#10: Oktober – G-dur (Munch/Meta)
Det er oktober, og trærne har begynt å slippe taket i den oransje fargen. Scriabin forbinder musikk i G med nettopp oransje, og i denne episoden skal jeg spille Telemanns fantasi nummer 11 i G-dur og fortelle en historie. G-dur er i følge Ernst Pauer ungdommens favorittoneart, en toneart som uttrykker et enkelt, pastoralt liv med et visst innslag av humor og lys.
En tynn skorpe gir etter for den hvite skosålen, heldigvis er det ikke vann under. Gresset mellom hjulsporene står stivt og gult og klorer opprommet mellom skoen og buksekanten; hun ser opp og gjør et lite hopp over den neste ishinnen, den er mørkere. Morgenluften inneholder ingen av luktene etter siste gjødsling, kulden har kapslet sommeren inne før landskapet skal bres over med hvitt. Kirken kaster en lang skygge mot henne fra toppen av haugen.
Hun stopper og holder telefonen opp slik at den viser bildet av solen, som akkurat har rundet kanten på åsen bakenfor og tegner et syttitalls rillestrikk av lys og skygge med plogfurene: Oransje striper på mørkebrun bakgrunn, stedet der hun ble døpt og konfirmert i bakgrunnen bryter opp mønsteret med en avlang trekant som peker skrått mot henne.
Knappen svarer ikke på trykkingen, så hun drar votten av med tennene og setter fingeren mot den glatte flaten akkurat der bildet av en knapp er. Bildet av knappen beveger seg slik en knapp ville gjort, og høyttaleren spiller av lyden av en mekanisk lukker i et gammelt kamera for å kringkaste at transaksjonen er fullført: Nettet har erobret et lite stykke av verden som nå har blitt til virtuell virkelighet, en flik av universet er sugd opp i metaverset. Et lite symbol øverst på telefonen viser at noe overføres allerede før hun har skrevet innlegget ferdig; tommel mot glassplate, bilde av tommel på glassplate og en liten varme innvendig der den store verden møter den lille. Hjerteøyne.
Hun ser opp. Foran henne på veien står en stivbent rådyrbukk og stirrer på henne. Den raper høyt da hun løfter telefonen mot den, et skrik av angst gjennom naturen. Hun skvetter og fikler med skjermen som bare viser hennes egen reaksjon, og da hun får snudd kameraet og bildet av veien foran henne komme til syne, er bukken ute av syne. Hun går frem til der den stod, men ser ingen spor; kanskje står hun nøyaktig der den stod før den forsvant, hun kveler en rap. Ingen liker bildet av kirken. Ennå.
Oppe ved hovedveien følger hun stien på innsiden av autovernet, samme farge som det nye Munch-museet, det var læreren som hadde gjort sammenlikningen. Dragsuget fra en lastebil trekker i henne etter å ha passert, hun tar seg for og ser opp fra glasset, støtter seg mot rekkverket som skiller de kjørende fra de som har tråkket en sti på utsiden av veien, hovedsakelig skolebarn som ikke er gamle nok til selv å føre motorkjøretøy. Ingen sykler langs denne veien annet enn byfolk på landeveissykkel.
Trettheten kommer over henne, solen skjærer i øynene, lyset utenfra som alltid overstråler lyset innenfra, en påminnelse om at omgivelsene vil inn. Hun skroller videre langs kanten av en skrent, ser seg over skulderen før hun skritter ut i veien og krysser den lille bekken på bru og er tilbake i tryggheten på den andre siden, den som skal skifte navn, til Meta.
På skolen skriver hun om rådyrbukken, men historien vil ingen steder: Bukken dukker inn og ut av en skog som ikke lukter noe, sniker seg over veier, bykser over frossen innmark, stikker snuten i været, passerer like forbi noen farlige mennesker uten at de merker seg ved den. «Hva driver et rådyr med hele dagen?» tenker hun, mens minuttene tygger ettertenksomt på timene som er igjen av tentamen.
Hjorten er uten historie, uten hukommelse. Den prøver å gripe sin egen plass i verden, men blir alltid distrahert av noe som skjer, noe den kan stoppe opp og kikke på, som om den bare finnes når den observerer andre. Akkurat nå hører den en høy lyd, og den skynder seg i retning av lyden. Her blir den stående og se på to biler som har kollidert og alle de andre som har stoppet for å hjelpe til eller filme. Den står der sammen med en grevling, en hare, en rev og en mengde mindre dyr; motsetningene mellom artene forsvinner når noe uvanlig skjer, noe det er viktig å få med seg. Reven blir til slutt lei og spiser haren før den tusler inn i skogen igjen.
Hun skriver bukken ut av skogen og inn i en forstad til en liten by. Her sniker den seg fra hage til hage mens den undrer seg over alt den ser: Forlatte leker, biler som står i ro, avlange felt med lys tegnet opp i gresset utenfor viduene. Den kikker inn i stuene, barnerommene, kjøkken der ingen snakker med hverandre: Ansiktene er bleke i lyset fra de små, avlange lampene de holder i hendene. Hun ser over historien, ingen stor suksess så langt.
I et forsøk på å finne en spenningskurve lar hun et barn snike seg innpå bukken der den står og kikker inn. Den skvetter til og raper høyt, ungen snubler bakover med redde øyne. Så bøyer dyret seg ned og stikker mulen frem mot barnet, setter seg ned på kne og lar det klatre opp på ryggen. De går inn i skogen idet tiden er ute, barnet og den forbannede bukken løper ut av fortellingen og etterlater seg et stort hull som blir stående og gape på den siste siden, det går et skrik av angst gjennom foreldrene til barnet, naturen og hodet hennes da hun leverer oppgaven, hun går en omvei utenfor de som lener seg mot rekkverket ved fotballplassen.
Det har begynt å mørkne da hun går stien hjem forbi jordet nedenfor kirken. I jakttårnet nede ved elven ser hun silhuetten av onkelen. Geværet peker ut over det åpne landskapet og inn i natten.