Posts in Category: Norge på langs
Dag 44: Dalsbygda til Røros
Med Aftenposten for hånden tok det tid å rive seg løs fra frokosten, men i dag fikk somlingen en positiv konsekvens: Da jeg endelig kom meg ut, svingte verten, Randi, inn på tunet. Hun skulle ordne noe i kafeen, men tilbød seg å kjøre sekk og ski opp en del av bakkene. Jeg takket og bukket, hun hadde møtt NPL’ere før og spurte ikke om jeg ville ha skyss, og jeg la i vei frisk og freidig uten sekk. Da kjente jeg også bedre hvor lite bra det er å gå i 75 mm skisko. Oppe i krysset hvor sekken skulle stått fant jeg ingenting, og vel vitende om at telefonen lå i topplokket var det ikke uten en viss spenning jeg fortsatte i retning av løypene, med øynene på stilk. Alt ordnet seg, selvfølgelig, det vil helst gå godt (som Max Manus kalte boken).
Skiene er funnet
Overraskelsen kom kun få minutter etter at jeg hadde funnet sekken og tatt til skiene oppover mot stedets skihytte, Nansenhytta. Plutselig kommer to hunder halsende. Jeg ignorerer dem, og de virker ikke spesielt interessert i meg heller, der de leker og baser seg oppover veien, men etter en stund innser jeg at disse to tror at de er på skitur med meg, for de tar stadige runder rundt meg, og iblant traver de lydig oppover på min venstre side. Flott, hva gjør jeg nå? De har halsbånd, så jeg går ut fra at jeg bør fange en av dem for så å ringe eieren, problemet er bare det at jeg er svært, svært lite begeistret for hunder, for å si det slik, selv om disse virker greie. Jeg bestemmer meg for å ta tak i problemet når jeg kommer opp til Nansenhytta, og når jeg kommer opp dit vil det igjen helst gå godt, det ryker fra pipen. Jeg spenner av meg, og med mine nye følgere på slep banker jeg på døren. Mannen som åpner vet godt hvem eieren er, og mens han prøver å få tak i vedkommende, slår vi av en prat ved svartovnen før han lover å få de firbente hjem og jeg kan ta til løypene.
Noen liker godt skiføre
Det er en nydelig dag for en skitur, og i nykjørte spor går det friskt innover det milde terrenget. Nord for Sætersjøen tar jeg av fra løypene og nyter å tråkke egne spor fra myr til myr i bjørkeskogen. Snøen er til tider dyp, men den er lett, og marssolen steker i ansiktet, bra jeg har faktor 50 på nesen. Idet jeg ankommer naustet jeg har tenkt å bruke som utgangspunkt for dagens eneste kompasskurs, ser jeg at kompass blir overflødig, her går det en løype. Jeg tar den et stykke med nesen i kartet og kan fornøyd konstatere at den leder nøyaktig inn på den seterveien jeg hadde tenkt å følge.
Da var Østerdalen snart krysset, Glomma ligger bak meg
Å krysse Glomma er en liten milepæl, nå er det ikke lenge igjen før jeg kan vende nesen nordover igjen. På vinterhvite veier sklir jeg innover mot Røros, er heldig og finner at veien jeg har sett meg ut ikke er brøytet siden siste snøfall, før jeg tar brøytekanten ned til Håelva. På Idrettsparken Hotell sier jeg aldri hva jeg heter, jeg er eneste gjest en søndag kveld. Selvfølgelig må jeg opp i sentrum og leke turist, og magen blir fylt på nok en «italiensk» sjappe med kebab på menyen, sukk. Mottoet var forresten et sitat: «Pizza is a lot like sex: When it’s good, it’s very good, when it’s bad, it’s still quite good.» Smakfullt.
Turistbildet
Jeg må innrømme at jeg gruer meg ganske mye til de neste to dagene, med to ganger tre og en halv mil langs vei, men også på Nansenhytta i dag ble jeg anbefalt den østligste ruten. Håper jeg finner noen strekk jeg kan gå på ski, enten det er brøytekanten, «gamleveien» eller myrer langsmed veien…
Dag 43: Vingelen til Dalsbygda
Denne dagen laget jeg meg noe jeg har drømt om lenge: Nystekte rundstykker til frokost, slik vi pleier å ha i helgene hjemme. Sammen med god juice, kaffe og Aftenposten (på mobil) ble det en riktig så trivelig morgenstund ved kjøkkenbordet. Ute var det fire minusgrader, i følge en artikkel som sto i A-magasinet tidligere i år, er dette den ideelle temperaturen for skigåing. Vinden kom fortsatt i kraftige kast. Dagens etappe skulle være riktig så overkommelig, så jeg tok meg nesten litt for god tid og var ikke ute før 9:20.
Farvel til Tollefsa
Vinteren har kommet tilbake til Vingelen
Da jeg vinket farvel til verten på Tollefsa, hadde solen brutt igjennom, og Vingelen hadde kledd seg opp i strålende hvitt, vårvær var med et trylleslag forvandlet til en nydelig marsmorgen, en perfekt skilørdag. De første seks kilometerne gikk på vei, men etterhvert var snødekket så bra at jeg kunne smøre med blå extra og spenne på meg skiene, noe jeg gjorde mens jeg slo av en prat med tre unge menn (ca 12 år?) som var ute på sparkstøttingtur. Følelsen av å kunne gå ordentlig diagonalgang igjen kan jeg nesten ikke sette ord på.
En av mange setervoller underveis
Som lovet er det god såle videre fra der brøytebilen har snudd, men det er mer snø enn jeg hadde trodd. Tidvis farer skituppene lydløst frem under overflaten, Rød Oktober, men jeg trenger ingen sonar: Snart løfter de stolte stavner seg så snøsprøyten fosser om baugen, disse skiene skulle ikke vært kalt Nansen, men Fram! Omgivelsene kan til forveksling likne på gårsdagens, på kartet: Innover skogen fra setervoll til setervoll, men der stopper også likheten, for der gårsdagen bød på langdryge strekk med blodslit og gjennomslag, ligger seterveien i dag hvit og jomfruelig, som et langt bånd av et skispor som venter på å bli satt. De nakne, våte trærne som i går strakk sine dødsorte grenfingre ned mot en sliten skigåer er nå snødekte tilskuere som leder tanken hen på alle de nydelige turer på silkeføre i Nordmarka, for det er de man husker, og i den trolske stemningen er det ingenting som virker mer naturlig enn å slå følge med et revespor innover. Fra tid til annen har jeg også følge av traktorspor, elgspor, skuterspor, endog skispor, men det er bare mitt spor som skal hele veien frem, og bak meg viskes det langsomt ut av florlett snø og vind.
For en stakket stund gikk det spor fra Vingelen til Dalsbygda, det hadde jeg brøytet
Underveis hadde jeg stoppet for å slå nummeret jeg fikk av verten på Tollefsa, og den hyggelige damen i den andre enden hadde kunnet glede meg ved å si at hun hadde husvære å tilby, og det til en ekstra hyggelig pris for langveisfarende. Vi møttes idet jeg skled inn i Dalsbygda sentrum på en brøytekant. Hun stoppet bilen midt i veien og rullet ned vinduet, og jeg hadde vel egentlig ikke trengt å stille spørsmålet: «Det er du som er Randi?» I mellomtiden hadde jeg gradvis vendt tilbake til sivilisasjonen: Vinket til to hundekjørere, fulgt hjulsporene til en bil i snøen, gått på brøytet vei, etterhvert også hovedvei. De lette snøfnuggene som hadde danset rundt meg, som i Nøtteknekkeren, hadde vokst til store, bløte kjerringer som klistret seg til klærne, sekken, innsiden og utsiden av solbrillene. Det var null grader da jeg endelig fant rett postkasse der nøkkelen var lagt ut, og jeg satte fra meg sekken før jeg inntok stedets kombinerte daglig- og byggevarebutikk, godt å kutte løk igjen. For å gjøre hjemlengselen komplett, kjøpte jeg også lørdagsutgaven av Aftenposten.
Dagens mål, Kølbua
Jeg har blitt litt i tvil om hvor jeg skal gå etter Røros. Planen var egentlig å gå via Glåmos og over fjellet til Reitan, med Kjølihytta som mål, men nå går elvene åpne og det er meldt sterk vind fra nordvest de kommende dagene. Da er det nok kanskje lurere å følge rådet jeg fikk i går, og søke ly i vegetasjonen ved å legge ruten øst for Aursunden, via Brekken og opp til Stugudalen, selv om det betyr to harde dager med trasking på vei (eller brøytekant).
Dag 42: Lomsjø til Vingelen
«Ja, det finnes masse,» svarte hun, og mitt humør steg opptil flere hakk. Vinden hadde tatt seg opp, og snøen lavet ned da jeg hadde funnet frem lappen med «viktige tlf og adr», slått nummeret til Vingelen Turist og ventet i spenning. Etter å ha presentert meg og forklart hvor jeg var, og hvorfor, hadde jeg spurt: «Vet du om det finnes noen mulighet for overnatting på Vingelen?» Den hyggelige kvinnen i andre enden ordnet raskt og effektivt opp, og få minutter senere var jeg lovet en leilighet nært sentrum. Jeg pakket vekk telefonen og satte mine siste krefter inn på å nå Coop Marked Vingelen, leiligheten skulle ha selvhushold.
Dagen hadde startet på best tenkelige vis, jeg ble vekket av fuglekvitter før klokken, og da jeg stakk nesen ut etter frokost, tittet solen såvidt over tretoppene. Med en perfekt start på dagen, etter en god natts søvn i det fri, skulle alt ligge til rette for en god etappe, kanskje helt til Dalsbygda, om jeg holdt gårsdagens fart. Etter å ha pakket et tørt telt pent sammen, begynte de små hintene å komme: Barometertrykket sank, kartet viste flere koter enn jeg hadde lagt merke til kvelden før, holken var like blå og glatt, og kroppen protesterte allerede fra første stavtak. Likevel satte jeg avsted med et håp om å nå Røros på to dager (det sier vel mest om hvor nøye jeg hadde lest kartet…).
Morgenstemning i leiren
På hotellet Savalen (på Savalen ved, ja, Savalen) hadde jeg blitt anbefalt å ta over Lonåsen mot Vingelen, det skulle kanskje være en løype der jeg kom ut på riksvei 3. Det viste seg å være klokt av mannen på hotellet å legge inn et forbehold, og jeg gomlet en neve nøtter før jeg gikk ut for å leke i tungtraffikken. Etter tre kilometer med skumle, digre vogntog på nært hold gjorde det godt å se skiltet til Lonåsen.
Her kom dagens første store stigning, og jeg taklet den med skiene på sekken. Da jeg stoppet for å ta på skiene på toppen av bakken, tok jeg like godt en rast med det samme. Vannflasken var nesten full. Slurv med væskeinntaket straffer seg alltid, og jeg følte meg allerede slapp. Inn til Eggvangen var det brøytet og holke, derfra kun et isete skuterspor; man blir sterk i armene av dette. Da skutersporet tok en annen vei enn den jeg skulle, ble det for alvor tungt, jeg slo igjennom skaren. Kreftene begynte virkelig å ta slutt, og det minket fort på vannet. Da jeg sto ved Lonas bredd og innså at jeg hadde 150 høydemeter stigning foran meg, forstod jeg endelig at det ville bli mer enn tøft nok å nå Vingelen.
På vei opp bakkene legger jeg merke til at det er lenge siden jeg har sett solen, og vinden har blitt temmelig sur. Jeg må stoppe og hvile meg på stavene flere ganger før jeg er oppe ved Skardstjønna, hvor jeg endelig får fylt vann fra bekken, men da er jeg allerede utslitt. Å ta av fellene og sette utfor bakkene hjelper heller ikke stort, det er skummelt å kjøre utfor på gjennomslagsføre. Snø- og vindværet kommer over meg.
Vel nede på brøytet vei, trekker jeg hetten tettere om hodet og tar frem telefonen. Derfra går alt så meget bedre, med lovnad om husly finner jeg krefter til de siste kilometerne inn. Jeg blir sittende en stund på Coop, og snart vet halve bygda hvem jeg er, hvor jeg er på vei, og hvor jeg skal bo i natt. Iskaffe, Solo og sosialisering er medisin for sjelen, og etter å ha handlet litt mat, takker jeg ja til skyss opp til Tollefsa, det er tilbake dit jeg kom fra, så jeg «jukser» ikke.
På Tollefsa blir jeg tatt godt imot, og verten og prisen for overnatting kappes om å være mest hyggelig. Faktisk skal det litt til å være hyggeligere enn verten, og jeg får gode råd om veien videre, interessant kunnskap om gården og området, og glider under skisålene, det er skiene mine veldig glade for. Tusen takk for hjelp og råd, om jeg kommer til Vingelen på ferie en gang (og det virker som en bra plass å reise, for eksempel om man skulle få familie), skal jeg bo på Tollefsa!
Nå sitter jeg i en hjemmekoselig stue i en gammel tømmerbygning og slapper av. Verten har skaffet nummeret til noen som kan vite noe om overnatting i Dalsbygda, og jeg satser på at det blir langt nok i morgen, det er da også meldt uvær.
Dag 41: Grimsbu via Savalen til Lomsjø (telt)
Først i matsalen, presis kl syv. Jeg velger meg et bord med utsikt mot Rondane, og det er nydelig å se de første solstrålene sette farge på fjellene. Frokosten blir altfor lang, og jeg somler med å komme meg ut. Damen i resepsjonen insisterer på at gårsdagens etappe må ha vært fem mil, så da var den kanskje det, selv om mine omtrentlige målinger med kompasset ble litt kortere. Uansett: Tusen, tusen takk for god hjelp og et veldig hyggelig opphold.
Jeg følger rådene jeg har fått og tar inn ved den gamle BP-stasjonen. Veien er bar, stort sett, og i brøytekanten er det for mykt. Ved Rykroken skifter veidekket fra grus til is, og jeg sliter meg oppover på holkeføre. På vei ned igjen er det isen som står og hyler, i møtet med de sløve stålkantene mine, og jeg kjører så sakte jeg får til. Folla krysser jeg på en gammel bru, den knirker godt og mangler flere planker, og så må jeg spenne skiene på sekken igjen. Langs riksveien treffer jeg et ungt par på min egen alder, og utover i samtalen forstår jeg at de selv kunne tenke seg å gå Norge på langs en gang, når ungene forlater redet. Jeg er virkelig priviligert, det må jeg ikke glemme.
Broen over Folla har vært der lenger enn de som bruker den
Afrika, i Folla
Oppe ved Lomsjøen, altså den Lomsjøen som ligger sør for Savalen, får jeg en hyggelig overraskelse. Brøytebilen har laget parkeringsplass og snudd, videre er det løypemaskinen som har gjort jobben. Jeg spenner på meg og stavrer frem over isen. Nede ved Savalen får jeg en veksling mellom stålis og snøflekker, stakeføre, og jeg følger restene av en kvistet skuterløype. Inne ved Savalen (altså stedet ved sjøen Savalen) krysser jeg en tørrlagt dyprenne godt inne på et stort område hvor isen har lagt seg på tørr bunn etter nedtapping. Jeg følger kvistingen nøye.
Savalen
Oppe på hotellet (det heter Savalen og ligger på stedet Savalen ved innsjøen Savalen) nøyer jeg meg med å spørre etter hjelp til rutevalg og påfyll av vann, en sliten og møkkete fjellfant føler seg litt malplassert her, mellom kravstore pensjonister og effektive resepsjonister. Utenfor finner jeg «Julenissens hus», hvor de har satt opp en påle («Nordpålen», ha, ha) med skilt i ulike retninger. Over 70 mil i luftlinje til Lindesnes. Jeg lurer imidlertid litt på hvorfor akkurat det skiltet peker rett nord…
Førstemann til Nordpålen
Fast bestemt på å komme over det første høydedraget bak Savalen klorer jeg meg opp en isete løype, det tar på. Det er godt, og litt rart, å sette opp teltet på barmark, 200 meter fra Lomsjøen (som er forskjellig fra Lomsjøen lenger sør). Insekter surrer om ørene på meg, og det er vindstille.
Dag 40: Dørålseter til Grimsbu
Det blåste fortsatt friskt da jeg våknet, og jeg var snar til å sjekke termometeret. To plussgrader allerede klokken 06:30, altså før soloppgang. Ikke bra for føret. Jeg kløyvde og la frem opptenningsved til nestemann før jeg låste og la avgårde. Ved frokosten hadde jeg fundert på om jeg skulle sjanse på at jeg kom meg over elvene inn mot Grimsdalen, eller om jeg skulle velge det trygge alternativet og gå veien ut.
Valget gjorde seg selv. Elvekryssing på ski kan være vanskelig, og det var ikke noe særlig snø innover den veien uansett, i og for seg i likhet med alle andre retninger. Jeg gav meg til å søke fra snøflekk til snøflekk innover mellom veien (som var bar) og elven (som gikk åpen). Da jeg nærmet meg de første gårdene ble veien plutselig veldig så fremkommelig, og skiløperen jeg møtte kunne fortelle hvorfor: Her driver man med hundekjøring, og det er den sålen jeg går på. Hun tipset meg om flere hundekjøringsløyper videre, og vi snakket om den bisarre værsituasjonen. Samtalen ble hengende ved meg lenge; hadde ikke hun sagt noe i retning av at jeg burde revurdere prosjektet, eller hadde jeg sagt noe som kunne tolkes i den retningen?
På kafeen i Folldal, Solhellinga, var det noen som sa det rett ut, og det var ikke jeg som bragte det på bane. Jeg har jo tenkt i de baner iblant, kanskje særlig i dag… Frem til Folldal hadde jeg kjempet meg frem gjennom sugende snø i brøytekanten, lenger ut ville ikke skaren bære meg etter ca kl tolv. Jeg tygget på tvilen, og en kanelbolle. Så et stykke gulrotkake. To kopper kaffe (takk til deg som spanderte den andre, jeg trengte det). En times pause gjorde godt i kroppen, og jeg fikk en god beskrivelse for veitraskingen frem dit løypene startet.
Jeg så ingen vits i å smøre, i isete løyper duger ikke tørrvoks (ikke klister heller, fikk jeg vite senere), så jeg staket, skøyter og gikk fiskebein innover skogen mens jeg intenst og inderlig håpet at Grimsbu serverte mat sent. De siste tre kilometerne bar det utfor, og det var godt å bare suse gjennom skogen så fort jeg turte. Ett sted var det blåholke med overvann, Bambi på glattisen. Det blir nok mer av slikt en stund fremover, er jeg redd.
Vel fremme på Grimsbu Turistsenter ble jeg tatt imot så bra som man bare kan tenke seg, og med varm dusj, kald øl og mange gode råd om veien videre, er jeg atter optimist. Her serverer de også frokost kl syv, så da kommer jeg meg tidlig avgårde i morgen. Eneste minus er at for oss som har lest vår Orwell, er det litt skummelt å havne på «Room 101″…
Dag 39: Rondane SPA til Dørålseter
Lappen på døren til matsalen kunngjorde livets harde realiteter, «Frokost 9-11», og vi kunne sove lenge med god samvittighet. Da vi møtte opp ni presis, så det imidlertid ut til at de fleste allerede var ferdigspist og på vei ut, og vi hadde fått en rolig morgen uten kø ved vaffeljernet for vår blinde tro på oppslagets makt. Det var tungt å ta farvel, men denne turen får meg virkelig til å innse hvor godt jeg har det når jeg er sammen med Siri.
Rondanes storstue, Rondvassbu
Turen opp til Rondvassbu gikk greit, det var kjørt med stormaskin til Spranget, og det var fast og fint videre også, så de 10 kilometerne var gjort på akkurat to timer. Det var likevel ikke feil med niste, vaffel og brus, ute snødde det lett. Jeg var overrasket over at elven gikk åpen ved Rondvassbu. Ved avreise kom vinden, men snøværet gav seg, og etterhvert som skyene dro sitt gråhvite slør til siden for å avdekke Rondanes majesteter, kostet også solen på seg å sørge for glansen i de påskeblanke fjellsidene. Jeg møtte en fellestur fra DNT som var på vei tilbake til Rondvassbu, og en av turlederne kunne berette at det var lite snø i Sylane, jeg måtte regne med å ta meg frem på de få flekkene av snø og is som fantes.
Litt lite snø her og der
Å lete meg frem til en brukbar vei i snøfattig fjell fikk jeg god anledning til allerede fra jeg gikk av Rondvatnet, og jeg fikk godt med reinlav i blåswix’en. På «nyestenorsk» har man så vidt jeg kan forstå et uttrykk som heter «to negotiate the terrain,» og det var nettopp slik det føltes der jeg stadig måtte inngå kompromisser (nei, det er ingenting som heter «å kompromisse», fysj) mellom den retningen jeg ville gå og der snøen var. Utfallet av «kompromissekonkurransen» var allikevel til min fordel, og mot utforkjøringen fant jeg spor å følge, jeg regnet med at Døråa ville gå åpen, og jeg kunne godt tenke meg en veiviser gjennom skogen og ned til et brukbart krysningspunkt. I mellomtiden hadde vinden tatt seg opp, og jeg måtte iblant huke meg ned over stavene for å holde meg på skiene. Det var fascinerende å se hvordan vindkastene arbeidet seg ned fjellsidene og danset rundt kollene som små og store hvirvelvinder fulle av fokksnø. Av og til snek de seg lydløst forbi kun få meter fra meg, av og til slo de hardt mot sekk og ansikt og fylte luften med hvitt for et øyeblikk.
Luftig travers rundt kollen
Sporet jeg fulgte ledet meg på et tidspunkt ut i en ganske så luftig travers over den åpne elven langt der nede, og for første gang på turen fikk jeg kjenne på følelsen av å gå med hjertet i halsen og den karakteristiske tungpusten som følger med, her var det ikke aktuelt å falle eller gli ut. Heldigvis var snøen litt mykere akkurat her. Lenger ned ledet sporet meg, som håpet, raskt og greit gjennom skogen og over elven på en snøbru som holdt (men den holder ikke så mange dagene til, den var delvis gjennomtrukket av vann). To timer og tre kvarter etter avmarsj fra Rondvassbu var jeg fremme. Fyring, vann, mat, oppvask.
Selvbetjeningskvarteret ved Øvre Dørålseter
Utpå kvelden kom månen til syne over de stolte tinder, og det var nydelig å stå og beundre fjellene og stjernehimmelen, selv om det blåste temmelig kraftig. Jeg tok til og med noen bilder, med en stålrørsstol plantet i snøen som stativ.
Vinternatt i Rondane
Stjerneklart
Dag 38: Hviledag på Rondane SPA
Å våkne i sengetøy er en luksus jeg kan bli vant til. Idet jeg setter føttene på et ikke-iskaldt gulv forstår jeg også hvorfor sivilisasjonen har tatt den retningen den har, og etter å ha benyttet porselenet er jeg riktig fornøyd med tilværelsen som hotellgjest. Et blikk ut av vinduet er imidlertid nok til å fremkalle fjell-lengselen, utsikten som møtte meg da jeg dro fra gardinene figurerer øverst i dette innlegget.
Dagen har vært av det lateste slaget, med lang frokost, kontortid i peisestuen, bading, badstu med snøbad, depotorganisering og ruteplanlegging. Jeg slo på tråden til Grimsbu turistsenter og fikk gode nyheter: De mente at traséen til Femundsløpet fortsatt skulle være noenlunde farbar, så da får jeg komme meg ned dit, og så tar jeg snøsituasjonen derfra. Nå snør det også i indre Trøndelag, så vi får krysse fingrene for bedre føre. Hvis alt annet slår feil, får jeg forsøke å få sykkelen min oppover fra den kjellerboden i Oslo der den står parkert, og komme meg rundt elendigheten på den måten.
I morgen venter første del av Rondane, og været er meldt å være godt, om ikke like strålende som i dag. Onsdagen skal være temmelig vindfull, men vi får håpe det er mulig å komme seg ned fra fjellet allikevel. Vi har i alle fall kost oss godt her på Rondane SPA, og føtter og ømme muskler har hatt godt av litt vann og badstuvarme, selv om det blir trist å reise fra Siri her – vi har det veldig godt når vi er sammen.
Dag 37: Otta til Rondane SPA
Vi sov lenge og spiste en god og lang frokost. Jeg har gått en del ned i vekt de siste ukene og passet på å få i meg mer enn nok vafler med seterrømme. Etter maten slo vi på tråden til Kari (medstudent fra Musikkhøgskolen), som hev seg rundt og reiste sørover for å være med på en liten etappe.
Med joggesko, uten sekk og i godt selskap gikk kilometrene fort, og det var egentlig bare godt å få litt varme i stive muskler. På 3 timer var de 13 kilometrene fra vår til vinter unnagjort, og Siri kunne kjøre Kari og Balder (voff!) ned til Otta mens jeg hoppet i dusjen etter turens letteste etappe så langt. Det var deilig å slappe av i peisestuen.
Da vi møtte presis til middag, måtte vi trekke på smilebåndet av menyen: Rekecocktail, karbonader med løk og brun saus, dessert(?), og da rekecocktailen ble servert, skjønte vi at det ikke bare var musikkutvalget som hadde satt seg fast i 90-tallet. Oppskriften ble raskt og presist dedusert: Et halvt vinglass med hakket kinakål, fylt opp med ferdigpillede reker, overøst med Thousand Island(!) og pyntet med en sitron- og en agurkskive. Kinakålen var forøvrig representert på neste tallerken også, da i selskap med ertestuing, kokte gulrøtter, brunet løk, gratinerte poteter og brun saus. Pussig. Sjokoladepudding til dessert.
Vi fikk gjort en del «kontorarbeid» i peisestuen etter mat, og lagt en slagplan for en lat dag i morgen: Det må ringes litt rundt nå, for i følge snøkartene på senorge.no, samt diverse webkameraer, er det mye barmark mellom meg og neste område med skiføre.
Dag 36: Stormyri til Otta
Om det var surt å slå opp teltet i sørpesnø og regnvær i går, var det desto bedre å våkne der i dag. Jeg lå og latet meg en stund før jeg tok fatt på morgenen, ute hadde det snødd en god del og blitt kaldere, det kunne love godt for føret. Siden etappen går mot slutten, kostet jeg på meg å fyre lenge etter vannet var klart, deilig med varme, men det var ikke nok til å tørke så mye av alt det som var vått fra dagen før. Derfor dro jeg på meg våte sokker og votter, samt stivfrosne sko, og begynte på arbeidet med å ta ned teltet.
Noen ropte, det var hun som passet hunden til vertsfolket på campingplassen, samme menneske jeg hadde snakket med kvelden før. Mens vi pratet, hun bekreftet at planen for tur ned mot Otta var fornuftig, hørtes en godlynt brumming gjennom skogen, og løypemaskinen kjørte forbi idet solen slo igjennom. På med solfaktor 50. Mobilen inneholdt melding fra svoger Geir med forslag om samme rute som jeg, Gjendesheim og hundepasseren hadde landet på; jeg kunne være trygg på at dette var en god plan. Det hadde også kommet kommentar på bloggen om en alternativ rute (som hadde gitt meg mindre veitrasking), men den var jeg allerede forbi, og Fruen hadde mulighet til å møtes på Rondane SPA, så det trakk nok også i retning Otta.
Jeg fant fort ut at skiene fra i går ikke kunne ha vært helt frie for smurning allikevel, jeg gikk noen få meter før jeg smurte om fra rødt til blå extra. Så fulgte en nydelig lørdags formiddag i fantastisk turvær og perfekte spor. Med skilt i hvert kryss tok jeg meg raskt ned til Melingen, hvor jeg fant åpent vann (takk til deg som hadde gravd vei ned til en flat, fin sten man kunne hente vann fra), og jeg ble glad da jeg så at veien ned mot Lalm hverken (ja, jeg holder med Aftenposten i stavemåten) var gruset eller strødd. Den gleden var kortvarig, og jeg hadde selvfølgelig ikke vett nok til å gi meg før jeg plutselig stoppet med en lyd kun de som selger ski kan like.
Hver gang jeg ser solen, må jeg få med at det faktisk er mulig å kaste skygge; det finnes annet lys enn det flate
Så var det bare å ty til apostlenes hester, og det gikk radig ned til Lalm. Klokken viste 14:30, og det skulle være 17 km langs Baksidevegen til Otta. Fire timer regnet jeg fort ut, glemte at det er noe annet til fots enn på ski, og ringte Siri. Hun ville møtes på Otta til kvelden.
På turen nedover tok jeg frem radioen for å døyve smerten ved å traske på vei i skisko med altfor tung sekk (skiene er temmelig tunge og forskyver tyngdepunktet), jeg visste det ville bli tøft. Kun P3 var å finne, så da fikk jeg være litt ungdommelig i dag, tenkte jeg. Etter to låter gikk tankene mer i retning av «ondt skal ondt fordrive», og da programlederen (i et musikkprogram!) refererte til en Leonardo Biirnstein som opphavsmannen til West Side Story, byttet jeg til musikk på boks, Mozart. Fruen meldte at vi hadde rom på hotellet, jeg gledet meg, men var en periode litt redd for at gangtidsestimatet var litt vel optimistisk.
Jeg kom meg til Otta på oppsatt tid med to minutters margin, fire timer og syv minutter inkludert ett eneste stopp på ni minutter, men det kostet. I løpet av dagen hadde jeg fått i meg én og en halv havrebombe, en bixit-bar og fire smil (takk, Appelsin-mannen!), samt en drøy halvliter vann. Jeg tok meg sammen og hentet depotpakken (håper jeg ikke ødela for mye tak på Amfi Ottatunet med oppstikkende ski, sikkert et komisk syn) før jeg gikk opp på hotellet, og da jeg endelig kom opp på rommet var det bare såvidt jeg klarte å bøye meg ned for å løsne på skolissene. Hele kroppen verket, jeg hadde blødd gjennom to lag compeed, og det føltes som jeg gikk på glødende kull.
Følelsen av da å få seg en glovarm dusj, tørre klær (skoene var gjennomvåte hele dagen, etter at de tinte) og en kald øl til maten (bestilte pizza, tar ikke sjansen på biff på «italienske» restauranter med like mye kebab som pasta) var ikke så verst, selv om de 2oo metrene ned til pizzeriaen var drøye. Plastposer utenpå de tørre sokkene, jeg har bare skisko. Da Fruen endelig ankom utpå kvelden var lykken total. Nå skal vi ha noen dager sammen, det blir kort etappe opp til Rondane SPA i morgen og hviledag på mandag.
Dag 35: Gjendesheim via Hindsæter til Stormyri (telt)
Jeg hadde bestemt meg for å ikke gå lenger enn Hindsæter, ca 22 km, og jeg tok det rolig til frokost (frokost tror jeg må være min favoritt-tid på dagen). Ved utsjekk fikk jeg en hyggelig overraskelse: Gjendesheim spanderte selve rommet. Tusen takk, og takk for veldig god hjelp og hyggelig service under oppholdet!
Kvart på ti la jeg avsted. Det kom litt nysnø, så jeg fikk noe feste, og det blåste surt. Utover dagen gikk snø over i sludd over i regn, og alt jeg hadde av feste forsvant. Våte votter og sko. I disse sporene minnet turen mest om sesongens siste skitur på Krokskogen enn fjellskitur i mars, småkupert og bøssete som det var; granbarskjegg i rødswix’en. På et tidspunkt mistet jeg også prepareringen. Jeg fulgte da et annet spor, og i den råtne snøen falt jeg tidvis rett igjennom til bakken. På ett tidspunkt stod jeg med begge bakskiene plantet i et bjørkekratt, tuppene i været, og støttet meg på stavene, som også var sunket temmelig godt igjennom. Jeg måtte bare si det høyt til meg selv: «Dette er jo bare latterlig». Så kavet jeg meg opp på riksvei 51 (snø til låret da jeg tok av meg skiene) og festet skiene på sekken.
Mmmmm, godføre; det er i alle fall spor
Etterhvert fant jeg et preparert spor igjen, og jeg traff til og med på en annen skiløper, etterhvert viste det seg at de var to. Det var folk på hytteferie på vei tilbake til bilen, og da vi alle tre kom dit, slo vi av en prat. Jeg ble tilbudt skyss, avslo, mat, avslo, og endte opp med å takke ja til en appelsin og en pakke Smil. Tusen takk, Appelsinmannen, du skulle bare visst hvor godt den Smil-pakken kom til å komme med. Da jeg så Hindsæter foran meg, var jeg lettet. Det tunge føret var både bakglatt og sugende å samme tid, og 22 kilometer virket langt nok.
På kartet står det Hindsæter Fjellstue, men på sitt eget skilt hadde de flottet seg med betegnelsen Fjellhotell. Det stemmer nok bedre, og jeg følte meg heller malplassert i svett fjelltøy mellom utenlandske, pent kledde gjester. Så var det da også fullt, det var ikke annet å gjøre enn å sette kursen mot Randsverk Camping.
Pause i gapahuken ved bru over Veo, jeg vurderte et lite øyeblikk å slå meg ned her for natten
Sporet var godt preparert, med stormaskin herfra, men fortsatt uten feste. Fra en gapahuk der sporet krysser Veo på en gammel bru over juvet, ringte jeg campingen. Ingen svarte. Vel nede i Randsverk fant jeg forklaringen: Det var ingen der. En dame kom forbi og kunne fortelle at vertsfolket var bortreist, og campingen var stengt. Med 4 km igjen til Lemonsjø (hvor det kanskje kunne være fullt) og nesten hele blåtimen bak meg, begynte jeg å se etter en teltplass langs sporet, og snart kom Lille Runde Røde opp i lyset fra hodelykten.
Smelting av snø hører med, og et vektbesparende lokk (som også kan brukes til å smelte snø oppå) er tatt i bruk
Jeg er litt sliten nå, etter 8,5 time og 40 km på skiene på vanskelig føre. Rundt 38 kilometer igjen til Otta, kanskje rekker jeg det i morgen, kanskje blir det telt langs Baksidevegen (eller Lalm Camping).