la være å legge føttene i vinduskarmen. Selv satt hun med føttene i stolen overfor seg, og trumfkortet – sjokolademelk og vingummi – var spilt ut for lengst. Øretelefonene hun hadde rundt halsen fikk hun ikke brukt.

Den andre var en av oss, en av oss som reiser ofte, han hadde flyttet inn i de kassene han trengte allerede før jeg hadde fått plukket opp mine to. Heldigvis for alle involverte hadde jeg oppdaget tilstanden av lavt blodsukker som hadde sneket seg innpå mens jeg satt urørlig i togsetet med Mozart i ørene, slik at jeg fikk satt til livs to tredeler av den medbragte maten før jeg gikk mot sikkerhetskontrollen – den gamle, de er så ineffektive i den nye (i alle fall de to gangene jeg har gått dit).

Den tredje var en eldre kvinne, en jeg vekslet noen få høflighetsfraser med før hun fikk maten bragt til seg; jeg hadde kaffe og skolebrød fremfor meg. Hun spiste bare halvparten av den mikroskopiske pizzaen hundredeogåttini kroner skaffer en på Gardermoen før hun hastet videre. Bunnen var sprø, kunne jeg høre.

Den fjerde var en jente på min egen alder (altså nærmere førti enn tredve). Hun var hverdagskledt og sitt hverdags-jeg, håret sjarmerende uryddig satt opp der hun stirret uforstyrrelig på skjermen mens hun tastet intenst. Det kunne se ut som om hun hadde en viktig jobb, kanskje var hun glad for at flyet var forsinket.

Den femte var en mann i midten av femtiårene; vi var seteradskamerater og begge lettet over at ingen satt på B-plassen. Han leste en Putin-biografi med slående undertittel, jeg fullførte gjenlesningen av Espedal: Imot kunsten. Klokken hans strålte, jeg luktet svette etter snart et halvt døgn på reise.

Den sjette var en av disse som jeg ikke tør gjette alder på. Ikke så mye annet heller. Han hadde tyrenakke, kamuflasjebukser og stram frisyre, jeg så ham kun bakfra, han satte sjøbein på U-bahn – feil linje for min del, jeg hoppet av og satte kursen tilbake dit jeg kom fra for å komme meg over på U2.

Den syvende fikk jeg et glimt av i speilet på badet før jeg åpnet dolokket; ubestemmelig alder, blond, blåøyd, uformelt kledt. I gangen stod en papirhandlepose fra Edeka, en koffert, en instrumentkasse og en sekk med nok et instrument. Fjern i blikket, rufsete på håret som har blitt litt for langt, glad for å være fremme og klar for å lage en enkel middag før sengetid.

Høstenfargenes sprakende fest på sommerens modige bejublelse av livet og overfloden er over: De nylig røde og gule bladene, en gang først intenst lysegrønne, deretter rolig dypgrønne, er nå brune etter å ha gjort sine ensomme piruetter ned mot jorden, ett og ett i en siste ekstravagant overskuddsgest av stille skjønnhet. Her hviler de mykt i et uryddig, urolig teppe – eik over bjørk over lønn – hvirvlet opp og lagt på ny av vindpust, føtter og en slepende hale med hvit spiss. I løpet av natten som var har naturen dekorert hver enkelt nerve i hvert enkelt blad med en streng av kaldt sølv bestående av tusener av millioner av ørsmå, intenst vakre iskrystaller dannet oppå hverandre og hver for seg i en uendelig variasjon over sekskantede sammensetninger – bare for å viske alt gradvis ut gjennom dagen, slik at prosessen kan gjenta seg neste frostnatt. Det er i sannhet en overflod.

Nature is, above all, profligate. Don’t believe them when they tell you how economical and thrifty nature is, whose leaves return to the soil. Wouldn’t it be cheaper to leave them on the tree in the first place? This deciduous business alone is a radical scheme, the brainchild of a deranged manic-depressive with limitless capital. Extravagance! Nature will try anything once. This is what the sign of the insects says. No form is too gruesome, no behavior too grotesque. If you’re dealing with organic compounds, then let them combine. If it works, if it quickens, set it clacking in the grass; there’s always room for one more; you ain’t so handsome yourself. This is a spendthrift economy; though nothing is lost, all is spent.

— Annie Dillard: Pilgrim at Tinker creek

Skyggene strekker seg tvers over plenen og beskytter et svinnende spor av gress som fortsatt holder på morgenrimet, solen tegner et gyllent omriss om silhuetten av de bladløse trærne, det er bare de minste grenene som beveger seg. Like nedenfor klemmer bølgene fra fergen som legger til kai seg inn i kanalen, skimrende, skummende, de fukter nedsiden av bildekkene som henger langs kaiene, bretter seg rundt baugen på en av redningsselskapets båter, og flyter stille inn under den traffikerte vippebroen før de ruller ut i havnebassenget på den andre siden, svakt halvmåneformede, slik at de to i hver sin kajakk blir liggende og vippe opp og ned. I et hjørne innmed broen står en mann i et nødvendig ærend, han kikker nervøst opp på fotgjengerne som passerer like over; selv om utseendet røper at han ofte går ute, blir det aldri likegyldig, for vi ser alltid på hverandre, og det han står og gjør synliggjør noe om hvem han er, noe om hva han ikke har.

Satt opp mot den skarpe høstluften er det som om det varmende sollyset er ekstra klart, for ansiktet husker fremdeles sluddbygene fra kvelden før; han var ute også da, men under en annen bro, for her nede ved sjøen trekker det kaldt på slike kvelder. De skal bygge tre og et halvt tusen nye boliger på jordet der oppe, tre og et halvt tusen leiligheter til Oslo-priser, for avstandene krymper, og storbyen nærer sin sjel på bekostning av naboene den legger under seg og gjør til forsteder. Resultatet: Vanlige arbeidsfolk blir presset enda lengre ut. Han hadde jobbet på verftet i noen år, ryddet, løftet, rengjort, spist matpakke, slipt, stablet, sortert, hatt kaffepauser, gått hjem når skiftet var over; nå går flere av de andre som takket nei til omskolering på trygd, men ikke han, det vil han aldri gjøre, om han så må tigge, og det må han iblant, men han stjeler aldri. Pensjonen har han etter ærlig arbeid.

Han ser over på de nye leilighetene på andre siden av havnen. De står for vekst, for fremgang, men folk er ikke hjemme. Det meste av døgnet sitter de på et kontor for å få råd til å ha en leilighet de ikke bruker annet enn noen få timer på hver side av søvnen, og da går de gjerne ut for å spise, eller på kino. Galskap! Hvis han hadde vært i deres sko, ville han jobbet deltid, garantert, og hatt en dag eller to i uken han kunne sitte ved havnen og se lyset komme og gå, gå gjennom gatene uten den travle energien som driver de handlende videre til neste ærend, sitte inne i stuen hjemme og tenke på kulden og vinden utenfor.

På den annen side: Han ville fortsatt være bundet til å tjene andre tre eller fire dager i uken, bundet av forventninger, bundet til å omgås de riktige vennene, bundet av pengene som hele tiden måtte gå i balanse med alle de faste utgiftene, faste avtalene. Inn på konto, ut av konto. Nå er han i det minste en fri mann, uten gjeld til noen bank, uten å stå i gjeld til noen annen; helsen skranter, men han lever, i det ligger en mulighet. Fergen over fjorden er gratis for gående.

Our expeditions are but tours, and come round again at evening to the old hearth-side from which we set out. Half the walk is but retracing our steps. We should go forth on the shortest walk, perchance, in the spirit of undying adventure, never to return— prepared to send back our embalmed hearts only as relics to our desolate kingdoms. If you are ready to leave father and mother, and brother and sister, and wife and child and friends, and never see them again—if you have paid your debts, and made your will, and settled all your affairs, and are a free man—then you are ready for a walk.

— Henry David Thoreau: Walking

Båten legger fra land slik den pleier, og bølgene brer seg i kjølvannet av den, slår mot odden, kaiene og innløpet til kanalen. Han sitter på benken og ser den bli mindre og mindre, ser bølgene ebbe ut og neste båt som nærmer seg ute på fjorden. Det er kveld igjen.

Før reiste man hovedsakelig i første person, man la ut på en ferd, ofte forbundet med en viss fare, til fots, eller kanskje på et ridedyr, eller i en båt som måtte føres forsiktig mellom bølger som gjorde at båten krenget og stampet, om været i det hele tatt tillot passasje. Nå reiser vi helst i tredje person, vi lar oss transportere som passasjerer, pax (vi kommer i fred, unntatt til klagedisken?), ventende på perronger og i avgangshaller, ventende i velventilerte og relativt stillegående transportmidler som glatter over ujevnhetene naturen prøver å bidra med underveis. En upersonlig stemme veileder oss over høyttalerne, mat er tilgjengelig i bytte mot penger vi ikke kan se eller enda mer abstrakte poeng vi på en eller annen måte har gjort oss fortjent til, størrelser som med ett kommer til syne i form av en boks fylt med sukkervann, eller som et lett flattrykt rundstykke med kald ost, kald majones og kald salat, fulgt av den karakteristiske lukten av flymat.

Han reiste ikke, han var underveis, ventende på å ankomme. 

Hun skynder seg etter ham inn på fjerde råd, varm i kinnene, fulgt av et mildt pust av parfyme i den tette luften som fyller salen der vi har samlet oss for å bli fortalt en historie, slik mennesker alltid har samlet seg for å fortelle hverandre historier. De har pyntet seg, gleder seg, stopper samtalen allerede før lyset dimmes og teppet går opp. En ridder i blendende blank rustning kommer den uskyldige jomfru i nød til unnsetning akkurat i tide, i en båt trukket av en magisk svane; han erklærer, uten å ha sett henne før, at han elsker henne og at han vil gifte seg med henne neste dag; folket elsker ham, hun elsker ham, lykken er innen rekkevidde så lenge hun lover å aldri spørre hvem han er. Hun lover. Teppefall, forventningen om pausen sammen.

De har funnet plassene sine, venter på andre akt, venter på andre pause, venter på møtende blikk og berøring. En heks planter tvilens frø i heltinnens hjerte: Hva har han å skjule, hvem flykter han fra, kan hun leve i uvisshet? Hun ser bort på ham, i mørket; hun ser ikke blåfargen nå, men hun vet at de er blå, øynene hans, de følger handlingen, alle omveiene, forsikringene og gjentakelsene formen legger opp til. Heltinnen motstår heksens forsøk på å så splid, de onde forvises fra slottet, de gode forbereder bryllup. Teppet faller for andre gang.

I rommene vi inntar i pausen er ordene mindre, men flere – dramatikken den samme, men langsommere, mer som høstrøden og de korte dagene sniker seg innpå de som er opptatt med å nyte sommeren. Vi kommer og går, flytter oss og bytter plass i køer, ganger, trapper og vrimlerom; ingen kjenner meg, og ingen kjenner de to kjærestene som er her for første gang; de kjenner heller ikke hverandre, slik ingen av oss kan kjenne noe menneske fullt ut, slik ingen av oss kan kjenne seg selv fullt ut.

Hun tviler. For mye. Og gjennom tvilen ødelegger hun ham, gjennom ødeleggelsen av ham alt de kunne fått sammen, og gjennom det, seg selv. Han må røpe hvem han er, og da må han også forlate henne, slik vi ikke kan være lykkelige med noen vi ikke lenger er nysgjerrige på. Hun synker livløs sammen og teppet går ned for tredje gang.

De to går fra forestillingen like glade som da de kom, men for første gang har de fått øye på tvilen. En dag skal de bli klar over nødvendigheten av den.

Det er en klarkald onsdag ettermiddag, og jeg ser et tre vokse opp av en søppelcontainer, en metallkasse det truer med å omfavne, omslutte, omforme tilbake til ren natur, slik trærne i Tsjernobyl langsomt tar tilbake og berger det menneskene i all hast har lagt øde; naturen i uforstyrret virke i en foregangsby, et miljøfyrtårn, et blikk inn i en fremtid der vi menn (for volden er mannens forbannelse alene, all vold stammer fra oss) har lykkes i å utrydde hverandre, en fremtid der verden får mulighet til å redde seg selv. En sølvfugl har satt seg til på den høyeste gren og synger en stille arie om sorg, savn og sannhet, men jeg begriper ikke ordene, som om det universelle er et fremmedspråk vi til stadighet mener å få tak på, men som alltid glipper lik setninger man prøver å feste til minnet når man våkner stedvill om natten, eller som sølvskimrende hvite roseblader hvirvlet opp i drømmenes snø, kvikksølvglatte og kalde mot innsiden av hånden som forgjeves forsøker å gripe dem – som en barnehånd utstrakt mot en himmelbunden gassballong.

The sensual man conforms thoughts to things; the poet conforms things to his thoughts. The one esteems nature as rooted and fast; the other, as fluid, and impresses his being thereon. To him, the refractory world is ductile and flexible; he invests dust and stones with humanity, and makes them the words of the Reason. The Imagination may be defined to be, the use which the Reason makes of the material world.

— Ralph Waldo Emerson: Nature

Det er et sikkert høsttegn, like sikkert som høstregn, man kjenner det når man har vært ute en stund, hvordan varmen har forlatt fingrene, og de for første gang for sesongen blir kalde, hvite og uten følsomhet; spesielt om man skulle sitte på en sykkel, men også om man går rundt med et japansk-produsert kamerahus i metall i høyre hånd.

Han var allerede sent ute, skjønt hvor mye gjør det egentlig? Det er ikke sant at tiden har løpt fra de gamle, det er heller omvendt: At de som har levd lenge også har forstått at tiden alltid står i forhold til hvordan man tilbringer den, ikke hva man tilbringer den med: Tiden løper kun når man ser en annen vei, og den kan aldri løpe fra en. Fingrene fryser, nesen er kald, og nå er han altså sent ute, uten å bekymre seg videre for det, for bekymring er en av disse tingene som får tiden til å krympe uten at man merker det, som stjeler av det man har fått til rådighet. Unødvendig.

By the regular practice of concentration (as to which there is no secret — save the secret of perseverance) you can tyrannise over your mind (which is not the highest part of you) every hour of the day, and in no matter what place. (…) Try it. Get your mind in hand. And see how the process cures half the evils of life — especially worry, that miserable, avoidable, shameful disease — worry!

— Bennett: How to live on twenty-four hours a day (1910)

Han sykler langs Landwehr Kanal slik han har gjort det så godt som hver dag siden den dagen han overleverte nøkkelkortet til sjefen på elkraftavdelingen hos Siemens og fikk høre at man gledet seg på hans vegne, han som skulle nyte livet som pensjonist, trass i all kraft og idérikdom han brant inne med. Det var den eneste dagen hadde brukt gullklokken, og samme dag kastet han den i den kanalen der hvor liket av kommunisten Rosa Luxembourg hadde blitt kastet etter hun var henrettet sammen med Karl Liebknecht – ironisk nok av sosialistene – i 1919, en kvinne som døde for det hun, han, trodde på.

Siemens hadde vært håndtlangere for nazistregimet, hans far hadde vært skiftleder ved fabrikken i Auschwitz en kort periode. Likevel var det indirekte nazisten John Heinrich Detlev Rabes fortjeneste at han selv hadde valgt å bli værende hos Siemens, hvor han hadde hatt sommerjobb hver sommer som student ved Berlins Tekniske Høyskole; det vil si han hadde gitt etter for mildt press fra faren. Faren hadde i yngre år både studert og jobbet sammen med Rabe – de to holdt kontakten til det siste – og faren kunne fortelle om hvordan John Heinrich personlig hadde gått i bresjen for en sikkerhetssone i Nanking da de japanske troppene rykket inn og slaktet ned befolkningen, et tiltak som reddet hundretusenvis av kinesiske liv. Rabe skal ha sagt i et brev til faren: «Det er et spørsmål om moral. Jeg kan ikke få meg til å svikte den tilliten folket her har vist meg, og det rører meg å se hvordan de nå stiller sin lit til meg.» Når selv svorne nazister kunne ha en slik omsorg for folk de så på som undermennesker – undermennesker som med ett var blitt medmennesker – måtte det være en kjerne av godhet også bak det at Siemens hadde blitt involvert i utnytting av «arbeidskraften» i Auschwitz, for eksempel at alternativet for fangene var verre enn å lodde elektronikk til radioer; skjønt, vi er aldri bedre enn valgene vi tror eller later som andre gjør for oss.

I dag er det nøyaktig fem år siden han kastet gullklokken i kanalen, og han trekker ufrivillig i håndbremsen før han like raskt slipper taket; han legger overhodet ikke merke til personen i turkis allværsjakke på motsatt elvebredd, han som står som frosset med frosne fingre med kameraet for øyet, som en jeger venter på sitt bytte. Den fotograferende stjeler kun reflektert lys; allerede når bildebrikken registrerer fotonene som strømmer gjennom objektivets mange linser, er hendelsen som foreviges fortid.

De vil være der i dag også, på det vanlige stedet ved bredden av Neuer See, der hvor han aldri har blitt forstyrret. Endene er de første som nærmer seg når han parkerer sykkelen under lønnen som henger ut over den lille viken, og som gjør at man ikke kan se ned til denne plassen fra turveien som går like ovenfor. Blir man sittende lenge nok, får man selskap av ekornene, og når mørket faller på kan man være heldig å se både beveren og uglene. En dag vil han bli sittende her.

Nothing so fair, so pure, and at the same time so large, as a lake, perchance, lies on the surface of the earth. Sky water. It needs no fence. Nations come and go without defiling it. It is a mirror which no stone can crack, whose quicksilver will never wear off, whose gilding Nature continually repairs; no storms, no dust, can dim its surface ever fresh;—a mirror in which all impurity presented to it sinks, swept and dusted by the sun’s hazy brush—this the light dust-cloth—which retains no breath that is breathed on it, but sends its own to float as clouds high above its surface, and be reflected in its bosom still.

— Henry David Thoreau: Walden